Det bor en politisk interessert mann på Kverneland som ble krimforfatter fordi han lovte å bli det på fest. Nå er han klar med Død tulipan, som er den sjette romanen om Rudolf Odden.
KREATIV, MEN IKKE FANATISK. Svein F. Hestvaag føler seg som en jærbu med sterk tilhørighet til Kverneland. I 1957 ble han født i Bergen, men før han ble 12 år, flyttet han til Jæren med resten av familien. I ungdomsårene studerte Svein i Bergen i noen år, som også kan være en medvirkende årsak til at han har holdt på dialekten, tror han.
Svein F. Hestvaag liker fotball. Han liker Bryne FK og hater Viking. Samtidig syns han det er interessant at Klepp rykket ned til 4. divisjon, mens Frøyland beholdt plassen i 3. divisjon.
Scoopet tok turen til Kverneland for en lengre prat med forfatteren som kan fortelle om alt fra å være forfatter, en dramatisk boklansering hvor han havnet på sykehus, til interesse for film, musikk og mer. Samtidig gir han svar på hva som provoserer forfatteren aller mest.
Svein er en fargerik person som bor i en ny, flott leilighet som er stilig innredet, hvor det går i sort og hvitt, som egentlig er rake motsetning av mennesket Svein. Før vi pratet mer om forfatteren, måtte vi først bli ferdig med fotballsnakket, og Brann.
Hva tenker du om Sandnes Ulf?
– Det er kjempemorsomt at de har klart hva de har klart. Jeg likte ikke at Asle Andersen fikk sparken. Tom Nordli er Tom Nordli, og en kan nesten høre han helt til Kverneland. Det er også kjekt med fotballaget på Frøyland. Fra leiligheten kan jeg se flomlyset på fotballbanen og endatil høre speakeren, sier Svein som også ser et minus med nedrykkslaget Klepp. – De vil være enda mer imot kommunesammenslåing nå, smiler han
Er det så ille?
– Kleppsbuen er vant med å være egne herre, og ønsker ikke at Jæren skal bli en kommune, tror jeg. Samtidig er det absurd at nabounger som leker sammen skal gå på hver sin skole på grunn av grensen mellom Time og Klepp.
Hestvaag satt i formannskapet for Time kommune fra 1999-2003 og syntes det var lærerike år. Etter hvert ble han lei, og mener at lokalpolitikere har liten påvirkningskraft – i hvert fall på de større avgjørelsene.
Hvordan vil du beskrive årets Brann-sesong?
– Forutsatt at de ikke rykker ned i kvalifiseringsrunden vil jeg karakterisere den som halvt skuffende og halvt dramatisk. Rykker de ned, er det katastrofalt og surrealistisk.
Og så er det provoserende når folk skryter av at de ikke leser bøker.
Var det kultursjokk å komme fra Bergen til Jæren?
– Ja. Jeg reagerte på to ting. Det første var at alle brukte sykkel. Kun større unger syklet i Bergen. Her sør hadde oldemødre på 80 og unger på fem år sykkel. Det andre var å måtte gå på en skole som bare praktiserte nynorsk. Som bergenser sliter du med dette, og det var pyton.
– Noe av det mest positive var derimot nærkontakten med sauer og kyr. Jeg hadde kamerater som bodde på gård, og det var eksotisk, spesielt siden jeg alltid har satt pris på «hevdalukt» og landbruksnæringen som produserer mat.
Hva var og er den største forskjellen på en jærbu og bergenser?
– Jærbuen uttrykker seg gjerne med understatement av type; «Har smakt det værre», mens bergenserne er mer direkte og utadvendt. Janteloven står sterkere på Jæren enn på Torgalmenningen, for å si det sånn. Svein nevner håbuen Frank fra TV-programmet Farmen, som et negativt eksempel med dårlig karma for Jæren og jærbuen.
Hva er den største forskjell på Bergen og Jæren da?
