Lørdag 10. oktober var en vrien dag med valgets kvaler. Det er sjelden så pass mange appellerende konserter samme kveld.
OPETH lovte gull og grønne skoger på Stavanger Konserthus for nesten 900 fans i Zetlitz-salen. 25-årsjubilantene skulle nemlig spille 10-årsjubilanten Ghost Revieres fra A – Å. I tilleggg skulle publikum få 80 minutt med andre låter.
Det var også andre konserter som lokket samme kveld, og da snakker jeg ikke om Tor og Runes konsert i samme bygg som Opeth. Stavanger Allstars solgte ut sitt årlige arrangement, samtidig som Danko Jones og Møster spilte andre steder i byen. På Sandnes var det derimot sjansen til å se Duckwalk Chuck på Tribute eller Andre Holstad and the Saints på Ambolten, Kverneland. Scoopets valg ble uansett Opeth.
Opeth kan beskrives med mange finurlige ord, og i likhet med for eksempel Katatonia og Anathema har også Opeth forandret stil. Alle var tidligere og mer eller mindre burharde metalband mot retning death og thrash, men ikke nå lenger. Opeth er trolig det mest progressive blant dem alle og har alltid hatt elementer til 70-talls prog i lydbildet. Med sine to siste utgivelser har de allikevel gått ganske langt bort fra hardere stilarter og mer fokusert mot prog.
Dette er rett og slett et band som har funnet sitt særpreg, hvor nye låter gjerne behøver flere lytt før de sitter. Ghost Reviere var en helt kurant affære for min del. Da albumet ble utgitt i 2005, fikk det full pott av Scoopet. Ganske nøyaktig 20.30 var Mikael Åkerfeldt og resten av Opeth klar, men mye har skjedd siden 2005. Hvor gøy er det egentig for Åkerfeldt å fremføre et 10 år gammelt album med en stilart som bandet har forlatt?
Åkerfeldt ser mindre engasjert ut, og en tenker på om dette er en noe motvillig opptreden – bare for å glede fansen? Åpningslåten er Ghost of Perdition og er en av bandets aller beste låter, noen sinne. Låten sitter som et skudd, samtidig som det er imponerene å høre Åkerfeldt eminente growlvokal som han henter fra ytterst på tåspissen. Mannen er unik på dette feltet, og i tillegg til å ha en klokkeren cleanvokal er growlepartiene et imponerende skue. En kan nesten få lyst til å kalle det for clean growl. Det er ondt, dypt og mørkt, men allikevel sofistikert med tydelige tekstlinjer.
SE også: Cusp of Eternity live @ Stavanger Konserthus. (PS: Filmet med mobiltelefon)
Okei. Åkerfeldt er en type frontfigur som ikke løper frem og tilbake blant publikum, som er okei. Musikken er krevende og Åkerfeldt har sin sjarmerende fremtoning med glimt av humor. Det blir noe drøs blant publikum som irriterte enkelte sjeler. Det er forståelig, men for min del var det fullt mulig å bare fokusere på musikken og selveste Opeth på scenen. Låtene sitter som et skudd, men det er lov å mene at enkelte parti med Opeth kan bli noe langdryge. En total høydare i det første settet er bandets aller beste låt. The Grand Conjuration var 100% nytelse og alene verdt turen til Stavanger Konserthus. Etter Isolation Years var det tid for en halv times pause før neste sett som ga publikum både nytt og gammelt. Et av høydepunktene her var Cusp of Eternity fra svenskenes nyeste plate fra 2014.
Det ble ingen moshpit på Opeth, men det var få som hadde forventet dette i utgangspunktet. En konsert med Opeth er mer av typen stå opp ned og nyte de progressive detaljene, kombinasjonen mellom mykt og hardt, samtidig som en hører musikalske referanser som går lengre tilbake enn den både digitale filer og fødselen av CD-platen. Lyden er bra, ikke totalt massiv, men heller ikke irriterende høy.
Alt i alt en svært hyggelig opplevelse.
Tekst og foto: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
