Svik er en ny norsk film. Handlingen er lagt til Oslo i 1943. Denne hadde jeg hørt mistenkelig lite om, men det er mye som er mistenkelig med Svik.
Det tok ikke så mange minutt før jeg følte at dette kunne bli ille.
Allerede når Aqua-Lene (Nystrøm) står på Club Havanas scene og synger tyske schlagers, følte jeg at noe var galt, og jeg har ikke sett et slikt preg av fjernsynsteater på kino noensinne.
Svik handler om norske forretningsmenn og krigsprofitører som sammen med noen nazister, samarbeider om mye rart. De samarbeider også om en produksjon av aluminium og magnesium som skal gagne det tyske riket. En tysk regnskapsfører sier til de svikfulle at det er grove feil i regnskapet. Akkurat det har han rett i. Det er deretter duket for litt action, mer dialog, men mest irritasjon.
Hvor er Derrick?
Når tyskerne snakker tysk, snakker også flere av de norske nazisympatisørene tysk. Dialogen som utspiller seg, er voldsomt preget av fjernsynsteater. Bilde og skuespillere har ikke selv troen på det som blir sagt. Stemning og scenario er ufrivillig gammeldags. Jeg ventet bare på at Derrick og Harry Klein skulle dukke opp for å etterforske hvem som drepte gleden under filminnspillingen. Og hvem har drept instruktøren og de gode veilederne?
Siden vi snakker om ufrivillig gammeldags. Lyden av sko og støvler som går eller løper høres ekstra godt. Her har en overdreven lydbruk også gjort til at dette endatil høres ut som en gammeldags B-film, gjerne noe oppkok fra en italiensk eller tysk filmprodusent.
Hvem vant krigen?
Gode skuespillere blir maltraktert av sin egen dårlige innsats, og elendig dramaturgi.
Ingrid Bolsø Berdal er absolutt en av de nyere norske skuespillerne jeg liker best. Hun har spilt i bl.a. Sønner, Fritt Vilt x 2, fjernsynsserien Kodenavn Hunter x 2 og De gales hus. I Svik tror hun ikke på sin karakter, og det høres ut som om hun er på en audition hvor hun slett ikke ønsker å få jobben hun har søkt på. Hun er så tafatt at kanskje hun tror tyskerne allerede har vunnet krigen.
Ikke akkurat Tarantino
Fridtjov Såheim klarer seg forsåvidt greit, Kåre Conradi blir stakkarslig og er den som har størst problem med lipsync. Jørgen Langhelle prater med rar dialekt, og både ser og høres rasende ut fordi han takket ja til å bli med i Svik. Nystrøm klarer seg faktisk greit nok som sangerinnen/spionen Eva Karlsen.
Mot slutten kommer et slags endelig (elendig) oppgjør. Her har muligens regissøren forsøkt å få til et lite Quentin Tarantino-oppgjør – nesten som en Mexican shootout. Selv om de er med jernbanen, har toget for lengst gått, og disse scenene blir alt for nølende, feige og på grensen til å være teite.
Svik er hvertfall dette årets verste norske film. Den blir aldri spennende, mangler nerve, og har så mange irritasjonsmomenter, at jeg nesten syns synd på skuespillerne som må ha navnet sitt på filmplakaten. Det eneste som er positivt med filmen er filmplakaten og tittelen.
Hva har vi lært?
- Norsk Hydro tjente store penger på produksjon av aluminium for det tredje riket, og det med hjelp av krigsfanger.
- Filmer med for mye tåke kan bety at feil skal skjules.
- Det ble produsert aluminium og magnesium på Herøya for tyskerne.
- Dialog/dubbing (lipsync) stemmer ikke alltid overens med det som blir sagt.
- Fordi om vi har en norsk krigsfilm som var vellykket, betyr ikke det at alle fungerer.
- Regissør, produsent og manusforfatter Håkon Gundersen har fått dette prosjektet i havn, uten offentlig støtte.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Karakter 1