Et sted midt i mellom et  Type O Negativsk Peter O Steel og et industrielt Rammstein i grålysningens Depeche Mode, elektronika og gothisk rock, har Gary Numan funnet sin lekegrind på fjorårets knallgode plate; Splinter. 

gary-numan-singel-hoved

I AM DUST. – (Cooking Vinyl/Playground) Heldigvis slapp Numan nylig en singel fra albumet, som gjør at han omtales her. Heretter vil jeg kalle slik musikk for Postapokalyptisk elektronika, for tenk.

Gary Numan er en britisk artist som regnes som en kommersiell pionéer innen elektronisk musikk. Han har blitt kalt for kongen av synthpop, og er kanskje mest kjent for Are Friends Electric? og Cars. Sistnevnte fikk en nyinnspilling i 1999 med Fear Factory. Numan var med som gjestevokalist. Sjekk video av låten her.

Numan var først og fremst frontfigur i Tubeway Army før han gikk solo. Hans første album var The Pleasure Principle (1979). Albumet gikk til topps på albulisten i Storbritannia og nådde 16. plass i USA.

Frem til i dag har han mer eller mindre vært aktiv, og gjør fortsatt stor suksess som soloartist. I tillegg til turné i Australia og New Zealand, skal han bl.a. ha konsert på selveste Hammersmith Apollo i London.

Singelen I Am Dust er en fin føler på Numans musikalske uttrykk, og han vet å pirre nysgjerrigheten med fin kombo av postapokalyptisk røffhet, men også melodiøst og fengende.  Here is the Black er den beste låten fra albumet, men singelen er ikke så verst, den heller.

Videoen sjekker du her.

Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no

Twitter: @SolveFriestad