Scoopet.net går inn i en liten feriemodus i noen få dager. Derfor havner de mest populære intervju på forsiden med ujevne mellomrom i løpet av uken, samtidig som retrointervju med Rob Halford, også vil bli publisert om få dager. Bjørn Eidsvåg-intervjuet ble først publisert 11. mars 2013. 

 

Med ujevne mellomrom vil det bli lagt ut retrointervju på Scoopet, hvor de aller fleste intervjuene får et digitalt liv for første gang . Denne gangen er det med Bjørn Eidsvåg, hvor det ble et face to fjes-intervju med en reflektert Eidsvåg, som stod på trykk i Jærbladet 1999.

BJØRN EIDSVÅG NOVEMBER 1999:  Jeg har sansen for mennesket Bjørn Eidsvåg. Som kristen artist gir han allikevel klar beskjed om hva han mener, og tar gjerne debatten i etterkant av sine utspill. Eidsvåg er også aktuell med sin nye plate Tapt Uskyld – en plate som er produsert med tanke på kirkekonserter.

Et par timer før konsert i Bryne kirke, var det tid for en prat med saudabuen. Artisten er kledd i svart. Svart bukse, svart T-skjorte og svart genser. Jeg mistenker ham også for å ha farget håret i samme farge.

Bjørn tar seg en kaffetår, og siden tiden er forholdsvis knapp, fyrer jeg løs med mine spørsmål. Intervjuobjektet er rolig og forholdsvis avslappet før konserten.

Eidsvåg har vært artist i flere år, men arbeidet tidligere ved Lier sykehus som prest før han valgte å satse 100% på en musikalsk karriere.

– Var det et vanskelig valg å slutte som prest?

– Nei. Det var et lett valg. Jeg følte meg utbrent og ferdig. Sykehuset var en slitsom plass å arbeide, og jeg følte også at jeg ikke ga nok tilbake til pasientene. Samtidig hadde musikken tatt mye tid, at valget var lett.

– Du har solgt 650.000 plater. Hvorfor er du så populær i Norge?

Bjørn Eidsvåg ved Bryne kirke 1999. Foto: Sølve Friestad.

Bjørn Eidsvåg ved Bryne kirke 1999. Foto: Sølve Friestad.

– Jeg tror det norske folk har vent seg til meg. Jeg har reist land og strand, i forskjellige varianter og vært fryktelig mange steder, også på små steder som ikke har så mange konserter å tilby. Mine låter brukes også av kor og korps, så kanskje det også er en medvirkende årsak.

– Tror du tekstene spiller noen rolle her?

– Ja. I begynnelsen var nok folk litt skeptiske til meg siden jeg kom fra det kirkelige landskapet. Nå forstor folk at jeg ikke dytter på dem meninger eller tanker. Jeg har et åpent hue! Aksepten nå er mye større for å synge om troen min enn hva den var for 20 år siden.

– Du ble Spellemann i 1997. Har tanken streifet deg om å bli en ny Spellemann med Tapt Uskyld?

– Nei, faktisk ikke. Heldigvis er det sånn at når man jobber med en plate, tenker man hverken på kritikere elller priser. Ved en eventuell nominasjon/kunngjøring kommer tankene i disse baner. Da kan jeg bli sur om den ikke blir nominert, og kanskje glad om den blir det.

 

Jeg ber Bjørn om å beskrive sin nye plate. Han puster tungt og tar en tenkepause. Han sier etter hvert at det er vanskelig å beskrive den, men gjør allikevel et forsøk.

– Bakom er første spor, og den er et slags preludium. Den siste låten Stillheten er et postludium. Selve platen er skrevet med tanke på kirkerommet, og historien begynte egentlig med tittelkuttet. Det er en som erkjenner at uskylden har gått tapt. Han knytter dette opp mot kunnskap og erfaringer og levd liv. Det er et ganske barnslig ønske om å ønske seg tilbake til noe som er perfekt og smertefritt. Og dette mennesket finner ut at det ikke er mulig å ønske seg dette. Man må selv inne ut av de gode ting – gjøre opp med de gode tingene, som med de handlingene man er flau over å ta avstand fra.