– Fordelen med å være bergenser er at vi er alle bergensere. En jærbu er ikke nødvendigvis bare en jærbu, og stoltheten med tilhørighet er mer fragmentert når en tenker på alle småstedene som Hognestad, Undheim, Kverneland osv. Bergen er en by,mens Jæren er en masse bygder.
Jeg var forresten nødt til å skrive bok, fordi jeg hadde lovet det på en fest.
Du har gitt ut seks romaner, men det visste du kanskje. Tittelen starter alltid med «død».
Er du opptatt av døden, eller? 
– Nei, ikke i det hele tatt. Det er kun et retorisk grep. Inspirasjonen til å la alle titlene ha noe felles kom ifra en bokserie med J.D. Robb. Hun skrev en krimserie fra nær fremtid, hvor alle slutter med «in death». Jeg likte markeringen av at det er en konstant og en variabel i tittelen, noe som viser et slektskap mellom bøkene.
Hvor sikker var du på at skriveferdighetene og kreativiteten var god nok til å skrive roman?
– Jeg var helt sikker på at skriveferdigheten holdt i massevis. Det jeg var mer usikker på, var evnen til å skrive gode nok historier. Jeg har levd av å skrive siden 1987, men det nytter ikke å skrive en roman om en ikke har noe å fortelle. Derfor gikk jeg systematisk til verks med en disposisjon som beskrev handlingen i grove trekk fra begynnelse til slutt, hvor jeg visste hvordan det skulle ende til slutt. Underveis dukker det opp ideer, situasjoner og scener som fargelegger historien.
– Jeg var forresten nødt til å skrive bok, fordi jeg hadde lovet det på en bankett. Etter en bordhockeyturnering lovte jeg å skrive verdens første bordhockeyroman. Jeg fikk min første portable mac rundt denne tiden, dette var med på å trigge prosessen da jeg slapp å bare sitte bortgjemt på loftskontoret for å skrive. Resultatet ble Død puck i 2001.
En gang skygget vi en fyr som skulle på polet. Vi kunne ikke følge etter ham inn, men fant ut at han drakk.
Svein forteller at han ikke var spesielt god i bordhockey, men han lærte allikevel svigersønnen å spille. Nå er han i Norges-toppen.
– Deretter ble det Død logo i 2002 og Død kølle i 2003. De to første bøkene handler mye om bordhockey. Men jeg var med i lokalpolitikken og fikk inspirasjon til å skrive en roman fra det miljøet. Resultatet ble Død kølle.
Hestvaag forteller at han brukte et år på å skrive hver av de tre første bøkene. Han syns det er direkte dritgøy å skrive, hvor drivkraften også er å formidle noe til andre. Om han får folk til å smile eller le, og i tillegg lure leserne trill rundt, blir han fornøyd. Noen ganger blir det også rom for viktige verdier og holdninger, men bare når det føles naturlig.
Hvilke holdninger?
– Jeg er plassert til venstre for sentrum i politikken. I Død Kølle driter jeg kanskje ut mange når jeg tenker meg om, men jeg tror på hjertelag og sunn fornuft. Det lar jeg også hovedpersonen Rudolf Odden stå for.
Deretter gikk det to år før neste bok?
– Ja. Død boksi 2005 innleder neste fase i forfatterskapet. Her går jeg mer i dybden på personer. De to første er guttebøker, men så begynte jenter/damer å lese bøkene. De etterlyste følelser og romantikk…og litt småerotiske innslag. Jeg skal nok aldri skrive dameromaner, men etter hvert har Rudolf blitt et helere menneske. Han var en todimensjonal skikkelse, men nå er han tredimensjonal. Bokserien er i utvikling, og det har jeg sansen for.
