Scoopet.net går inn i en liten feriemodus i noen få dager. Derfor havner de mest populære intervju på forsiden med ujevne mellomrom i løpet av uken, samtidig som retrointervju med Rob Halford, også vil bli publisert om få dager. Brashier-intervjuet ble først publisert 30. januar 2013.
Med ujevne mellomrom vil det bli lagt ut retrointervju på Scoopet, hvor de aller fleste intervjuene får et digitalt liv for første gang . Denne gangen er det intervju med Carl Brashier, hvor Scoopet i 2001 var den eneste blant norsk presse som gjorde intervju med Brashier.
CARL BRASHIER: Carl Brashear skapte historie i USA på 50 og 60-tallet som den første afroamerikaneren, tildelt den høyeste rang i den amerikanske marinen som US Navy Master Diver. Hollywood bestemte seg for å lage film om hans liv, og resultatet ble Men of Honour, fra 2000. Robert De Niro spiller Brashears fryktløse instruktør, mens Cuba Gooding Jr. spiller Carl Brashear. Charlize Theron er også med i sentral rolle.
Carl var den første og da den eneste Afroamerikaneren som meldte seg frivillig til dykkerskole i US Navy etter at President Truman hadde gitt Afroamerikanerne lov til å verve seg. Etter rundt 100 sendte brev, fikk han til slutt innvilget søknaden til dykkerskolen.
Lite visste han hvilken belastning det ville bli. Utdanningen var til tider et helvete. Ingen ønsket at «den fargede» skulle tjenestegjøre, og et fåtall ønsket at han skulle bestå eksamen. Han klarte dette mot alle odds, og ble den første fargede dykkeren i den amerikanske marinen.
Under tjeneste etter bestått eksamen skadet han foten så mye at han valgte å amputere fra kneet. Han hadde allerede blitt en helt for amerikanerne, og ville ikke pensjonere seg. I 1968 gikk han til rettsak for å få lov til å komme tilbake til aktiv tjeneste. Han ble samme år den første med amputert lem i US Navy som ble gjenninntatt.
I 1970 ble han den første afro-amerikaneren som ble såkalt «Master Diver», som var hans opprinnelige mål. Han var i aktiv tjeneste frem til 1979. Carl Brashear hadde i januar 2001 akkurat fylt 70 år.
Carl Brashier vokste opp i Kentucky på 40-tallet under fattige forhold. Hans far arbeidet seg mer eller mindre i hjel på en farm. Carl fikk streng beskjed av sin far om å ikke gi opp, og heller aldri ende opp som ham. Carl Brashear ringte meg påtelefon fra London hvor han var for å promotere filmen Men of Honour. Interessen blant papir og fjernsynspresse var stor. 
– Hvordan føler 70-åringen seg i dag?
– Hver morgen spretter jeg opp i allslags vertikale posisjoner, så formen er fin den, ler Carl med sin dype, dog milde, røst. Carl liker selvfølgelig filmen han promoterer, og mener den er veldig nær opptil sannheten. Han var fra første innspillingsdag involvert i manuset, og var på filmsettet rundt 85% av tiden, sier han.
– Det var litt av en opplevelse å få se Robert De Niro og Cuba Gooding Jr. i arbeid, for det er mye arbeid å spille inn film. Robert og Cuba er veldig trivelige mennesker. Robert er en rolig, men fin fyr å være sammen med. Cuba er som sendt fra himmelen til å spille rollen min.
– Hvordan reagerte du da det ble snakk om å lage film om deg?
– Det var litt frem og tilbake med 20th Century Fox sine filmplaner, men da de kom til mitt hjem i Virginia Beach med både regissør og produsent, ble jeg glad og overbevist om at filmplanene kom til å virkeliggjøres.
Carls instruktør Billy Sunday blir spillt av Robert De Niro. Sunday er en hardhaus, som gjør hva han kan for at Brashear ikke skal bestå alle de fysiske og psykiske testene. Sunday var selv en fremragende dykker, men ble utsatt for en ulykke og måtte legge opp sin dykkerkarriere. Carl fikk ekstra hardkjør siden han var Afroamerikaner.