– I den samme oppsummeringen kommer en syndsbekjennelse på kirkens vegne som tydeligvis har skuffet denne mannen.

– Bildet er en låt hvor en forholder seg til et trospørsmål til noen som er vanskelig å forklare og erkjenne at man ikke skjønner alt. På Tunge Sko er det snakk om å mane seg selv til innsats for noe, at handling er viktig. Den viktigste målestokken moralsk sett er evnen til å se de aller svakeste som er barna. Det ville vore fint er en erkjennelse av at det hadde vært fint om smerten ikke var der, men den er der. Om å gå på trynet om og om igjen, men klare å reise seg.

Sint Himmel sier litt om det samme. Den båten vi selier (Livets reise) må vi stole på – at den bærer oss der vi skal. Ikke være redd for uværet som kommer, men heller registrere uværet og beholde roen.

 

Bjørn har forsåvidt fortalt at det handler om et menneske og muligens ikke ham selv på platen. Likevel er det en tekst som jeg må spør om. Han har for lengst fortalt om sitt syn på blant annet homofilisaken i kirken. På en av låtene til Eidsvåg høres det ut som om den er skrevet for flere år siden, da den sier akkurat det motsatte av hva Bjørn selv er.

Eg har vore feig lenge nok. Ein passiv og litt kald observatør. Eg e litt spent på ka det gjør med meg hvis eg nå blir ein virksomme aktør.

 

Jeg leser opp teksten til Bjørn og påpeker mine synspunkt.

– Forsåvidt riktig, men det er jo min frihet til å lage en sang som går inn i denne sammenhengen. Personen går fra å være en grubler og observatør, plager seg selv med store spørsmål, men minner seg selv om at nå må han vise ansvar og være aktiv.

 

– Hvilke to plater står i størst kontrast til hverandre?tapt uskyld

– Jeg har ikke tenkt på dette før. Det er en veldig stor kontrast mellom Til Alle Tider og Allemannsland.

Bjørn Eidsvåg var nylig hos Mayaindianerne i Guatemala, og sitter igjen med sterke inntrykk fra denne turen.

– Var du betenkt med å ta en slik tur, hvor du må ha visst at inntrykkene ville bli sterke og kontrastfylte?

– Jeg var egentlig det. Jeg har flere ganger blitt forespurt om å reise rundt i verden, og er i utgangspunktet skeptisk til å bli en slumturist. Reisen må ha en hensikt og en gjensidig utvekslingssak.

– I Guatemala ble vi invitert av utenriksministeren. De ba om kulturhjelp. Etter borgerkrigen har kulturen ligget helt flat. Det var samme sak i Namibia og Sør-Afrika. Dett jeg merker og ser nå, er at det kanskje ikke var så lurt å ta denne turen til Guatelala rett før Tapt Uskyld. Jeg har vært veldig alvorlig i det siste – også på de første konsertene.

– Jeg ble sterkt påminnet om at det er noe som er gravalvorlig i Guatemala. Alt kan fleipes med hos oss, men når man kommer dit og hører på historier om menneskets skjebne, blir man helt satt ut over hvor jævligt noen folk lever.

– Får du dårlig samvittighet av å være rik nordmann blant de fattige gatebarna og all elendighet?

– Man blir maktesløs, og det er lett å bebreide seg selv for egen rikdom og fedme. Samtidig er det givende å møte noe reint og skikkelig og ordentlig. Guatemala ga inntrykk som jeg ikke ville vært foruten.

 

Del 2

– Var det et vanskelig valg å refse kirken for sitt syn på homofili?

– Forsåvidt. Kulturelt sett er jeg antihomofil. Grunnet min bakgrunn i bedehusmiljøet har jeg blitt lært opp til at dette er suspekt. Både teologisk og sosialt har jeg lenge hatt det synet at folk ikke kan bebreides for sin legning.

– Så det finnes ingen kur for homofile?

– Det er så fordomsfullt «hål i huet». Dette gjør meg skikkelig irritert. At kirken ikke klarer å se at den nesten konsekvent i historien har tråkket på folk som er annerledes. I hvert fall de siste 100 år. Før det var jo kirken selv liten og utstøtt. 

