Scoopet.net går inn i en liten feriemodus i noen få dager. Derfor havner de mest populære intervju på forsiden med ujevne mellomrom i løpet av uken, samtidig som retrointervju med Rob Halford, også vil bli publisert om få dager. Dickinson-intervjuet ble først publisert 26. september 2013. 

 

Bruce Dickinson (Iron Maiden) skal holde foredrag på neste års Pulpit i Stavanger. Dette var så pass kult, at Scoopet.net har valgt å publisere et intervju fra 1998 på forsiden igjen. Pulpit er den nye årlige møteplassen for næringslivet i Stavanger, og ble arrangert første gang i 2012, og Dickinson (har også pilotudtannelse) tar turen til Stavanger for å dele sine opplevelser fra musikk og næringslivbransjen.  

 

Bruce Dickinson: På spesielt 90-tallet var mitt store ønske å få prate med forskjellige grupper og artister som var mine favoritter. Det viste seg å ikke være umulig, og intervju med flere «storheter» ble gjort. Dette er et av dem, hvor jeg valgte å skrive et par svar på engelsk.

Dette intervjuet ble gjort av undertegnede i 1998 da Dickinson var aktuell med albumet The Chemical Wedding. Vokalisten som er mest kjent fra Iron Maiden hadde vært ute av bandet siden 1993, og var opptatt med sitt soloprosjekt.

Et år etter intervjuet erstattet han daværende Maiden-vokalist Blaze Bailey og la ut på en reunionturne i 1999. Dickinson var igjen frontfigur i Maiden. Året etter ble Brave New World gitt ut og gutta holder koken enda. I tiden som soloartist lanserte Bruce Dickinson (Paul Dickinson) følgende plater: Balls to Picasso (94), Alive in Studio (95), Accident of Birth (97), The Chemical Wedding (98).

Dickinsons aller første soloalbum (Chemical Wedding) ble forresten gitt ut i 1990, mens han fortsatt var i Iron Maiden. Tross spekulasjoner som viste seg å være feil, bidro han på både No Prayer for the Dying (90) og Fear of the Dark (92) før han takket for seg i bandet.

 

Bruce Dickinson – Et liv etter Iron Maiden

Intervju 1998: Minuset med soloarttister som gir ut egne plater, kan være at det av og til blir litt kjedelig. The Chemical Wedding er derimot ikke kjedelig. Bruce Dickinson kan fortsatt synge, og han har også med seg Adrian Smith (Iron Maiden).

–      Hvordan har livet vært etter bruddet med Iron Maiden?

–      Vel. Det er jo seks år siden nå, og jeg har hatt det bra med både opp- og nedturer. Av og til har det vært sløve dager, men jeg har også jobbet hardere ennnoen gang. På de siste platene jeg har gitt ut, har jeg fått bra reaksjoner fra fansen, som alltid er hyggelig.

–      Var det mange onde rykter etter bruddet?

–      Det vil alltid være spekulasjoner og rykter når slikt skjer. Men både meg og gutta i Iron Maiden har funnet ut at det beste er å ikke svare på ryktene som blir spredd. Når folk spør hva jeg syns om Iron Maiden, svarer jeg: A: Det er ikke min business. B: Har det noe å bety? Jeg er ikke lenger med i bandet. Vi har en gjensidig respekt for hverandre, og jeg er fortsatt venn med gutta.

–      Har du hørt Maidens nyeste plate; Viritual Reality?

–      Ja. De går i en annen musikalsk retning enn hva jeg gjør, men ønsker dem absolutt lykke til!

 

Heavy

–      Hvorfor bestemte du deg for å lage en så heavy plate som The Cemical Wedding har blitt?

–      Den forrige platen var og ganske heavy. Da vi ikke ville repetere oss fra sist gang, ble denne tyngre. Vi ville jo ikke lage et popalbum. The Chemical Wedding har et særpreg med gitarene. De har satt på bass-strenger for å få gitarlyden grov. Lyden er svært moderne, mener Dickinson.

–      Hva er Chemical Wedding?

–      Det er et begrep som fra gammelt av ble brukt av okkulte forskere; kalt Alkymister. De fleste låtene på albumet er inspirerte av dikteren/maleren William Blake, som levde for et par hundre år siden. Han var en fascinerende mystisk poet. 

–      Hvordan lager du en låt?

–      Man startert med en note, sier Dickinson og ler. (Sikkert fordi spørsmålet var så knall). Neida. Man starter med et gitarriff og lignende og spinner på en måte rundt dette. Det er egentlig vanskelig å si. Hva begynner man med når man skal bake en kake?

–      Er det ikke vanskelig å finne på nye låter hele tiden?

–      Det kan være, men det er ingen som har sagt at det skal være lett heller. OM det hadde vært enkelt, kunne jo alle gjort det.

–      På låten Jerusalem høres keltiske toner. Hva vcar ideen der?

–      Jerusalem er navnet på en svært populær engelsk hymne. Teksten er egentlig et dikt av nettopp William Blake. Det er nok den mest populære hymnen i Storbrittannia, som også brukes i begravelser. Den har ellers ingenting med byen Jerusalem å gjøre. Ironien her er jo at Blake var hedning. Jeg blir lett fascinert av gode historier, som jeg mener kan bli bra på plate.

 

Eget plateselskap

–      Du har også fått din egen label/Plateselskap (Air Raid Records)?

–      Ja, men det er bare i Europa. Jeg har vært på EMI i flere år, og bransjen forandrer seg. Mitt forrige album solgte 300 000 eks. På verdensbasis. Jeg syns dette er bra, men for et så stort selskap som EMI, betaler ikke dette engang strømregningen for dem. Det er et problem å bli signet til et stort selskap om man ikke selger enormt bra. Uavhengige selskap er også varierende. Kan man stole på dem? Har de penger til å promotere? Det enkleste var å gjøre dette selv.

