Egil Olsen vil forhåpentligvis være første artist på scenen lørdag 11. juli. Vi snakker selvfølgelig om Ranglerock. Mr. Olsen er trolig en av de mest humoristiske karakterene på årets festival. Derfor ble spørsmålene deretter. Har publikum trodd de betalte billett for fotballforedrag, hvordan var overgangen fra fotballtrener til viseartist og hvor høylydt syns Olsen et publikum kan være på konsert? 

 

Egil-Olsen-bilde

EGIL OLSEN er visesanger og låtskriver som lager sanger om det harde livet som «Wannabe Superstar», og har tidligere uttalt at vi er overlesset med folk som vil være stjerner. Ørstadværingen har en ironisk distanse til dette.

 

Om en ser liveklipp med Egil Olsen, skal du få poeng for å fremstå som en ordentlig moroklump som er flink til å få publikum til å le. Samtidig er musikken langtfra flåsete.

 

Hvordan balanserer du humor og alvor på scenen?

– Jeg tror egentlig humor først og fremst er et slags forsvar, og det har blitt et nødvendig element for at jeg skal ha det komfortabelt på scenen. Det har aldri vert en plan bak humorbiten på scenen, det er vel bare en del av min personlighet. Tror også det er sunt å gi publikum en pustepause når mye av musikken er så stille og skjør. Humor og melankoli er egentlig en veldig naturlig kombinasjon og jeg synest stand-up er like trist som det er morsomt. Jeg synest også melankoli er like morsomt som det er trist.

 

Det er ofte en del konsertgjengere som helst er der for å prate med naboen de egentlig ikke liker.

Ville det ikke vært enklere å bare hatt norskspråklige tekster?

– Det finnes mange artister som synger på norsk som trekker temmelig bråkete publikumere, så jeg tror ikke det handler så mye om språk. Folk er ganske stille og rolige i operaen for eksempel, og der er mye av musikken på tysk og italiensk. Det er nok mest settingen det handler om, og det er som regel arrangøren sitt ansvar. Festivaler kan selvsagt være litt ekstra utfordrende, men jeg vil si at mitt publikum oppfører seg for det meste eksemplarisk.

Om du går på Slipknot-konsert, er det nok gøyest og rope og gå crazy i moshpiten. Er du på Egil Olsen-konsert, må du nesten følge med og lytte for å få noe ut av det.

 

Har faktisk vurdert å skifte navn til Egil Drillo Olsen, slik at jeg blir den ekte, folkeregistrerte Egil Drillo Olsen.

 

Er det en slags rød tråd i dine tekster, og hva synger du om? 

– Platene mine har som regel en rød tråd i både tekst og musikk, men jeg liker å utforske nye områder og metoder for hver plate. Jeg skriver for det meste ganske konkret og om mitt eget liv og egne observasjoner, og prøver å reflektere alle sider av livet. Både det lyse og det mørke, det dagligdagse og det absurde, kjærligheten, drømmer, livet og døden, det ytre og indre universet. Store og små ting. Med små og store ord.

 

Første gang jeg hørte på Egil Olsen, tenkte jeg på bandet Eels. Forstår du hvorfor, og hvem er du selv inspirert av?

Egil-Olsen-ohh

– Forstår veldig godt. Eels var en enorm inspirasjon da jeg begynte med musikk. De første konsertene jeg gjorde var med eels coverlåter og etterhvert flere egne låter. Jeg er fremdeles kjempefan av Eels. Jobbet til og med med Eels-trommisen, Butch, på tredjealbumet mitt; «Keep movin – Keep dreamin´», og i følge Mr. E selv, står jeg trygt på egne ben. Som jeg sa i et intervju for tretten år siden; – Eels er min Bob Dylan. Jeg var litt lei av at alle unge artister fremdeles skulle ha cred si at Bob Dylan og de store gamle heltene var inspirasjonen. Både 80-, 90-, 2000- og nå 10-tallet er fullt av gode låtskrivere og inspirasjonskilder. Synest nyere låtskrivere også bør få litt heltestatus. Glad i Dylan også altso, for all del. Ellers er jeg stor fan av Beck, Nine Inch Nails, Iron & Wine, Randy Newman og Harry Nilsson og hører på alt fra Eminem til Joni Mitchell via Burzum og Grieg.

 

 

Les også: Scoopets presentasjon av årets Ranglerock-artister

 

 

Hva syns du om debatten angående publikum som ønsker å prate mer enn å lytte på konsert?