– Vi i kirken har tråkket på samisk kultur, tatere, alenemødre og sigøynere. Vi har alliert oss med folk som har makt og innflytelse, og deretter stått på deres side.

 – Kirken tenker fortsatt for smalt?

– Etter mitt skjønn gjør den det. De som har makt i kirken er klart imot homofil praksis. 

– Ole Paus var nylig i debatt med Kim Larsen (Sønn til Rune Larsen), hvor Paus satte Larsen godt på plass i spørsmålet om homofili…

– Det er stusslig at unge mennesker overtar de teologiske fordommene, syns Eidsvåg.

– Fikk du problemer etter uttalelsene dine?

– Nei. Jeg tror at kirken ser på meg som en litt rar fugl som ikke er noen stor trussel for dem. Jeg har fått positive tilbakemeldinger fra både homofile og lesbiske. 

 

Bjørn Eidsvåg støtter rocken. Han går gjerne ut i storbyavisene for å si at det er for mye støtte til kammermusikk, og nesten ingenting til rock.

– Er det fortsatt mange kristne som tror at rocken er djevelens verk?

– Det er lenge siden jeg har møtt slike folk, men de finnes sikkert, ler Eidsvåg.

– Alt som støyer, ser rart ut – ungdommer som står og kaster på langt hår, provoserer alltid noen. Da vil det alltid være folk som bruker fordommene sine til å kristeliggjøre eller avkristeliggjøre sånne ting. Jeg støtter rocken av den enkle grunn at den har vært en viktig del av mitt liv, og helt fra jeg var liten guttunge. Det skulle bare mangle at ikke rocken skulle få støtte.

 

Når mann først snakker om rock, får jeg lyst til å nevne årets Quartfestival. Der laget Marilyn Manson (påstått satanrocker) oppstyr med sitt oppsyn, og flere religiøse organisasjoner reagerte kraftig på at han skulle spille i Kristiansand.

 

– Hvs syns du om Manson?

– Innenfor rock og pop og andre musikkformer vil det alltid være sånne som Manson. Her er det en nisje til å skape avsky for å provosere, og sånn har det alltid vært. Det er fenomener som kommer og går, og jeg klarer ikke å se på dette som noen trussel eller skummelt og farlig. Jeg ler litt av det, og så får han heller holde på med sitt.

– Han kan si bø, men er ellers harmløs?

– Ja, han er det. Publikumet han har er bevisste nok til å gjennomskue og selv forstå at det bare er et image.

– Du har tre barn på 21, 17 og 13 år. Deler de ditt musikalske syn?

– De har iallfall musikalsk interesse. Det durer og går musikk hos oss hele tiden. En av dem er aktiv musiker og spiller forskjellige instrument. En jobber som musikkjournalist i en studentradio, og de forer sin far med musikk de syns jeg bør høre på.

 

Når det gjelder norske artister, nevner Eidsvåg at han liker uttrykket til Sondre Bratland svært godt. Bjørn påpeker at det kan nevnes mange fler.

 

– Hva er det største problemet med å være kristen i dag?

– Jeg vil tro at det er å klare å leve opp til de idealene som man setter seg. Moralsk sett blir listen ofte lagt for høyt, slik at man ofte går på trynet. Syndbegrepet om nåde, alle bokstavene vi bruker om forbud og regler…det er pinlig for noen av oss at kirken er så gammeldags, at kirken fører så mange diskusjoner som folk forlengst er ferdige med.

 

– Folk må tross alt ta ansvar for sitt eget liv sa du i Dagbladet 27. oktober 1997. Gjelder dette også for uteliggere og narkomane?

– Prinsipielt mener jeg absolutt alle. Ingen kan sno seg bort fra ansvaret for eget liv. Samme søren kor mange skudd en har fått fra baugen. Me som samfunn bør ta ansvar for samfunnets tapere – ofrene i vår velstand. For at noen skal bli rike, blir noen fryktelig fattige. Støtteapparatet er ikke godt nok i Norge. Vi kunne gjort mye mer – spesielt innen narkotikaomsorgen.

Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no

Twitter. @SolveFriestad