– Tror du det gjorde Sunday mer frustrert da du som Afroamerikaner kunne dykke, mens han ikke lenger kunne?
– Vel, jeg vet ikke om det ble verre. Men han prøvte å knekke meg både fysisk og psykisk. Min fars ord var jo «Don´t You Quit On Me». Disse ordene og viten om at ingen trodde jeg kunne fullføre oppgaven, gjorde at jeg holdt ut og aldri ga opp. Jeg var fokusert på mine mål, og fast bestemt på å fullføre dette.
– Du må jo ha hatt lyst til å bare gi opp og dra hjem?
– Vel…det var ikke mange ganger jeg ikke ville dra hjem, ler Brashear. – Men jeg skulle ikke dra hjem før jeg hadde fullført. Da Carl ankom brakken på dykkerskolen, var det kun en mann (Snowhill) som fortsatt ønsket å sove under samme tak. De andre rekruttene forlot brakken. Snowhill ble på urettferdig vis ekskludert fra skolen av Sundays jernhånd. Under oppholdet på dykkerskolen, reddet Carl livet til en kollega som satte fast luftslangen under vann. Under medaljeutdelingen etterpå, ble redningsmannen Carl oversett. Han fikk ingen utmerkelse.
– Hva følte du da?
– Tenkte ikke på det, måtte bare se fremover. Jeg ønsket bare å fullføre, og en medalje betød ikke mest for meg da. Første gang Brashier var på perm, møtte han instruktør Sunday på en bar. Han ble utfordret til å se hvem som kunne holde pusten lengst under vann. Om Carl vant, lovte Sunday å gjenninnta Snowhill i aktiv tjeneste. Om Brashier tapte, lovte han å slutte på skolen.
– Hvorfor tok du den sjansen?
– Vel, jeg ville være en vinner. Igjen takket være min far og vår skaper som var drivkraften som holdt meg oppe blant nedturene. Carl hadde kun sju års skolegang, men etter ivrige studier på fritiden, bestod han teorieksamen. Den praktiske skulle egentlig være grei. Det skulle monteres noen metalldelerunder vann, i dykkerdrakt. Problemet var at Sunday ødela Carls sekk med skruer og bolter, slik at de la seg godt til rette på stort områder under havflaten. Carl bestod eksamen etter ni timer og 31 minutt under vann.
– Hva tenkte du da skruer og bolter lå strødd over alt?
– Det blir litt overdramatisert i filmen. Jeg var ikke så medtatt som det ser ut. Det var iskaldt, men jeg var ikke døden nær. Da jeg så alle skruene og boltene, tenkte jeg at dette var nok et forsøk på å knekke meg, men jeg skulle ikke opp til overflaten før delene var montert. De som har sett filmen, husker Kaptein Poppy. Generalen som står oppe i tårnet sitt og skuer utover oppstillingsplassen. Brashear ler. – Han stod i tårnet med hunden sin, og var en slem fyr. Brashear fikk omsider god kontakt med nå avdøde Sunday. De ble merkelig nok gode venner. Carl hadde ingen venner på dykkerskolen. Han følte seg litt ensom, men hadde stort sett nok med sine studier på fritiden. Han hadde ellers liten kontakt med foreldrene, kun noen brev og et par telefonsamtaler. Foreldrene hadde ikke telefon hjemme, så det måtte avtales, og de måtte dra ta turen til byen for å ringe.
– Var du med på å lage historie, og hjelpe andre Afroamerikanere?
– Jeg var jo den første til å gjøre dette, og ingen andre har gjort det samme etter meg, så ja. Etter at han pensjonerte seg, gikk han på college i to år og arbeidet deretter for regjeringen. Brashear skryter av US Marines, som hjalp og støttet filminnspillingen 100%. Den meget trivelige Carl Brashear påpeker helt til slutt at han alltid har og alltid vil, elske marinen og at han ville gjort akkurat det samme om igjen. I 2008 ble krigsskipet USNS Carl Brashear døpt. Brashier døde 25. juli 2006.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no