Blant ølnerder kalles et øl som er meget vanskelig å få tak i og som man så veldig gjerne vil smake en hvit hval. Det henspeiler selvfølgelig på Herman Melvilles roman fra 1851, Moby Dick, eller Den hvite hvalen.

ahab-inni

 

HVITE HVALER – OG SMAKEN AV SJELDENHET. Hvor hvalen ble en livsvarig besettelse med døden til følge for kaptein Ahab, slipper ølnerdene gjerne unna med langvarige skader kun på lommeboka. Enkelte er villige til å gå nesten skremmende langt for å få tak i akkurat dét ølet. På ebay har det blitt solgt øl for flere tusen kroner for ei flaske, og det finnes folk som har reist fra USA til Stockholm bare for å få smakt en spesiell geuze laget kun for den legendariske baren Akkurat. Det er jo selvfølgelig å anta at de benyttet sjansen til å smake annet godt når de først var der, men det er en annen sak.

Hva var det som gjorde akkurat (tok du den?) den geuzen til en hvit hval da? Svaret er todelt. Minst.

En av årsakene er at det er et øl av nettopp typen geuze. Det finnes kun en håndfull «ekte» produsenter av geuze, og øl i små kvanta fra disse er selvfølgelig ekstra spennende for entusiaster å få testet. En annen viktig sak med denne geuzen er at den kun fås kjøpt i Sverige, og de har samme regel som oss nordmenn, man kan ikke kjøpe med seg øl ut fra skjenkestedene.  Altså har man et øl fra et meget anerkjent bryggeri, som kun fås kjøpt ett eneste sted, og som må drikkes på stedet. Det morsomme med akkurat dette ølet, på en skadefro måte, er at det også er kjent under et annet navn, og har vært mulig å kjøpe både i Belgia og i Danmark. Men det er uansett et fantastisk øl, og ikke noe man enkelt får tak i.

 

 

Sjeldent øl

Stikkordet for hvite hvaler er altså sjeldenhet. Ølet trenger ikke være sterkt, guezer er gjerne på rundt 5% alkohol, men ofte dreier det seg allikevel om imperial stouts, gjerne fatlagrede versjoner.

Ett av de mest kjente eksemplene på slike er Dark Lord fra amerikanske Three Floyds Brewing. Helt fra tidlig 2000-tallet har ølet vært et av de mer ekstreme på markedet, selv om det de senere år har fått mange konkurrenter. Men Dark Lord er altså sjeldent og vanskelig å få tak i.

dark-lord-day

I utgangpunktet kun tilgjengelig på Dark Lord Day, i april hvert år, og til en ganske ublu pris sett med amerikanske øyne. 25 dollar for standardutgaven og 50 dollar for utgavene som har ligget på bourbon-fat eller med vaniljestenger før tapping. Allikevel var det nesten en kilometer med kø for å få kjøpt ølet i år, og man må kjøpe billett til arrangementet på forhånd, hvis ikke kommer man ikke inn i køen en gang. Det er selvfølgelig stor rift om billettene, og en billett gir deg bare adgang til Dark Lord Day-arrangementet og retten til å kjøpe et veldig begrenset antall flasker Dark Lord. Hvis du er heldig blir du trukket ut til å kunne kjøpe bourbon-utgaven også. Den lages det nemlig så lite av at ikke alle får kjøpt. Det blir selvfølgelig stor aktivitet på bytte-forumene på nettet av slikt, og mange flasker har tidligere havnet på ebay.

Kommersielt må vel Dark Lord sies å være en stor suksess for bryggeriet, det gir masse oppmerksomhet i amerikansk presse hvert år, og er selvfølgelig med på å fremme salget av de andre ølene fra bryggeriet, øl som stort sett er fremragende. Men det finnes selvfølgelig andre hvite hvaler blant entusiastene, og det er de færreste øl forunt å få sitt eget release-party hvert år.