Svein er singel, men ikke fanatisk. Han har en datter på 30 år, og barnebarna Sigurd (7) og Helle (4). Han anbefaler en karriere som morfar, hvor en kan lære mye av barnlige kommentarer. Datter og barnebarn var for øvrig en gyldig grunn til at det gikk fem år før neste bok – Død G-streng i 2010.
– Jeg brukte mye av fritiden på å reise til min datter og svigersønn i Trondheim, som etter hvert fikk barn. Planen var aldri å avvikle Rudolf Odden, men høsten 2009 føltes det naturlig å starte prosessen med ny roman. Det var dårlige tider i reklamebransjen, og eg meldte meg frivillig til å arbeide kun 50 % en periode. Dette gjorde at jeg fikk tid til å skrive neste bok. Død G-streng er en bok hvor temaet er musikk, ikke dameundertøy. Musikk er også et underliggende tema i hver bok, hvor Rudolf tenker på forskjellige låter i hver bok. Jeg er sykt glad i musikk, så derfor.
Forfatteren med bergensdialekt forteller om visse spilleregler når en skriver kriminalroman, og nevner en pakt med leserne. En skal holde seg cirka til sjangeren, fordi sjangerjuks gir flere fiender enn venner, mener han.
Rudolf Odden er tekstforfatter innen reklame, og det er du og, men det visste du vel.
Kunne Rudolf vært rørlegger, eller måtte han bli det samme som deg?
– Han måtte ikke være det samme, men hvorfor gå over bekken etter vann? Å legge handlingen til et miljø du kjenner, betyr mindre research. Det er også beleilig å bruke et fiktivt Bryne, Kverneland og Jæren generelt. Samtidig henter jeg inspirasjon fra mennesker jeg har møtt, eller kjenner. Enkelte lesere kjøper bøkene for å se om de er med, og leserne spekulerer hvem enkelte personer egentlig er. Det er gøy.
Jeg tror på hjertelag og sunn fornuft.
Får du leve ut drømmen om å være privatdetektiv i bøkene dine?
– Ja, absolutt. Da jeg var 9-10 år klatret andre unger i tre og spilte fotball. Jeg satt på rommet og lekte detektiv med detektivskilt og forstørrelsesglass. Jeg elsket Detektimen, spesielt Helgenen. Jeg hadde rundt 50 Hardyguttene-bøker. Sammen med en kompis skygget vi bergensere i timesvis. En gang skygget vi en fyr som skulle på polet. Vi kunne ikke følge etter ham inn, men fant ut at han drakk.
Svein finner frem en juvel: «Hardyguttenes detektivhåndbok» fra 1959, som han er veldig stolt av. Det er nostalgi og barndom, hånd i hånd. Han fikk den på 9 eller 10-årsdagen og påstår at detektiven Rudolf Odden er 80 prosent Svein. Vi prater om krim og detektiver. Begge liker Columbo. Svein liker den krøllete frakken og når Columbo snur i døren; –Just One More Thing… Den store var allikevel Helgenen (The Saint, Roger Moore). Veien til James Bond er kort, og Svein liker både Sean Connery og Roger Moore som Bond.
– Roger Moore fikk frem en actionhumoristisk vri med Bond, og det verbale er suverent. Live and Let Die er trolig min favorittfilm i serien. Timothy Dalton var en grusom Bond, mens Pierce Brosnan var mer lik Roger Moore. Daniel Craig får derimot Sean Connery til å bli en kosebamse, og Bond har blitt rimelig hardkokt, mener Hestvaag.
Jærbuen uttrykker seg gjerne med understatement av type; «Har smakt det værre»
Død Tulipan ble gitt ut mot slutten av oktober 2014. Det ble en dramatisk boklansering?