–      Er The Chemical Wedding ditt beste album?

–      Uten tvil, men jeg må si det…må jeg ikke? Bruce ler og fortsetter.

– jeg skal vel egentlig ikke si det. Derfor er det mye bedre om du sier at dette er min beste plate. Det ser ut som jeg har truffet en stor nerve med Chemical. Endatil det annerkjente musikkbladet Q har gitt meg god kritikk. Jeg husker at de skrev bl.a. – It has the heart and soul of the seventees, and the balls of tne ninetees.

–      Er du glad i 70-talls musikk?

–      Jeg vokste opp med musikk fra 70-tallet. Alt fra Alice Cooper, Black Sabbath og Deep Purple.

–      Er du fornøyd med Deep Purples nye plate da? (Abandon)

–      Ja, den er fantastisk og ganske lik Fireball (1971).

 

Morsom fyr

Dickinson bor i England, og har familie der. Han er en morsom fyr som ler og skøyer om det meste. Overraskende lite selvhøytidelig. Da tonen var så god, følte jeg for å mykne opp litt mer.

–      Hva er myten med musikeres hverdag som består av Sex, drugs & Rock ´n roll?

–      Noen ganger tar jeg en fest som kanskje varer hele natten, men bortsett fra det, er jeg en ganske snill gutt, ler Dickinson. Hadde jeg holdt på som myten sier, ville jeg vært dau nå.

–      Ser du mye til Sex, drugs & Rock ´n´roll

–      Nei, jeg sover som regel da, sier han og ler. Det er som regel på promotion-turene det går villest for seg. Når jeg er ferdig med intervjurundene får jeg som regel lyst til å hoppe i elva, hehe.

–      Er det stor forskjell på Maiden og Dickinson-fans?

–      Alt jeg vet er at det er Maiden-fans på mine konserter og motsatt. De fleste Dickinson-fans har nok minst et par Maiden-plater, vil  jeg tro.

–      Er Bruce Dickinson et band, eller ditt band?

–      Det er mitt band, men vi samarbeider som et band… It´s not like when I am wandering into the building, everybody is like fear and trembeling and saying: – here comes the englishman who looks much shorter off stage than he is on. It´s none of that crap.

–      Blir du ofte gjenkjent på gaten?

–      Ikke ofte, men av og til. Jeg kunne blitt gjenkjent om jeg virkelig ville det. Det er jo bare å ta på seg en knallgul pysjamas, eller ta på seg klærne man bruker på scenen. Noen kjendiser gjør lignende stunts, men jeg gjør det ikke.

–      Er det slitsomt når du blir gjenkjent da?

–      Ikke i det hele tatt. Folk er vennlige, sier hallo. Jeg sier hei, og ferdig med det. De sier kanskje at de liker mitt siste album. Men det de egentlig sier er at jeg ikke er kjendis for å være kjendis, for det hater jeg. De sier jeg er kjendis for å lage bra musikk. Når jeg engang slutter å lage plater, er mitt største ønske å bli en vanlig mann i gata.

–      Hva er det værste en fan kan gjøre?

–      Spytte på meg. Men hadde noen gjort det, ville jeg sparket inn trynet på vedkommende. Neida, det har faktisk skjedd. I begynnelsen av Iron maiden, trodde folk vi var et punkband. Etter et par slagsmål gikk det over.

–      Hva husker du best med turnélivet?

–      Bakrus. Den beste kuren mot bakrus er å være på scenen. Man føler seg topp etter en konsert, og det dreper bakrusen, som igjen er farlig. Man kan komme inn i en vond sirkel og bli avhengig av det. Konsert, bakrus, konsert, bakrus…

–      Det er vel en stund siden du sluttet å være nervøs før livegig?

Bruce Dickinson sendte meg dette signerte bildet i posten - kun få dager etter intervjuet.

Bruce Dickinson sendte meg dette signerte bildet i posten – kun få dager etter intervjuet.

–      Noen ganger er jeg fortsatt nervøs – alt etter hvilken scene det er. I begynnelsen av en turné er jeg veldig nervøs. Når vi kom med den forrige plata, skulle vi ha en øvningskonsert for folkene i plateselskapet. Jeg var så nervøs at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Kanskje siden jeg kjente alle blant publikum?

Bruce Dickinson syns at Black Sabbath er verdens beste britiske band. Han lytter også til band som Garbage, Monster Magnet, Dimmu Borgir, Pink Cream ´69, Fear Factory og Ritchie Blackmore. I motsetning til mange andre, liker Dickinson å lytte til sine egne plater.

–      Hva irriterer deg?

–      «Mindless Opposition» makes me angry. Folk som ødelegger for andre som igjen har kreative idéer eller andre meninger.

–      Har du en favorittfilm?

–      Alt fra Stanley Kubrick. Endatil Barry Lyndon. Ved fjerde forsøk klarte jeg faktisk å se ferdig hele filmen, og oppdaget at filmen handler om om tid, og at dette er noe av trikset. En av favorittfilmene med Kubrick er Paths of Glory. Kirk Douglas gjør en av sine beste roller her. (Paths of Glory blir faktisk relansert på DVD 26. September 2012. Red.).

Til  slutt spurte jeg om Bruce Dickinson kunne sende meg et signert bilde (Intervjuet ble gjort pr. telefon). – Klart jeg kan, sa den sympatiske vokalisten. Noen dager senere fikk jeg bildet (øverst) i posten.

Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no

Twitter:@SolveFriestad