 

 

Hvite hvaler blant norske nerder

alaskan-smoked-porter narke

Dark-Horizon-1 cantillon-blå-ny

En liten rundspørring blant noen norske ølnerder røper at en belgisk lambic står høyt på ønskelista hos mange. Belgiske Cantillon har laget en blåbær-lambic for Ølbutikken i København, også den er dyr og vanskelig å få tak i, men har ikke skapt like mye fuzz som Dark Lord. Det vil si, blant surølsentusiastene står nok denne minst like høyt i kurs som Dark Lord gjør for imperial stout-fantastene. Mange referer også til det svenske bryggeriet Närke og deres Kaggen Stormaktsporter. En kraftig imperial stout som har ligget på fat en periode. Et nydelig øl, der også den ikke fatlagrede versjonen smaker ypperlig. Dessverre er det en stund siden Kaggen har vært på markedet, men det gjør jo ikke akkurat hvit hval-faktoren mindre. Også et norsk øl er etterspurt blant entusiastene. Nøgne Ø lanserte i 2007 første utgave av Dark Horizon. Det er faktisk ikke lenge siden jeg ble tilbudt tusen kroner for en flaske, noe som i så fall ville gitt meg bra avkastning på investeringen, den kostet 144,50 ny så vidt jeg husker. Personlig synes jeg ikke noe øl er verd så mye, og jeg ville følt meg som en svindler hvis jeg hadde solgt til den prisen. Jeg må dog innrømme at jeg selv har betalt den samme prisen for en flaske Samuel Adams Utopias, selv om det ikke har vært en hvit hval for meg. Men da snakker vi tross alt om et øl på 25%, med meget lang holdbarhet, også når flasken er åpnet, og det koster etter sigende et par hundrelapper bare å få laget flasken. Og så fikk jeg med et spesialdesignet glass på kjøpet.

 

Smaken av hvite hvaler

Men hvordan dufter og smaker så en hvit hval? Det er fristende å svare akkurat som andre øl i samme sjanger, men det blir selvfølgelig feil. Mange hvite hvaler har vært foregangsøl, tråkket opp stien for andre øl av samme type, og på en måte satt en standard. Allikevel vil nok ofte slike øl falle igjennom i blindtester mot liknende øl. Det er selvfølgelig fordi også ølverdenen beveger seg fremover, og hva som var på grensen til uhørt i 2002 er kanskje helt vanlig i dag. Den viktigste grunnen til at en hvit hval som oftest smaker så fantastisk er selvfølgelig totalopplevelsen.

Følelsen av å endelig sitte der med ølet man har drømt om i flere år, kunne sette seg ned med et korrekt temperert øl, skjenket i et passende glass og kanskje en verdig venn eller to å dele med. Følelsen av høytid, gleden over å kunne dele den med noen, det å endelig ha glasset i hånden og kunne snuse inn alle aromaene, analysere og nyte. Kikke på ølet, se det etterlate perfekte kniplinger etter hver lille munnfull. For du drikker selvfølgelig ølet med andakt, små slurker som nytes lenge. Og kanskje blir du sittende og lukte på ølet i lang tid før du i det hele tatt våger å sette glasset mot leppene.

Deler du ølet med noen så tar det gjerne ekstra lang tid, men diskuterer hvert eneste sanseinntrykk, hvert eneste duftmolekyl som entrer nesa, hver eneste dråpe som forsvinner ned i halsen. Aroma, smak, munnfølelse, ettersmak, totalopplevelse, alt analyseres grundig, og man er minst like lykkelig som ei ung jente som har fått sin første ponni, selv om ponnien består og ølet allerede er drukket opp. Det vil si, alt dette forutsetter selvfølgelig at ølet virkelig var fantastisk… Og det var det jo selvfølgelig, smaken av sjeldenhet er vanskelig å matche.

Hvilket øl er din hvite hval?

 

 

Smaksnotater:

Cantillon Blåbær

blåbær-cantillon

Som for all lambic vil det være forholdsvis store smaksforskjeller fra år til år, og med lagring vil man nok se at fargeintensiteten avtar en del. Fra å være kraftig rød når den er fersk, nesten som blåbærsaft, beveger den seg mot en mørk ravfarge allerede etter noen få år. Men det er selvfølgelig rent visuelt.

