Det er mange som har gjort det lenge, og mye lengre enn Stavanger-bandet Hold Fast. Kombinasjonen av thrash og hardcoremetal (jepp) kombinert med punkrock blir noe annerledes enn den tidlige hardcore metal fra band som Cro-Mags, Pro Pain og DRI. Sjangeren er ganske pop i dag, og Hold Fast er en verdig ambassadør av sjangeren. 

Vokalist Espen Håland og Hold Fast live på Tribute i september 2015. (Foto: Sølve Friestad)

Vokalist Espen Håland og Hold Fast live på Tribute i september 2015. (Foto: Sølve Friestad)

Hold FastBipolar (Loyal Blood Records/On-It)

Med sin første fullengder har Hold Fast blitt enda mer systematisert, hvor skitten punkcore må vike litt plass mot retning tung og hard metal med tidvis mer melodiøse catchy refreng og uttrykk. Produksjonen og sound minner av gir assosiasjoner til en mer travel utgave av bandet Skambankt, som på for eksempel Chapel & Breath.

Et helt album med Hold Fast er egentlig en fornøyelig affære og tro endelig ikke at dette er pinglete rock som forsøker å få seg en radiohit. Det er full fres med baller i gulvet, energi, tempo og gitarvreng som gutta behersker veldig bra.

Det er egentlig ingen vits å analysere Hold Fast sine låter noe videre, da leserne kjapt vil oppdage hva dette er (noe som forresten ganske mange har gjort etter hvert). Det er systematisk kaos og positiv energi som allikevel gjør at en får lyst til å knuse trynet på noen en ikke liker, men med et smil, of course.

Aller best er Chapel & Breath,Thief, og Back in the Haze, mens de antatt sofistikerte avvikerne Interlude: Red Sand og Hellvisions drar ned energien som en småfiks idé fra Turbonegro som bandet klarer seg helt fint uten. Hold Fast er nemlig mye mer givende mer punkrock og mer interessant, syns Scoopet.

Hold Fast på livescenen er ellers en sann glede av energi og sunn galskap som mange kan misunne spesielt vokalist Espen Håland, men også selve helheten av bandet.

Tekst og foto: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no

Karakter 7,5 av 10

bipolar