– Jeg synest selvføgelig at man skal oppføre seg og ta del i en konsert når man først går på en konsert. Om du går på Slipknot-konsert, er det nok gøyest og rope og gå crazy i moshpiten. Er du på Egil Olsen-konsert, må du nesten følge med og lytte for å få noe ut av det. Om du bare vil prate og ikke er interessert i musikken, bør du spare pengene dine og heller gå på pub eller finne deg en fest. Jeg synest det bør vere plass til begge deler, men ikke samtidig.

 

Mitt publikum er fremdeles voksende, sikkert mest fordi det alltid har vært veldig lite.

 

Egil Olsen spilte nylig på Egersund Visefestival. Var det kjekt?

– Egersund visefestival var topp. Vi gikk på scenen klokken halv tolv. Fredag kveld. I et publokale. I kjelleren på et hotell. Så etter jeg fikk jaget en gjeng pratsome og fulle folk ut av lokalet, ble det en veldig fin konsert. Og etter konserten gikk vi på nachspiel og pratet masse. Fikk plass til begge deler.

 

Før Egil Olsen ble bare Egil Olsen var han Uncles Institution.

Hva er den største forskjell på Uncles Institution og Egil Olsen som soloartist?

Egil-Olsen-på-tur

– Den største forskjellen er vel noen kilo ekstra og en del mer hår i ansiktet. Når jeg gikk solo fra mitt eget soloprosjekt, ble jeg vel litt mer fokusert på tekster og låtskriving. I Uncle’s Institution handlet ofte om lyder og ideer og en slags leken spontanitet. Som soloartist har det blitt litt mer rafinert og konkret, selvom jeg fremdeles er en spontan crazy wannabe kunstner.

Egil Olsen slapp nylig bonusspor-singelen Somethin´Real (bona fide and sincere), hvor en kan ane et mer up-tempo og antydninger til 80-tallets synthpop.

 

Er dette et signal om en musikalsk forandring på gang, eller bare et engangsforetak?

Somethin Real (bona fide and sincere) laget jeg helt til slutt, etter to år i studio med mye darkness. I siste liten kuttet jeg den fra platen fordi den rett og slett ble litt for gøy. Hva som skjer på neste plate er litt tidlig å si enda, ting har en tendens til å gå sine egne veier når man går i studio. Både jeg og verden har kanskje godt av mer 80-talls-lykke.

 

Jeg fikk terningkast fem. Knopfler fikk tre.

 

Hvordan var overgangen fra kjent og sparket fotballtrener til musiker med dalende interesse for geografi?

–For å være helt ærlig er min interesse for geografi stigende. Min interesse for fotball derimot, er vel ikke akkurat dalende, men ganske stillestående, langt nede, der den alltid har vært. Min interesse for Drillo-humor er ganske dalende da. Ouch. Burn.

 

 

 

 

Hender det ofte at pulikum tror de har betalt billett for fotballforedrag istedenfor livekonsert?

– Det har faktisk skjedd en gang. I Trondheim. Det var landskamp på storskjerm i første etasje på Blæst i Trondheim. Etter kampen spilte jeg konsert oppe. Selvfølgelig kunne det være litt forvirrende. Har faktisk vurdert å skifte navn til Egil Drillo Olsen, slik at jeg blir den ekte, folkeregistrerte Egil Drillo Olsen.

Selv om jeg syns at singer/songwriter-begrepet er et noe vagt, unyansert og udefinerbar beskrivelse av en artist, blir vel også Egil Olsen definert som dette.

 

Jeg har fremført en av sangene mine, som til og med heter singer / songwriter, med åtte personer i bandet!

 

Hvor går grensen med antall bandmedlemmer, og hvor mye kan en IKKE overlate til andre for å ikke få denne benevnelsen, egentlig?

– En singer / songwriter er vel bare en person som skriver og fremfører sin egne låter. Litt mindre industri. Litt kortere reise fra skaper til lytter. Litt mer økologisk. Jeg har fremført en av sangene mine, som til og med heter singer / songwriter, med åtte personer i bandet! De fikk nesten ikke lov til å lage lyd da, men de var på scenen. Tror grensen går på åtte i bandet, men stort strykeorkester er lov – og kor.

