Onsdag 2. desember slapp Sublime Eyes sin andre fullengder. Aldri har de vært bedre, og aldri har de hatt fetere gitarriff som minner mer og mer om kvaliteten i for eksempel Testament. Scoopet tok en prat og noen øl med gitarist Jan Terje Vinningland.
SERMONS & BLINDFOLDS har tatt lang tid og det er faktisk et år siden Scoopet fortalte om bandet som skulle til Italia for å spille inn album.
Når to musikkinteresserte sjeler møtes, er det like greit at andre holder seg borte. De ville trolig funnet samtalen noe sær. Kanskje derfor det var fornuftig å takke nei til møbeldesigneren som spurte om hun skulle komme bort til bordet, slik at jeg slapp å få stiv nakke.
– Det går bra, vi skal prate musikk…kanskje en annen gang.
Jan Terje Vinningland har spilt gitar i snart en mannsalder, eller har han det?
– Eh, ja, det er vel cirkus 15 år siden jeg startet. Det var så mange i klassen som begynte å spille, så derfor ville jeg og gjøre det. I dag er jeg en av få som fortsatt spiller gitar, sier 28-åringen som hoster BEARCLAW, uten at jeg riktig forstår hvorfor.
Jan Terje arbeider i et transportfirma kalt for Adams Express. Det kan egentlig passe bra da firmaet blant annet frakter musikkutstyr til for eksempel Stavanger Konserthus, litt sånn der fra A-B.
Har du alltid vært opptatt av metal, eller er det bare en del av ditt musikalske repetoir?
– Jeg liker mye rart, så lenge det har en bra gitar eller melodi. Det må helst ha gitar, men uansett hva som fanger øret mitt, funker. Jeg har to eldre brødre og hørte mye på gammelt Aerosmith, men også popgreier. Er det en bra låt på radioen så slår jeg ikke av, uansett sjanger. Syns det er viktig å ha et vidt musikkspekter.
Jan Terje er egentlig Kvindøl, men flyttet til Stavanger i 2007.
Hvordan var det for en langhåra metalpøbel å bo i bygd før by, og hva skulle han egentlig i Stavanger?
– Det startet med et kvinnfolk, smiler Jan Terje. Mye av familien er ellers fra Bjerkreim og Vikeså/Ivesdal, så det var ikke helt unaturlig å slå røtter her uansett. Metalfans var vel et slags folkeslag som ble sett ned på i Kvinesdal, men etter Norway Rock Festival kom liksom en nyere og mer opplyst generasjon, og metal ble mer akseptert. Enten var det vel fotball, musikk eller kristendom. Mine brødre er fotball gale mens jeg gikk for musikk, smiler Jan Terje.
– Det var ellers ganske stor forskjell på by og bygd, så når jeg flyttet til Stavanger var det vel mer av alt.
Vi prater litt om hard musikk i Stavanger. Det finnes mange eksempel. Vinningland mener at det blomstret ordentlig opp etter at Purified in Blood ga seg for første gang. Men det er mange artister som kommer og går, så det varierer.
Om vi tenker på metalens utvikling. Hvordan vil du beskrive 80-tallet?
– Jeg er veldig glad i 80-tallsmusikk generelt. Det høres mer ekte og organisk u og gitarene var mer storslagne og ekte. Gary Moore er en stor inspirasjonskilde for meg, og jeg er glad for å ha sett fyren live på Norway Rock – før det ble for seint. De tre første album og før han ble opphengt i bluesen er veldig bra. Andy La Roque (King Diamond) og Paul Gilbert (Racer X, Mr. Big) er også inspirasjonskilder det står respekt av.
Jan Terje har også hørt om Racer X, som var et ganske interessant band med tre plateutgivelser fra 1985-1988. Paul Gilbert spilte gitar før han startet opp Mr. Big etterpå. Scott Travis spilte trommer før han etter hvert fikk fart på Judas Priest med Painkiller. Vokalist Jeff Martin endte etter hvert opp som trommeslager i Badlands og bassist John (Juan) Alderete ble med i John Corabis The Scream og senere The Mars Volta.
– Med 90-tallet tenker jeg Chuck Schuldiner og Death, men oppdaget også Jerry Cantrell i Alice in Chains. Lydbildet på 90-tallet var kanskje litt røffere om en tenker på band som Pantera, hvor de fant stilen i 1990 med Cowboys from Hell og ikke minst med Dimebag Darrell. Før var de et glamband. 2000-tallet byr på et mer polert lydbilde og den digitale era, men jeg setter pris på god lyd, uansett årstall. Jeg mistet ellers interessen for In Flames etter 2003, mens Soilwork fortsatt holder koken, til tross for at jeg ikke var så fornøyd med årets album.
Vinningland har ellers stor sans for Zakk Wylde (Ozzy Osbourne, Black Lable Society) og forteller en god røverhistorie om den eminente gitaristen.
– Jeg tror det var i 2007. Vi var i Oslo for å se Ozzy Osbourne og Black Lable Society i Spektrum. Vi dro ned et par dager før konserten, og plutselig mottok jeg et bilde av Zakk Wylde fra en venninne. Det viste seg at han var på Grand Hotell – i Etoile bar. Vi stormet opp til baren i 8. etasje og der satt han. Vi gikk for å kjøpe hver vår bajer, men Zakk Wylde hylte ut at han ville spandere og drikke øl med sine brødre, som tydeligvis var oss. Vi satte oss deretter ned med Zakk og fikk en god prat. Han var en ordentlig tøysekopp som overtok en av mine telefonsamtaler og sa til dama mi at jeg satt med mange nakne jenter i baren, hehe.