Blåbærene som er tilsatt, typisk 100 kg blåbær til 400 liter øl, gir ikke bare farge, man kan også både lukte og smake dem. Selv har jeg i mine notater for 2007-årgangen kommentert at smaken minner om å spise blåbær rett fra riset, og ha en skive sitron til. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg har forsøkt, det er kun assosiasjoner. Når jeg smakte en fem år gammel førsteutgave fikk jeg assosiasjoner til gummi i aromaen, og den typiske funky lambic-duften manglet nesten helt. I smaken derimot var det mer som man forventer av en lambic, og jeg har konkludert med at blåbær er minst like egnet som både bringebær og kirsebær til å smakssette denne typen øl.

 

Three Floyds Dark Lord

dark-lord

Ikke la deg lure, det finnes også en Dark Lord fra Batemans Brewery i England. Dette er forholdsvis mye enklere å få tak i, og i en helt annen liga enn Dark Lord fra Three Floyds. Three Floyds har forresten laget 11 forskjellige utgaver av Dark Lord, der man har lagret ølet sammen med vaniljestenger, tilsatt kaffe eller lagret på eikefat tidligere brukt til bourbon, portvin osv. Men vi konsentrerer oss om originalen, som er den man kan ha en reell forhåpning om å få tak i.

Ølet er svart som arvesynden, toppet av et tett, brunt skum som varer. Både aroma og smak har massevis av lakris og ristet malt, med sjokolade, kaffe, melasse og noe alkohol litt lengre bak. Ølet er skikkelig søtt og varmende i munnen, med en ettersmak som varer og varer. Personlig ville jeg gjerne hatt litt mer tydelig humleprofil på ølet, både for bitterhet og smak, men jeg er vel egentlig sikker på at det er godt med bitterhumle her allikevel. Jeg endte opp med å drikke ca halvparten av flasken på egenhånd, sånn ca 33cl, noe som greit tok meg to timer, men det var to timer med masse nytelse og så absolutt verd litt innsats for å få tak i.

 

Närke Kaggen Stormaktsporter

närke-stormark

Svenske Närke Kulturbryggeri er blitt berømt først og fremst for sin fatlagrede Imperial Stout brygget med lynghonning. Som Dark Lord ser det nydelig ut i glasset, sort, med et kremet brunt skum. Det finnes masse mokka i aromaen, noe vanilje og marsipan lurer i bakgrunnen, og hvis du kjenner etter merkes alkoholen også. Skulle bare mangle, ølet er på 9-10 %. Dvs, var på 9-10%, det har ikke vært solgt siden 2010 nå, og er desto vanskeligere å finne på svenske kroger.

For du må nok en tur på krogen for å finne dette, muligens vise deg verdig også, det måtte i hvert fall jeg for drøyt fem år siden når jeg første gang smakte det. Eller du kan være heldig å finne det på en festival, da gjerne i versjonen lagret på konjakkfat. Konjakk-utgaven falt ikke i like god smak hos meg, selv om den er nydelig den også. Litt mer spritet, det virker som om den har trukket til seg litt mye av konjakken som sitter i eikestavene i fatet, men den er også litt mer balansert med bitterhet. Uansett, begge utgaver er ren nytelse.

 

Nøgne Ø Dark Horizon First Edition

DH1

Dette ølet må vel kunne kalles Norges eneste hvite hval. Brygget i 2006, lansert i 2007 i et forholdsvis begrenset antall liter, 3000. Ølet kom på halvlitersflasker med necktag der det stod et haiku-dikt, og i pappsylinder.

Det er nok svært få av disse som fremdeles finnes, men jeg kjenner til noen rundt forbi i Norge. Også dette er en imperial stout, kullsort med brunt skum, og en nesten overveldende aroma og smak. Den er blitt litt mer avslepen med årene, det er tross alt snart syv år siden ølet ble lansert, men fremdeles er det rikelige mengder med både kaffe, sjokolade og sødme i smaken. Alkoholnivået kan merkes, men er ikke plagsomt, selv om det er et øl på hele 16 %. Vanilje, kakao, lakris og en anelse tørkede frukter følger opp, og mot slutten noe bitterhet.

Det er nesten litt synd å ha et slikt øl på halvliters-flasker, det er tross alt et øl man nipper til, ikke drikker, men det gjør det jo også ideelt å dele.

