Torsdag 16. August 2012 var dagens første kveld for BryneRocken. Kvelden ble kalt for ungdomsrocken på grunn av fri aldersgrense. Men både de under og over 18 år var velkommen. 

BRYNEROCKEN 2012. Bandmedlemmene blant kveldens fire band er rundt 16-19 år, sånn cirka. Det betyr at flere foreldre hadde valgt å støtte opp om sine sønner.21-225x300

Noen er helt sikkert glade for at de musikalsk sett ikke har en sønn som spiller i Subject Delta eller Shadowmind. Nymotens og forholdsvis brutal metal er ikke forbeholdt et hvilket som helst øre, og foreldre har vel en tendens til å ikke like slik musikk. Men der igjen…

To av foreldrene jeg pratet med hadde sønner i Subject Delta. Den enes far har fått sin arvtager på trommer, og begge digger Hard Rock og Metal. Den andres far er en ikke helt ukjent bluesgitarist som snart skal turnere med Reidar!, og om solen ikke skinte inne på Bryne Mølle (noe den heller ikke skal gjøre), spilte sønnen bass i bandet.

Arrangørene hadde mange spørsmål før kveldens arrangement. De fikk nesten like mange svar. Det store spørsmålet for konsertarrangører flest, er jo om det faktisk kommer folk på arrangementet. Akkurat hvor ivrige ungdomene er på konsertfronten for tiden, var et av få spørsmål de ikke hadde svar på. Godt over 100 betalende beviser at de virkelig var liv laga for et slikt arrangement. Jeg regner med det blir gjentagelse for «kidså» neste år og.

Ellers er det kjekt å melde at arrangementet forble alkoholfritt hele kvelden, og at ingen hadde «fyrt seg» før de kom.

Subject Delta var første ut, og det meste er som det pleier å være med konsertstart. Publikum står spredt, og langt fra scenen, men Subject Delta fikk publikum frem ganske så snart.

Subject Delta er et Bryne-band som spiller beinhard metal. På livescenen har de referanser og nyanser med sin eksperimentelle avsporing i et Meshugga/Mastodon-preget landskap. Subject Delta låter tungt, aggressivt og samkjørte. Det beste var tyngden, riffene på gitar og evnen til å lage låter som bryter med det ordinære. Det blir sjelden feil med noen pustepauser innimellom. Jeg mistenker også bassisten for å like bandet Korn!4-225x300

Subject Delta: Even Hatteland Engelsvoll – Vokal. Vebjørn Solheim – Bass. Fredrik Undem – Gitar. Aslak Markhus – Gitar. Tommy Utsola – Trommer.

 

 

Skogmus har mye hår, og det er jo ingen ulempe når man spiller stonerinspirert hard og svett bluesrock. Trioen fra Stavanger var nesten fornærmende rutinerte når strengen på gitaristens gitar røyk. Under strengeskifte var ikke bassist og trommer mer strenge med seg selv, enn at de turde å jamme for publikum. Det var fett nok, det.

Når Skogmus kom i gang med konserten på ordentlig igjen var det ikke så vankelig å la seg imponere. Livefølelsen de formidler refererer til både Masters of Reality, El Caco, Black Sabbath, og ikke minst Led Zeppelin. Ikke som en hermegås, men som inspirerte ungdomer med sans og teft for detaljer. Når gitarist Casper B. Hatlestad (som også er vokalist) satte seg ned for å spille slidegitar, ga de publikum kveldens feteste låt med Skogmus. Den var også trioens ferskeste. Skogmus har egentlig bare overbevist undertegnede om at man ikke behøver å være født før krigen for å forstå hvordan slik musikk skal tolkes på best mulig måte. Well done.

Skogmus: Casper B. Hatlestad – Gitar og vokal. Stian Nilsson – Trommer. Anders Harestad – Bass.

 

Heavy Heads

Heavy er ikke hva det en gang var, men det er bare en kjapp digresjon. Før i tiden (rett etter at fargefjernsyn kom, sånn cirka) ble AC/DC-fans ofte kalt for heavy metal fans. I dag er ikke musikken spesielt heavy, og hvert fall ikke metal. Nok om det.

Heavy Heads er et ungt og svært lovende band fra Bryne. Som tredje band ut, blir man bare mer og mer imponert over samspillet og musikkforståelsen som disse unge gutta har på scenen. Men ikke bare det.

Stort sett alle låtene er hjemmesnekret, og hvilket mangfold og interessant dynamikk som produseres. Heavy Heads fikk meg til å tenke på Bon Scott. Ikke fordi vokalistene er så like. Men tanker om AC/DC rundt 1976 på en scene i 2012 som et ungt band, kunne vært som Heavy Heads. Bon Scott og resten av gutta hadde storkost seg, og tenkt at denne typen bluesrock er hva vi ønsker å spille. Tidvis seig bluesrock som smyger seg inn i et blått landskap. AC/DC var nemlig ganske bluesete i begynnelsen, og selv om de har forandret seg siden den gang, er det allikevel tendenser enda. Tidlig Aerosmith og muligens litt Blackfoot hører man også med Heavy Heads. Artig å se disse unge guttene traktere instrumentene så bra som de gjør, og samtidig være så uforskammet samstemte. Vil også gratulere gutta med valg av coverlåt. AC/DC sin fete Whats Next to the Moon fra albumet Powerage. Meget bra gjennomført tolkning som jeg håper de fortsetter å ha med i livesettet.

Heavy Heads: Per Haarr – Gitar og vokal. Andreas Utne Friestad (fint etternavn) – Gitar. Ingvar Bergene – Bass. Jens Hetland Haavik – Trommer

 

Shadowmind avsluttet kvelden som forventet, og jeg har skrytt av bandets demoer tidligere.

Ekte nymotens metal med kjappe takter og riff som gjør at det tidvis kan være vanskelig å puste. Man føler nesten at dette er for bra til å være sant. Hvordan klarer de å holde ut med sine to samkjørte gitarister som gir jærnet med disse fete riffene.

Shadowmind tar seg generelt godt ut. Vokalisten har teken på å være frontfigur, og er kveldens mest utagerende vokalist. Innen sjangeren holder de et nivå som er så pass høyt, at om de terper på variasjon, kan også Shadowmind nå langt.

De er unge, vitale og egentlig et steinbra band innen sjangeren, hvor detaljerte riff sitter inn til fingerspissen.

Tekst og foto: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no