 

Hvem ville du mest vært support for? Bob Dylan, Eric Clapton, Neil Young, Mark Knopfler?

eoho

– Har nettopp på en måte spilt support for Mark Knopfler på Norwegian Wood. Jeg fikk terningkast fem. Knopfler fikk tre. Ikke meningen å skryte altså, det er bare informasjon. Hadde uansett valgt Neil Young. Uten tvil. Han er en favoritt.

 

Egil Olsen har vært i musikkbransjen lenge. Hvordan vil du beskrive musikkbrajsnens utvikling i for eksempel Norge. Synkende CD-salg og lignende?

– Jeg har holdt på i tretten år og vært ekstremt hands-on og DIY. Sikkert litt for mye DIY, siden jeg fremdeles blir omtalt som ny, ung og lovende. Jeg føler egentlig at platebransjen blir mer og mer slik jeg mente den burde være når jeg begynte. Mitt publikum er fremdeles voksende, sikkert mest fordi det alltid har vært veldig lite. Som jeg alltid har sagt, det er bedre å ha en fan i hånden, enn ti på taket.

 

Egil Olsen har en personlig formening om å være overlesset av folk som vil være stjerner, og du har selv uttalt at du gjerne gjør narr av popstjernelivet.

 

 Her har du sikkert flere begrunnelser, men hva er dine selvopplevde hendelser som gjør at du har fått et slikt perskeptiv på folk som vil være stjerner?

– Jeg har vel bare alltid hatt en tendens til å se meg selv og verden litt utenfra og liker å ta noen ekstra steg tilbake og se på helheten. Da blir det meste ganske latterlig og absurd egentlig.

 

Hva ville du helst brukt to timer på? 

  • Landskamp i fotball for kvinner (Norge)
  • Landskamp i fotball for menn (fortsatt Norge)
  • Kretslagsturnéring i Boccia – aldersbestemt 67-83 år

– Kvinnefotball. Ha ha ha. Har aldri sett det. Høres veeeldig morsomt ut. Neida, bare tuller. Men har aldri sett det faktisk.

 

Hvordan har Egil Olsen utvilket låtskriving og uttrykk siden I am a singer/Songwriter fra 2007?

– Jeg prøver alltid å utfordre meg selv både som låtskriver og musiker, så litt utvikling er det vel, men jeg vil ikke være på vei en plass. Jeg vil ikke ha en linjær utvikling. Jeg vil la det jeg lager gå i takt med hvor og hvem jeg er akkurat nå. Den nye platen er for eksempel mye mørkere, fordi jeg i den perioden hadde behov for å lage nettopp det, og fant inspirasjon i å rydde opp i litt mørkere kriker og kroker. Musikalsk sett har jeg vel gitt mer rom til musisering, arrangering og produksjon, men er fremdeles ganske minimalistisk. Hvor veien går videre vil jeg egentlig ikke vite.

 

Hvilke tre album og hvilke tre øl ville du hatt med på en øde øy?

– Mitt nye album; ‘Ooo what happened’ selvfølgelig. En Eels-plate, kanskje ‘Shootenanny‘? Gode minner. Fin tid. Og Jenny Lewis sin ‘The Voyager‘, fordi jeg elsker den og trenger en fin kvinnestemme på en øde øy.

– Ølmessig ville jeg tatt med en streiting; Norlands Pils, en litt mer fancy fra ODE mikrobryggeri, siden de er naboen min og kan fungere som et fint minne om heimen, og en skikkelig sterk øl, bare for å få en liten buzz, kan sikkert lett bli kjedelig på en øde øy.

 

Hva ville du sagt om du havnet blant publikum på en Egil Olsen-konsert?

– Endelig stage-divet jeg på ekte! Få meg opp igjen på scenen, så jeg kan fortsette konserten.

 

Hvilken musikksjanger kunne du få lyst til å hate?

– Jeg hater ingen sjanger. Jeg misliker mye musikk, men ingen sjanger. Sikker på det finnes en fin russe-edm-låt, og en eller annen dritkul fusion-låt. Fri-pop høres provoserende ut, vet ikke om sjangeren eksisterer, men jeg kan hate fri-pop.

 

Hva er planene for resten av 2015?

– Planene fremover er vel først og fremst å spille på Ranglerock, så får vi se hvor Ranglerock sender meg videre inn i fremtiden.

 

Egil Olsen går på scenen lørdag 11. juli klokken 18.15.

 

Billetter til Ranglerock kjøper du HER.

 

Tekst: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no