Udo Dirkschneider stod tidligere i år på Folken og lovte at nå var det slutt. Nå gjør han det igjen, men egentlig ikke. See you next time, avsluttet sølvstrupen! sin to timer lange hyllest til et særdeles trofast publikum til både UDO, Accept og det herlige 80-tallsbråket som en gang i tiden var livsfarlig for flere. 

udo-avskjed-folken

GOLDIES, NOT OLDIES? Det er jo ingen hemmelighet at PMRC og andre trangsynte organisasjoner på 80-tallet mente at både tekst og musikk til heavyband var en forkastelig affære, hvor fansen og musikere egentlig bare kunne regne med å brenne i helvete. Satanmusikk og band som ønsket at fansen helst skulle ta kollektivt selvmord var mange, hvor Twisted Sisters og Judas Priest var blant de heteste potetene på radaren.

Samtidig hadde en band som Banamarama og annen skit som også tronet salgslistene den gang. Hvor ble de av? Etter en mindre omfattende research, er det tydelig at få 80-, og 90-talls hardrock/metalband legger inn årene i løpet av de siste årene!

Kanskje de trangsynte konservative nekene som var imot disse artistene tok feil?

Årets andre avskjedskonsert med UDO var nesten utsolgt, og til å være mandag var det imponerende oppmøte. All ære til Svein Harald Kleppe som vågte å få sølvstrupen! til Folken igjen.

Vicious Rumors er et band jeg husker fra tidlig 90-tall, hvor Don´t wait for me var en klassiker. Etter dette har jeg ærlig talt ikke hørt så mye på bandet, men de er «still going strong», og har nytt album i bagasjen. På grunn av jobbsituasjon gikk jeg glipp av dette, men ryktet sa at de gjorde en svært bra konsert.

 

 

Folk flest var allikevel kommet for å se UDO som igjen skulle synge Accept-låter i to timer. Her skulle jeg kanskje forklart bakgrunnen og historien om hvorfor UDO skal synge Accept-låter, men om du ikke vet det, kan det egentlig bare være. Det kan ellers nevnes at en føler seg litt dust å stå som fotograf under de tre første låtene med en i-phone 4S, men sånn ble det, og bildene ble øh…acceptable. udo2

UDO åpnet igjen med møkkalåten Starlight fra I´m a Rebel-albumet. Godt hva som er gjort, og etter denne er det få låter som ikke holder mål. Settet er mer eller mindre det samme som sist, og jeg er faktisk usikker på om det var utskiftninger i repetoiret, men band og vokalist leverer absolutt varene.

For min del var det bittelitt mindre magisk denne gangen, men det var fortsatt en storslått opplevelse og en fornøyelse å få nok en sjanse til å se og høre Accept-låter i to timer. Underveis kan en jo tenke på om ikke spesielt UDO er drittlei av egne låter, uten at det merkes på frontfiguren.

Bandet hadde selvfølgelig vært enda bedre med for eksempel originalmedlemmene Peter Baltes og Wolf Hoffman, men det er jo egentlig ingenting å snakke om. Bandet han har med er et knippe med rutinerte musikere som har en bred appell til publikum som strålte og smilte fra øre til øre. Ingen ønsket seg hjem før avslutningslåten Burning. Dette til tross for at brannalarmen gikk akkurat under siste låt. Det viste seg at det eneste stedet som kunne relateres til flammer, var låten, som seg hør og bør, var Burning.

sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no

 

udo3