Sleeping Beauty er den mest langdryge, poengløse og meningsløse filmen jeg har sett så lenge jeg kan huske.
Lucy studerer på universitetet, og det er jo flott det. For å finansiere studiene tar hun seg en deltidsjobb, og det er jo flott det.
Jobben går ut på å være prostituert, og arbeide for en kultlignende røy med mye penger. Kundene har også mye penger, og det er jo flott for Lucy.
Det som ikke er like flott, er at hun skal dopes ned før kunden får tafse på henne. Lucy skal sove under hele akten, og når hun våkner, har hun ikke peiling på hva de har gjort med henne, og det er jo ikke så flott.
Historien kan høres ut som interessant. Ja, jeg forstår det.
Hadde Sleeping Beauty vært en kontroversiell film som tilbød typer av nakenhet og akt som man sjelden ser, ville det vært mer interessant. Men det mest sjokkerende er – om noe – at hun skal sove mens kunde peiser på med sine alternative lyster.
Ut i fra dette blir filmen en plagsom og sær affære. Kanskje det er kunstneriske friheter, eller kanskje tanker, følelser og tabubelagte områder blir malt utover skjermen? Personlig er jeg glad for at jeg ikke klarte å oppdage noe revolusjonerende, pirrende eller kunstneriske tema i filmen som fenget. Filmen har ingen budskap, ingen viktighet, og hvert minutt føles som et ufølsomt vindpust, og når filmen er slutt, føler man seg lurt. Jeg hadde håpt at den skulle gi publikum et poeng, en grunn, og kanskje avslutte med et klapp på skulderen til de tolmodige som faktisk orket å bruke 97 minutt av livet på dette. Så skjedde ikke.
Sleeping Beauty er regidebuten til kvinnen Julia Leigh. Måtte den første bli den siste. Denne smørja har også fått mye positiv omtale av andre kritikere, men det er ikke mitt problem, og heller ikke ditt.
Den sovende Lucy blir spilt av Emily Browning (Sucker Punch, The Uninvited), og hun hadde jeg egentlig sansen for. Det er en sårbarhet som kan gjøre henne til en fremtidig superstjerne. Lov å håpe.
Karakter 1
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no