– Jeg hadde boklansering på Time bibliotek 25. oktober. Alt var nøye planlagt, og det gikk som en drøm. Jeg fortalte om boken, og publikum ble inspirert. Helt mot slutten, under opplesning av det andre kapittelet ble jeg tørr i munnen, svimmel, uvel og trett. Jeg måtte gi opp å lese. Folk klappet, men jeg husker ingenting før publikum stod rundt forfatteren som lå på gulvet. Deretter gikk det via legevakt og inn til sykehuset etter å ha besvimt tre ganger. Det var krisestemning og ungene gråt (fikk vite det etterpå). Det hele skyldtes rett og slett stress, utmattelse og dårlig kosthold. Moralen er “Don´t push it”. Dette var et varselskudd, jeg hadde vært for slem med meg selv over lengre tid. Jeg ble sjekket fra topp til tå, og ble værende på sykehus i fire dager.
– Det er jo perfekt at folk tror du dør under boklanseringen av en krimbok, egentlig, humrer Svein som faktisk har et fruktfat på bordet. Kanskje han har blitt sunnere?
Hestvaag mener at en av de tre siste romanene er de mest personlige og at det i dag er fjernt å ta livet av Rudolf Odden. Samtidig har han begynt å planlegge neste bok, men er usikker på hvilken historie han skal gå for. Kanskje han vil behøve hjelp fra fanklubben? Jepp, Svein F. Hestvaag har egen fanklubb på Facebook. Det er ikke han som har opprettet siden, men den har 216 medlemmer.
Den nye romanen vil enten bli kalt for Død flue, Død vokal eller Død gud. Sistnevnte vil handle om Rudolfs pappa som er teolog. Død vokal vil konsentrere seg om Wordfeud, mens Død flue er mer usikkert. Kanskje fluefiske? Scoopet foreslår et lik som har en død flue i hånden. Vi får se.
Hvor mange bøker bør en ha lest før en forsøker seg som forfatter?
– Jeg vil heller spør om hvilke bøker du bør lese. Du bør kjenne sjanger og spilleregler, tror jeg.
Hva er dine favorittforfattere?
– Ah, … John Irving med Garps bok, Hotell New Hampshire og Siderhusreglene. 80-tallet var Stephen King for meg. Mike Ripley er britisk krim med humor. Kinky Friedman er en sprø sigarrøykende jøde fra Texas, med fabelaktig fin humor, som skriver bra. Gunnar Staalesen har alltid stått mitt hjerte nær. Det handler jo om Bergen, og bøkene har en beskjeden og grei dose humor. London-forfatter Christopher Fowler er også bra med sin moderne goth. Knausgård var en åpenbaring, og jeg leste bøkene fortløpende. Dette er blant de beste opplevelsene jeg har hatt. Karl Ove Knausgård er kompromissløs. Han utfordrer leserne på sykt mange plan, og du kan bli både glad og forbannet, men også takknemelig for at han kjeder deg i perioder. Selv kjedsomheten er interessant.
Tenker du film når du skriver forskjellige scenarier rundt Rudolf Odden?
– Jeg er relativt visuell, og opptatt av dialoger. Direkte tale spiller en stor rolle i bøkene mine. Ordvekslinger og replikker. Veien til filmmanus eller radioteater hadde vært kort, replikkene er på en måte på plass. Jeg har noen følere ute for visualisering av Død puck, men det er enda på et tidlig stadium, og det blir kanskje ikke en realitet. Det som blir funnet på åstedene i denne boken er uansett ekstremt visuelt!
Hvilken aldersgrense ville en filmatisering fått?
– Det varierer. Ingen hadde fått 18-års aldersgrense, men jeg ville anbefalt 15 år. Det er forresten en ny generasjon bordhockeyspillere på Kverneland som har oppdaget bøkene mine, og nå er det barna til førstegenerasjonen som leser dem, og det er kjempemorsomt. Den yngste leseren jeg vet er 15 år, mens den eldste er 75 og det er ikke smalere enn at bøkene blir lest like mye av kvinner som av menn.
Hva er den beste adapsjonen fra bok til film?
– Kanskje den beste er Frihetens regn. Det var ikke en roman, men en lang novelle som har blitt en så god film. Og så er det Stephen King som er forfatteren.
