Science Fiction-fansen holdt pusten i to år på Cristopher Nolands nye storfilm. Nå er den her.
INTERSTELLAR. Allerede i 2007 begynte Jonathan Nolan (broren) å skrive på et manus på bestilling fra Steven Spielberg, som den gang var ment å regissere filmen. Til slutt ble det allikevel Cristopher Noland som endte opp som regissør.
R.E.M. har en godlåt hvor de synger; It´s the end of the world, as we know it, og selv om sangen har lite å gjøre med filmen, er det hovedtemaet i filmen. Jordkloden er syk, og mennesket merker en økende matmangel, på vei mot en postapokalyptisk fremtid.
Kloke hoder hos N.A.S.A. har oppdaget et ormehull i vårt solsystem som gjør at mennesker trolig kan dra til tidligere utilgjengelige solsystem. Etter en god skildring av menneskets liv på jordkloden, samtykker tobarnsfar Cooper (Matthew McConaughey) å fly ut i verdensrommet sammen med et knippe dyktige mennesker. Sammen skal de finne et nytt sted hvor mennesket kan bo, og reisen vil ta flere år.
Det er ingen vits å røpe mer av handlingen, men Interstellar er en sjelden spektakulær opplevelse og en leksjon i overveldende og godt håndtverk. Hvor fjorårets Gravity leverte spektakulære bilder fra verdensrommet, gjør Interstellar det samme. Legg til flere deler Science Fiction og mer action, selv om det er vanskelig å dra paralleller, egentlig. Filmen kan muligens tolkes som en nåtidsutgave av 2001 – En Romodyssé, selv om jeg mistenker at den filmen er ganske døll i dag.
Tid er ellers relativt, og tanker om at en på rett (feil?) sted kan bli sju år eldre for hver time, er også pirrende. Personlig er jeg ikke helt fornøyd med slutten, som trolig vil dra ned helhetsinntrykket hos flere. Filmen er allikevel så brilliant og episk, at den har fortjent høy karakter. En spilletid på nesten tre timer kan også forsvares på grunn av fin progressjon fra både jordkloden og verdensrommet. Samtidig svever det en nervepirrende løgn som kan kombineres med anger, følelser, savn og familie.
Interstellar imponerer også med de musikalske innslagene (Hans Zimmer) som er alt fra følelsesladede øyeblikk i symfonisk landskap, til et nærmest postapokalyptiske musikalske uttrykk som en så og hørte i 80 og 90-tallets dystre filmer som f.eks. Hardware – 1990.
Regissør Noland er tidligere kjent for Memento, de tre siste Batman-filmene, The Prestige og Inception. Han er også mannen bak nyinnspillingen av Erik Skjoldbærgs Insomnia, med Robin Williams og Al Pacino i hovedrollen.
Denne anmeldelsen stod først på trykk da filmen ble satt opp på kino i november 2014.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
