Scoopet var i Tigerstaden for å se Five Finger Death Punch, Def Leppard og Judas Priest i Oslo Spektrum tirsdag 2. juni. Jeg har ingenting imot cleanvokal i heavy metal, men noen ganger får en lyst til å spør om det er et boyband eller et metalband i kontrastfylte sprekker.
TREND. Det har blitt en trendy kombinasjon innen nymotens metal. Selv om albumcover og bilder av Five Finger Death Punch signaliserer en gjeng som spiser boyband til frokost. På album blir de uheldigvis selv et boyband til lunsj. Vokalist Ivan Moodys tidvis pusete skjelvevokal blir for følelsesladet, hjerteskjærende og fislete. Skal bandet egentlig gi publikum en nesestyver, eller skal de synge om fortapt kjærlighet?
Uten å ha gransket tekstene til 5FDP vil jeg påstå at bandet har bedre trøkk på livescenen. Sammen med for eksempel Avenged Sevenfold har L.A- bandet fått en bred fanskare siden 2005. Som et liveband ble kveldens konsert en overraskelse med god energi og den beste motivasjonsfaktor for publikum.
Publikum på scenen
Det er alltid fett når artister får publikum opp på scenen. En tilfeldig sønn og mamma, hvor sistnevnte trolig var mer fan av Def Leppard, fikk komme opp. Stor stas for band og publikum. Men så stopper det litt opp. De to blir stående på scenen under neste låt som var Burn Mother Fucker, og viet liten oppmerksomhet fra vertene, som i dette tilfellet er 5FDP. Etter låten gikk de ned igjen, og stuntet føltes litt overfladisk.
5FDP spilte ellers sine mest kjente svisker hvor en skulle ønsket at Rob Halford ble med på deres største hit; Lift Me Up. Halford syns tydeligvis det er nok å være med på studioversjonen, og kom ikke ut på scenen for å hjelpe. Svisken Bad Company ble selvfølgelig spilt til publikums store begeistring, og i løpet av 45 minutt gjorde de jobben bra.
Bassist Chris Kael ser egentlig ut som en light-utgave av selveset Kerry King fra Slayer, men ingen er enda like barske som bandnavnet Five Finger Death Punch. Gutta har ellers bra publikumstekke, energi i massevis, rause med både vannflasker og plekter (kaster ut til publikum). Vel blåst.
Def Leppard
DET er ganske nøyaktig syv år siden sist jeg fikk sett Def Leppard – da på Classic Rock, Sandnes.
Bandet var aktuelle med det gode albumet: Songs from the Sparkle Lounge, som til nå er deres siste studioplate. Jeg syns de leverte en god konsert da, og vokalist Joe Elliot klarte seg greit, til tross for noen letvinte utveier som kunne tolereres.
Mens vi ventet på det legendariske bandet fra Sheffield, ble forventningene giret opp på høytaleren med The Who – Won´t Get Fooled Again. Nice.
Def Leppard er Joe Elliot, Joe Allen, Rick Allen, Rick Savage og Vivian Campbell som mer eller mindre er den originale besetningen. Kveldens konsert skulle allikevel inneholde en slags hyllest til seg selv, og ikke minst til tidligere gitarist Steve Clark, som døde av en overdose i 1991 hvor bandet arbeidet hardt med albumet som skulle bli Adrenalize året etter. Sangen Photograph og spesielt på Hysteria vises gamle bilder fra Def Leppards storhetstid, og det er en fint, visuellt og nostalgisk tilbakeblikk på de store skjermene på scenen.
En av Def Leppards første låter er Foolin´ fra Pyromania (1983), og en aner allerede at vokalist Joe Elliot ikke lenger leverer varene like bra som før. De høye vokalene uteblir stort sett, og når han forsøker, mislykkes han ofte og avslutter før det sprekker.
Se også: Def Leppard – setlist Oslo 2. juni 2015.
Kveldens konsert var en schlagerparade som står til karakter 6, men allikevel er livebandet Def Leppard på hell. Resten av bandet gjør en god konsert på autopilot, og et annet minus er alt for høye basstoner fra Rick Savage. Jeg vil bli overrasket om Def Leppard vil bli å se på livescenen i 2016 og utover.
Jeg syns det ble et tidvis sørgelig syn i et misbruk av publikum som vokalister, redusert evne til å dra til med egen vokal, og samtidig late som det er stor stas at publikum gjør jobben for han. Det mest positive var kanskje Rock of Ages, som var en av de siste låtene. Her følte jeg vokalen ble litt bedre. Du har vel ikke glemt å varme opp før konserten, Joe?