Svein sier at spesielt progmusikk er inspirerende å høre på når han skriver bok og mener det er lydelementene i musikken som inspirerer.
Hva slags musikk vokste du opp med?
– Mine første store helter var The Monkees jeg hadde veggene fulle av dem. Senere kom Cockney Rebel, Roxy Music, David Bowie og selvfølgelig Yes og Genesis, The Cure, The Smiths og R.E.M., The Beatles kom seint i mitt liv. Blant nyere artister nevner jeg Temples, som er britisk nypsykidelisk pop, franske Dead Horse One, kanadiske The War on Drugs og Elephant Stone, samt skotske Twin Atlantic.
Hvilke band i Rogaland liker du best?
– Hm. Det er i hvert fall ikke Vamp.
Hva er du mest og minst fornøyd med i kommunen?
– Kanskje jeg er mest fornøyd med været, smiler Svein som mener det er et vanskelig spørsmål. Nei, jeg er nok mest fornøyd med beliggenheten, det at en bor på landet, samtidig som vi bor på et av de mest sentrale stedene i Norge. På få minutter kan du velge alt fra fjelltur til bytur.
– Jeg er minst fornøyd med at det ikke skjer noe med vannstanden i Stemmen på Kverneland. Vellaget har gjort en kjempejobb, nå må ikke biotopen dø av mangel på vanngjennomstrømming. Jeg håper på fortgang der, sier kvernelandsbuen.
Jeg var i en ekstrem bli kvitt, kast, gi bort og forenkle-periode.
Kan du beskrive utviklingen i reklamebransjen?
– Det er et fenomen som dominerer utviklingen aldeles: Fokus påsosiale/digitale media. Samme hvilken en idé du kommer opp med nå, må en tenke internett og Facebook. Jeg er litt old school og tror den gode idéen må ligge i bunn, og så kan den tas ut på kommunikasjonsflatene. De yngre er kanskje for mye opptatt av mediet, slik at både idé og budskap risikerer å koke bort i den digitale kålen. ”Hvilken bok skriver du? ”Lydbok!” avslutter Svein i et ironisk tonefall som sier mye om hva han egentlig mener om utviklingen.
Er det en spesiell avgjørelse du angrer på?
– Ja. Da jjeg flyttet ut av huset mitt i mars 2012 ga jeg bort alle LP-platene mine, 11-1200 stykker Jeg ga dem til forskjellige folk, og ga samtidig bort platespilleren.
Hvorfor gjorde du det?
– Jeg var i en ekstrem bli kvitt, kast, gi bort og forenkle-periode. Trøsten er at platene har fått bra fosterhjem. Jeg har ellers ikke gjort noe alvorlig som jeg angrer på i livet mitt.
Det som blir funnet på åstedene i denne boken er ekstremt visuelt!
Hva provoserer deg?
– Blårussmentalitet provoserer meg. Mennesker som primært vurderer situasjoner og valg ut fra økonomi, som tror en kalkulator gir svar på alle spørsmål.
– Uvitenhet, ignorans, dumskap, fordommer og fikse ideer. Altså folk som har bestemt seg for at det er sånn, og ikke er mottagelig for rasjonelle argumenter.
– Og så er det provoserende når folk skryter av at de ikke leser bøker!
Scoopet takker for trivelig samtale med trivelig forfatter, og får samtidig med et signert eksemplar av Død puck. Kanskje det er på tide å finne ut hva Rudolf Odden sysler med?
Svein F. Hestvågs bøker
- Død puck 2001
- Død logo 2002
- Død kølle 2003
- Død boks 2005
- Død G-streng 2010
- Død tulipan 2014
PS: Svein har nylig trykket opp alle seks bøkene på ny, så de er lett tilgjengelige, og for salg fra bl.a bokhylla hans:-)
Tekst og foto: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