SUBLIME EYES
Det er tid for å prate om Sublime Eyes som tidliger nevnt er aktuelle med fullengderen Sermons & Blindfolds.
Det er en solid utvikling i Sublime Eyes, hvor låter, produksjon og sammensetning høres mer inntakt ut nå. Dere dro til Italia for et år siden for å spille inn albumet. Fortell om prosessen og fødselen av Sermons & Blindfolds.
– Sublime Eyes brukte 16 dager i studio, men ting har rett og slett tatt lang tid. Plateselskapet (Worm Hole Death) har såkalte tidslinjer for når de skal slippe artistenes album, og nå var det vår tur. Omslaget tok lang tid, og fyren som skulle mikse albumet, skadet ryggen. Der mistet vi noen måneder men fikk en god erstatning i Lasse Lammert som mikset og mastret for oss. Ting har gått litt tregt, dessverre, men nå er albumet endelig klart.
Hvordan var det å spille inn album i Italia?
– Det er artig å komme seg bort fra Stavanger for å teste ut nye studio. Vi bodde i leilighet, begynte rundt 10. hver dag og holdt på til kvelds. Vi bodde i en koselig landsby oppi fjellet – nær Parma, hvor det var et slott og en vingård i nærheten. I studioet var vi omringet av profesjonelle gode folk, så vi er godt fornøyde med resultatet i Real Sound Studio.
Jan Terje sier at Parmaskinke var ganske dagligdags pålegg, i tillegg til at han skryter av god pizza og sjømat. De brukte ikke typisk norsk kjøttdeig, og det smakte ferskt og skikkelig.
Det er fyldige, massive gitarriff hvor jeg får relasjoner til blant annet Testament. Hva har dere gjort denne gangen?
– Vi har gjort det litt annerledes og spilt inn fire gitarspor (med to gitarister) istedenfor to. Når vi har to gitarer får vi et på hver side, såkalt stereo. Men nå har vi mikset begge gitarspor i både høyre og venstre side, slik at det blir fyldigere. Jeg mener de nye låtene er mer modne og mindre statiske denne gangen som også er et resultat av at vi oppdager nye band og får flere inspirasjonskilder. Kanskje det er en liten klasseforskjell, smiler Vinningland som tydeligvis er stolt av det nye produktet. Som fan av Yngwie Malmsteen kunne en kanskje tenkt at det skulle vært enda flere gitarsoloer, men har ingen behov for gitargalskap, men noe er det jo. Jeg forstår også at du nevner Testament, hvor minst en låt er inspirert av deres sound. Ellers vil jeg også påstå at vi er litt i Lamb of God-land.
Selv om Jan Terje er en av gitaristene i Sublime Eyes, begynte han i bandet som bassist. Heldigvis fikk han sjansen til å være det han ville mest. I dag er han en av låtskriverne sammen med gitarist Tom Arild Dalaker. De starter gjerne med et riff eller to. Alle er etter hvert med på prosessen, hvor de andre blir med på utviklingen av låten etter hvert.
I 2013 fortalte du til Scoopet at det var At the Gates som stod høyest på listen over band dere ville vært support for.
Har det forandret seg?
– Det har forsåvidt det, men jeg digger bandet enda. De la egentlig opp i 1997, men startet opp i 2008. Det samme skjedde med Carcass. De var redde for at de ikke kunne toppe de gamle utgivelsene, men nyere album motbeviste det. I dag ville jeg nok allikevel vært support for Machine Head.
Jan Terje forteller om et ekstatisk publikum i Sveits og Tyskland, og mener vi kanskje har noe å lære av dem. Han mener også at samholdet i Sublime Eyes er bra. Det blir jo forsåvidt en del timer sammen når de er mest aktive.
– Vi har mange band vi liker sammen og flere vi ikke liker sammen. Alle blir dessuten eldre og har sitt å sysle med på fritiden, så vi henger liksom ikke sammen hver dag. Jeg tror alle i bandet er mer motiverte enn tidligere til å få gang på livekonserter og promotering. Vi har noen ganger vært litt late og sikkert gått glipp av noen gode tilbud, men i 2016 skal vi booke spillejobber og spille mye live med ny merchandise og ny scenebanner. Det er få ting som slår følelsen av å spille live, mener Vinningland.
Hva ville du sagt som publikum på en konsert med Sublime Eyes?
– Jeg hadde holdt kjeft og fått med meg musikken, men egentlig er lyden bedre lengre bak, så hadde ikke stått helt foran, smiler gitaristen som heller ikke ville vært med i moshpiten. Han tror ellers han hadde likt musikken, siden han selv har laget den.
– Vi er gode på å få med publikum på livescenen. Arvid (Tjelta) er en god frontfigur som har god kontroll på dette, og resten av gjengen blir også fort med på notene.
Hva er årets største opp- og nedturer blant artister som har gitt ut nytt album?
– Det første jeg tenker er bandet Revocation som er et nytt thrashband fra USA. Det er teknisk og groovy thrash som har bergtatt meg. Machine Heads nyeste album var en nedtur. Volbeat er alltid en nedtur, og det samme er nye utgivelser med In Flames. En av årets beste utgivelser er derimot Ghost – Meloria som er fabelaktig bra.
Jan Terje ser også på TV-serier. Han mener The Strain fra Guillermo del Tor er bra. Det handler om vampyrer, men er ikke banalt som The Vampire Diaries og Twillight, mener han. American Horror Story henger også høyt, hvor sesong 5 (Hotel) er like bra som den andre sesongen; Asylum. The Walking Dead og Jack Black i The Brink duger også.
Scoopet anbefaler å sjekke Sublime Eyes nye album HER.
sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