Storbyavisene har ikke anmeldt konserten med Def Leppard på grunn av uoverenstemmelser med fotokontrakten. Selv om Scoopet ikke vet, vil jeg anta at management krevde å få se (bestemme) bildene før de gikk i trykken. Slikt liker ikke storbypressen, og driter derfor i å gi bandet ekstra publisitet. I dette tilfellet kan det faktisk ha vært en fordel for Joe Elliot og resten av bandet.
Ingen pølsefest!
KVELDENS konserter i Oslo Spektrum bestod av en imponerende punktlighet. Alle band spilte så lenge de skulle, og alle kom på scenen når de skulle. Sånt kan vi like.
Før konserten med Judas Priest, tenkte undertegnede å kjøpe seg noe mat før siste økt. For det første må en regne med lange køer på alle store konsertarrangement i Norge. For det andre var de utsolgt for mat, og hva var det? Et utsolgt Oslo Spektrum (80000) kunne by de fremmøtte på kokt pølse, og ferdig med det. For å gjøre en trist historie enda tristere: Det var utsolgt for pølser før Judas Priest gikk på scenen.
Det er ingen selvfølge at selveste Judas Priest skulle stå på scenen denne kvelden. Etter at gitarist K.K. Downing forlot bandet någet plutselig, kunne bandet blitt oppløst, men så skjedde ikke. Denne kvelden stod bandet på scenen for å promotere den aktuelle Redeemer of Souls og ny gitarist; Richie Faulkner, som levde opp til forventningene. Han tok dessuten mer plass en ringreven Glenn Tipton, Rob Halford, Scott Travis og bassist Ian Hill, selv om sistnevnte aldri har tatt spesielt stor plass på scenen, though.
Bandet åpnet med dårlig lysbildeshow og Fire in the Sky. Hvorfor var den store skjermen i bakgrunnen så defus og pixlete? Dette skulle vise seg å være en del av showet, hvor heller dårlig grafikk skulle overgå god gammeldags lysshow som ville gjort seg bedre.
Halford entret scenen med stokk og lang frakk. Når han drar igang Metal Gods, forstår vi at mannen fortsatt har hva som behøves for å være frontfigur med stor F. Ikke fordi han gjør så mye av seg lenger, men det er Rob Halford, og han kan fortsatt synge. Noen ganger går han svært høyt opp, og vet fortsatt hvordan det skal gjøres.
Jeg vil kalle dette for en litt typisk Judas Priest-konsert og det er heavy metal for alle penga. Halford viser seg ellers å være en «Master of disguise», da han skifter antrekk like ofte som han innhallerer oksygen. Forresten, stryk det siste.
Konsertens mest unødvendige stunt var Halfords oppgiring av publikum av type SCREAM YEAH, som blir litt korny. Faulkners gitarsolo på You´ve got Another thing Coming var like kjedelig som den var lang.
Halford kunne ellers fortelle at han var svært glad i Norge, som jeg tror på. Frontfiguren forteller historien om reisen fra Newcastle til Norge, som var bandets første besøk til gamlelandet – noe han fortalte mer om da Scoopet hadde intervju med Halford i sin tid i TWO.
Les også: Intervju med Rob Halford, Judas Priest på Bore Samfunnshus
Sjeldne klassikere live
Dette var kvelden hvor Judas Priest skulle børste støv av gamle sjeldne klassikere som Jawbreaker og Devils Child, i tillegg til noe nytt og mye klassisk som en nesten forventer på scenen.Victim of Changes er alltid et kjært gjenhør, og det samme er Painkiller – låten fra albumet med samme navn som omdefinerte Judas Priest til selve malen på hvordan HEAVY METAL skal være. Gode Turbo Lover og Hell bent for Leather gjorde seg også bra i Spektrum, og dette ble kveldens beste konsert. 
Cirka spillelliste for Judas Priest i Oslo spektrum 2. juni
- Fire in the sky
- Metal Gods
- Devils Child
- Breaking the Law
- Victim of Changes
- Jawbreaker
- Turbo lover
- Hellbent for Leather
- You’ve got Another thing coming
- –
- Painkiller
- Living after Midnight
Tekst og foto: Sølve Friestad
Bilde med tre Def Leppard-fans: Karl Magnus Skog, Jan Hugo Frantzen og Geir Ivar Frantzen Jacobsen.