Så var det over, men det er allerede lovet ny festival til neste år. 532 venner av Helgåfestivalen på Facebook kan glede seg til å lese om neste års artister. Om en regner med artister, skal en derimot ikke forvente at publikumsantallet blir et sted mellom 50 og 60. Synd at så mange har andre planer akkurat denne helgen. 

BULDER og en del brak. Foto: Helge Knutsen

BULDER og en del brak. Foto: Helge Knutsen

QUIZZ, GITARHELT OG FESTIVAL. De herlige «usual suspects» er allerede klar, årets quizz er vel blåst, og klokken nærmer seg 16.00. I god tradisjon er det tid for Helgåleirens gitaridol. Fjernsynet ved baren byr i tradisjonens tro på Fleksnes som ikke forstår hvorfor han skal måtte bære noe. – Du har jo allerede ødelagt rygg, så hvorfor skal jeg ødelegge ryggen? spør han sin pappa.

Grillen er tent, stemningen er på topp. fine personligheter og gode gitarister som Frank Håland og Kjetil Fjelde var igjen klar til å imponere juryen med et minutts gitarspilling i tillegg til to andre.

Dette året var det kun fire gitarister som deltok i selve konkuransen. Det kunne gjerne vært flere. Derfor var det ekstra kult at de fleste juryemedlemmene var eminente gitarister som også fikk vist seg frem. Dette året hadde også Tore St. Moren møtt opp for eget gitarshow, i tillegg til å være gitarist i Padiona som skulle spille senere. Juryemedlemmene Oddvar Solheim, Leo Moracchioli og Dan Serigstad underholdt også med gitarspilling, uten å være med i konkurransen, og det samme gjorde Helgåsjef; Hans Berge Stokkeland. Trivelig, uhøytidelig og kjekt for både juryen og et feststemt publikum. Vinneren av gitaridol ble Leif Måsvær som også er gitarist i Maribelle, hvor 1. premien var en dag i Skambra Studio.

 

Innleide artister for artistene

Maribelle med fullt band. Foto: Helge Knutsen

Maribelle med fullt band. Foto: Helge Knutsen

Før Maribelle klokken 18.00 var det tid for Tore St. Moren-show. Denne mannen er en norsk gitarlegende som kanskje er mest kjent som mangeårig gitarist med Jørn Lande (Jorn), men han har også bidratt med herlig gitarspilling for blant annet Extol, Carnivora, Rain og Arcturus. Moren (han er faktisk i slekt med Halldis) på scenen er energi og eminent gitarspilling. Gitaristen fokuserer for tiden på egenprodusert materiale og har gitt ut flere soloplater. Konserten var bra, og en kunne endatil høre kjente gitarriff fra bl.a. Jorns Sunset Station.

Til tross for svært lite folk som etter hvert ble til «bare» litt lite folk, er det alltid en spesiell god stemining på Helgåfestivalen. I tillegg til godt drøs og god musikk er det en ekstra trivsel med leirbålet som varmer eventuelle kalde sjeler. Om en ser på publikum er det flere trofaste gjengangere, men også nye fjes blant glade bransjefolk fra blant annet Festivalguiden.no og artister.

2015 var også året da flere band måtte opptre med nye bandmedlemmer. Som fan av Maribelles nye album var det kjekt å endelig fått sett artisten med fullt band. Innleid trommeslager og bassist hadde knapt nok fått øvd med bandet, og en kunne trolig se at Maribelle Orlin var litt ukomfortabel med dette.

Låter som Walk of Shame fungerte svært bra, mens Revolution bød på rare arrangement og småstresset opptreden som ikke fungerte. Dette vil helt sikkert gå seg til da den talentfulle artisten har en gnistrende utstråling og ikke minst en flott klang og mangfold i vokalen.

 

Vise, folk, rock

Veronica Elise måtte også ty til gjesteopptreden fra trommeslager som knapt nok hadde hørt artisten før konserten. Bjørn Stornes spiller til vanlig i Kal-El, og den eminente trommisen gjorde konserten med Veronica Elise mer interessant. Sånn blir det når en singer/songwriter får med en rocka metaltrommis på scenen. Stornes ville helst spille «heavyrock», mens musikken allikevel er viserock. Publikum nøt trommeslagerens sindige utskeielser, mens selve konserten viste et noe uferdig band på scenen som ikke riktig fant rytmen.

