Denne uken er det som vanlig både kjente og ukjente tryner i presentasjonen av nye plater. 

APRIL – UKE 16. Seigmen er endelig ute med ny plate, og det samme er ringreven Brian Wilson. Ellers finner du utgivelser fra både mykt og hardt, blues, reggae, elektronika og selvfølgelig noe tyngre saker fra italienske doomrockere.

 

Seigmen

Seigmen-enola

Enola (Indie Recordings). I fjor var det 20 år siden Seigmen debuterte med albumet Total, og i år er det like mange år siden verden fikk Metropolis. Seigmen fortsetter mer eller mindre der de slapp for 18 år siden med Radiowaves.

Det er Seigmen-signatur over Enola, og mange har ventet lenge på nye låter fra bandet, samtidig som de har tatt null og niks med fra Zeromancer – bandet som flere Seigmen-medlemmer var delaktig i. Altså lite keyboard, metal og industrielle toner, men heller den mørke norskspråklige rocken som definerer Seigmen som hva de fortsatt er i dag.

– Det var aldri intensjonen å spille inn et helt album, men plutselig var en fullengder født, sier bassist Kim Ljung som mener at det meste føltes riktig på den første øving.

  • Seigmen i 2015 består av Kim Ljung, Alex Møklebust, Noralf Ronthi, Marius Roth og Sverre Økshoff.

 

 

Special ProvidenceSpecial-Providence-album

Essence of Change (GEP/Pirate Smile). Dette er en ganske spesiell miks fra det ungarske firkløveret som blander stilartene prog, jazz-rock og metal. I tillegg er det ingen vokal. Special Providence ga ut sin første album Space Cafe i 2007 og har med andre ord holdt det gående en stund. Før sin fjerde fullengder har de gjort det ganske bra i Japan, samtidig som de også har vært på Europa-turné med svenske Beardfish som slapp ny plate i februar 2015.

«Special Providence demonstrate that they are one of the most promising bands in Metal fusion today»Metal Observer, USA.

For fans av progrick kan det også nevnes at The Neil Morse Band  (Spocks Beard) ga ut ny plate i februar som ble kalt for The Grand Experimentsom som er en mangfoldig reise i progverdens nyanser

 

 

The Quireboys

Quireboys-celicilia Rocky-Dawuni

St. Cecilia and the Gypsy Soul (Of Yer Rocka/Border). Det er lenge siden A Bit of what You Fancy og 1990. The Quireboys fikk stor oppmerksomhet for både album og singelen; Hey You (What Can I do). Ringrevene i Londonbandet har faktisk holdt det gående siden 80-tallet, og gir seg ikke riktig enda. Bandet har gitt ut flere plater siden 1990 og har også spilt diverse konserter i Norge. Særpreget til vokalist Jonathan Gray er fortsatt tilstedeværende på de 10 nye låtene.

 

Rocky Dawuni

Branches of the same Three (Cumbancha/Border). Dawuni kaller sin musikk for Afroroots, og her snakker vi reggae fra A til Å. Musikken er like Bob Marleysk som mye annen afrikainspirert reggae er, og her er både takt og følelser som gir relasjoner til både palmer, sommer og sol. Dette er artistens sjette album. Dawuni er fra Ghana, men bor i Los Angeles.

 

Ufomammutthe-montecristos Ufomammut

Ecate (Neurot Recordings/Border). Å lytte til italienske Ufomammut føles som å ha på seg et par med blytunge sko i en mørk kjeller. Det er ikke nødvendigvis negativt, men bandet er i en blytung doomskala som faktisk er helt i kjelleren. Forvent seige og dvelende gitarer og tunge rytmer som bare et ordentlig doomband kan tilføre en ganske interessant sjanger.

 

The Montecristos

Born to Rock `N´Roll (Easy Action/Border). Selv om jeg husker Sigue Sigue Sputnik, har jeg aldri hatt noe forhold til bandet. Dette er uansett Neal X som også er kjent fra Marc Almond Band, sin debut. Dette er rockabilly, old school rock `n`roll hvor det i tillegg til nye sanger, er noen oppjusterte Sigue Sigue Sputnik-låter. Fans av både Elvis og Vidar Busk bør kanskje sjekke denne, så får vi bare håpe at de ikke blir saksøkt for det fengende tittelkuttet som føles som en ukreditert tjuvraddkopi av Eddie Cochrans C´mon Everybody som også har blitt udødeliggjort av blant andre The Sex Pistols.

 

Les også: Ny metal

 

 

Paul Hartnoll Paul-Hartnoll

8:58 (ACP/Border). Hartnoll var den ene halvdelen av elektronikabandet Orbital, men står nå på egne bein. Mannen har definitivt ikke forlatt det elektroniske lydbildet, og kjører på med forholdsvis tilgjengelig techno og elektronika som seg hør og bør. Med gjesteartister som Robert Smith fra The Cure er det også hyggelig besøk fra skuespiller Cillian Murphy og Ed Harcourt.

Orbital holdt ellers på i 25 år før gruppen ble nedlagt i 2014. Årsaken til dette var at Orbital ikke lenger fungerte ordentlig, mente Paul Hartnoll. 8;58 er ikke tilgjengelig på Spotify i skrivende stund. Derfor er det istedet en låt fra Harnolls album fra 2007 i den samlede spillelisten i ukens spalte med nye plater.

 

Brian WilsonBenjamin-Clementine Brian-Wilson

No Pier Pressure (Capitol Records/Universal). Denne gangen har mannen fra legendariske The Beach Boys tatt med seg tidligere bandkollegaer som Al Jardine, David Marks og Blondie Chaplin, samt Kacey Musgrafes og flere. No Pier Pressure er Wilsons ellevte studioplate, hvor han denne gangen er tilbake til Capitol Records, som også var selskapet til The Beach Boys.

 

Benjamin Clementine

At Least for Now (Barclay/Universal). Benjamin fikk et pianoleketøy som 6-åring, som var begynnelsen på mannens musikkinteresse. Som 10-åring flyttet Clementine fra London til Paris for å bli en del av et enda mer kreativt miljø og fikk etter hvert anerkjennelse som en meget talentfull sanger, låtskriver, pianist og historieforteller på høyde med Randy Newman og Gil Scott-Heron. Cornerstone fra 2013 var Clementines første EP, og i 2014 slapp han EPén Glorious You.

Clementine er påvirket av både folk og blues, samtidig som det er farget med soul og jazz og hans smått gåtefulle liv, en urolig fortid og en enestående stil som gjenspeiler legender som Nina Simone, Terry Callier og Screamin´Jay Hawkins, sier presseskrivet. I februar 2015 mottok artisten en Victories de la Musique (Fransk Grammy) i kategorien for beste nykommer.

 

Les også: Nye plater uke 14

 

 

Seasick SteveSeasick-Steve

Sonic Soul Surfer (Caroline/Universal). Det er mange måter å bli sjøsyk på. En av dem kan være å høre på Sjøsyk Steve sin bluesbaserte slidegitarsound. Innspillingen har foregått på Steves lille farm et sted i Oakland, USA. Det er mer eller mindre en mann og hans gitar, og dette gir meg relasjoner til Bjørn Berge, hvor den største forskjellen er at sistnevnte har hakket hvassere klør. Dette er Seasick Steves sjuende studioplate, og sammen med trommeslager Dan magnusson har de gravd dypt for å dyrke frem småseig bluesbasert rock, hverken mer eller mindre.

 

Spotify – samlet spilleliste for uke 16 finner du her.

 

Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no