 

Samuel Adams Utopias

Utopia

Her er forpakningen nesten mer imponerende enn ølet, selv om å oppnå 25-27 % i et øl må sies å være meget imponerende. Ifølge bryggeriet skjer dette uten andre teknikker enn gjæring, altså ikke såkalt frysedestillering som blant annet Brewdog har benyttet seg av.

Av flere grunner har jeg aldri gjort noen notater om Utopias, selv om jeg har drukket det flere ganger, men opplevelsen sitter forholdsvis godt i minnet allikevel. Vi snakker om et ravfarget øl fullstendig blottet for kullsyre, noe som også forklarer bryggeriets informasjon om holdbarhet, ni måneder etter åpning.

Alkoholprosenten merkes godt helt fra man stikker nesen bort til glasset til etter man har svelget, dog ikke som om det skulle være et finere brennevin. Både aroma og smak er svært komplekse, med karamell, tørkede frukter, hetvin, sirup, noe friske tropiske frukter og honning. Melon, citrus, plommer, mørk sukker og selvfølgelig mer alkohol. Alkoholprosenten begrenser serveringsmengden til fire centiliter i Norge. Det gjør i grunnen ikke noe, man får full uttelling av en slik mengde, og det er veldig praktisk at man ikke må drikke opp hele flasken samme kveld.

Kanskje ikke det typiske eksempelet på en hvit hval dette ølet, men de fleste beergeeks vil gjerne få smakt det, og helt enkelt er det  ikke å få tak i. Prisen er selvfølgelig også en barriere, man må regne med ca tusenlappen hvis man skulle være så heldig å komme over det i Europa. Noe mindre i USA, men selv der er det svært lite tilgjengelig.

 

Alaskan Smoked Porter

alaskan-sa

I mange år var dette min hvite hval, før jeg sensommeren 2012 endelig fikk smakt ølet. Da i en ti år gammel utgave som naturlig nok hadde et lett oksidert preg. Det fremstod allikevel som et meget smakfullt og behagelig øl med et flott røykpreg som passet ypperlig til den ellers ristede profilen. Aroma av sjokolade, kaffe, nøtter, karamell, nystekt biff, kull, antydning til bål og en god del røkt skinke steg opp fra glasset, og i smaken fikk alle disse herlighetene selskap av både sødme og bitterhet. Ølet fremstod som balansert, rett og slett som navnet tilsier, en porter med røykpreg.

Ettersmaken varte lenge, og gikk fort over i mersmak. Heldigvis dukket det opp i noen danske butikker senere på året, så jeg har også fått smakt en fersk utgave. Det er slettes ikke noe å utsette på den heller, selv om den ikke er like avrundet som den ti år gamle utgaven jeg fikk servert i fjor. På den andre siden er den heller ikke like «gammel», så jeg tror jeg satser på å spare den flasken jeg har et par år til, og håper at den gjør seg veldig bra som tre- eller fire-åring.

Det som er litt kjedelig med at jeg har fått smakt denne er at jeg nå faktisk ikke har en hvit hval i sikte lengre. Det finnes selvfølgelig hundrevis av øl jeg gjerne ville sett i glasset foran meg, men ingen som utpreger seg. Det gjør kanskje ikke så mye, da blir det mer tid til å konsentrere seg om å nyte mangfoldet og ikke bare det ekstreme.

Tekst og foto: Yngvar Ørebek.

 

 

Yngvar Ørebek

Yngvar Ørebek

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Linker

Dark Lord Day  – 3 Floyds – Nøgne Ø – Kulturbryggeri – Akkurat  – Ølbutikken  – Alaskan Beer

 

GJESTESKRIBENT YNGVAR ØREBEK

Ølentusiast, hjemmebrygger, øldommer og gjestespaltist Yngvar Ørebek har smakt og skrevet om øl i mange år. Han  har blant annet forfattet ølartikler på Norøls Ølgjerd og danske Ølentusiasten tidligere. I tillegg har han sammen med Erik Dahl (leder i Venner av Nøgne Ø, og styremedlem i Nøgne Ø), vært mannen bak Norske Ølbrev.