 

Les også: Helgåfestivalen 2014

 

Rygir er en artig trio som spiller folkemusikk med Stig Helgeland på harding og flatfele, Jonny Guddingsmo på perkusjon og Torbjørn Grindheim på gitar og sang. Grindheim hadde bra publikumstekke og forsøkte virkelig å få med seg publikum. Selv om noen var usikker på sjangerkræsj i Helgåleiren, er det sjelden noen musikalske grenser på festivalen. Rygir var et interessant innslag hvor Helgeland fikk vist sitt feletalent til glede for de fremmøtte.

 

Bulder har også fått nytt bandmedlem siden sist. Tor Jan Møller ble erstattet med Tor Ivar Braut, som passet bra sammen med resten av energibombene på scenen. Bulder spiller egenproduserte rockelåter, hvor de minner mest om et mindre komplisert Ingenting (bandet) i saftig hardrock-landskap. De fleste vet kanskje at trommeslager Roger Utsola er en av Norges største Kiss-fans, og når to av bandmedlemmene møter opp i T-skjorte med samme band, skulle en håpet på en Kiss-cover, men så skjedde ikke. Bulder velger å bare spille egenproduserte låter, og det sparket ræv, og med energisk vokal fra Andy Andersen, var det liten grunn til å klage.

 

 

Overhead spilte sin første konsert i Helgåleiren for 10 år siden og har turnért vårt langstrakte land i like mange år. Overhead covrer Motorhead til den store gullmedaljen og leverer som vanlig. Tolkninger av Motorhead behøver ikke være så forbaska seriøst, og trioen sprer både frivlilig og ufrivillig glede til publikum, i tillegg til å være svinaktig gode på Motorhead-låter. En absolutt knallbra konsert fra selveste Overhead.

 

PaDIOna har også lang fartstid etter hvert. Bandet covrer de fleste epokene fra Ronnie James Dio, og denne gangen var Tore St. Moren gjestegitarist. Klassiske låter ble levert i bra tempo og stor innlevelse, hvor Tore St. Moren bidro til enorm gitarspilling i stor beundring til originalen; Ronnie James Dio. Padiona gjorde en god konsert, men en skal si at det var noen småfeil her og der, hvor samspillet ikke allitid var på topp.

 

Dimenzion Psychosphere med kveldens mest innovative opptreden. Foto: Helge Knutsen

Dimenzion Psychosphere med kveldens mest innovative opptreden. Foto: Helge Knutsen

Dimenzion Psychosphere er et industrielt metalband fra Mandal med en hels spesiell utstråling. Gutta møter opp på scenen med egne uniformer, i tillegg til heftig bruk av både røyk og laser. Scoopet måtte uheldigvis forlate årets festival før bandet var ferdig, men ble ikke mindre fan av bandet etter flere livelåter. Dette er brutalt, tungt og tøft, hvor gutta har funnet sin egen stil og signatur som er akkurat så pass skummel og stemningsfull som også kler de musikalske uttrykk.

 

Oppsummert

Scoopet er godt fornøyd med årets festival i Helgåleiren på Ogna. Det er like forbannet irriterende med lavt publikumsbesøk, men det var allikevel flere mennesker dette året enn det var i fjor. Kanskje det vil ta seg opp enda mer til neste år, kanskje ikke. Det er allikevel rundt 20 minutt å rusle fra togstasjonen til festival, og siste tog går hjem noe for 01.00, så en gang i året er det kanskje verdt å ta seg ekstra bryderi for å møte opp.

Årets booking var egentlig bra og mangfoldig. Jeg har ikke svar på om det er en fordel eller ulempe at det er så stort sprik i sjanger. Ville det blitt bedre som en ren hardrock/metal-festival eller ikke? På papiret er det mest sjarmerende at det ikke er en sjangerbestemt festival, men for publikum er jeg usikker.

En annen tanke er å utsette gitarhero til 19.00 lørdag kveld. Det ville trolig vært flere gitarister på plass, og såvisst en original vri å stoppe opp i konsertene for å kjøre en gitaridol.

Hans Berge Stokkeland kunne fortelle Scoopet at det med band og sponsorer har vært rundt 200 menn/kvinner innom festivalen i løpet av helgen, og at det gikk med et lite overskudd. Arrangøren lover også en god booking til neste år.

 

 

Dette året fikk Scoopet forespørsel fra Helge Knutsen som gjerne ville fotografere for Scoopet. Alle bildene i denne artikkelen er derfor levert og fotografert av Mr. Knutsen.

Scoopet takker så masse for sneisne foto. 

 

Tekst: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no