Mange har lengtet lengre enn langt, og etter små dryss på UDOs konserter, var det pigede på tide med en konsert hvor låtene består av bare Accept-låter. De fleste som leser dette vil være klar over at Udo Dirkschneider var vokalisten i Accepts storhetstid på 80 og 90-tallet.
DIRKSCHNEIDER hadde med Anvil som support. Dette er et band fra kanada som liksom aldri ble så store som de skulle blitt. Bandet ble lurt av trolig både plateselskap og management, og endte et sted midt i mellom – eller en del under – Anthrax, Exodus, Metallica, Megadeth og Slayer, for å nevne noen. De ble aldri en del av såkalte «The Big Four».
Etter at det ble laget en dokumentar om Anvils eksistens, og om hva som gikk galt, har de fått en ny oppsving som er mye større enn bandets låter. En kombinasjon av at metalfans syns synd på de høyst sympatiske medlemmene, til at de kanskje oppdaget Anvil i nyere tid, har fått en ny giv for bandet.
Om en skal tenke positivitet, er Anvil blant de triveligste artistene jeg har sett på scenen. Om en skal se på låtmaterialet, er det fortsatt ikke rare greiene i forhold til «The Big Four», fem, seks…og så videre. Anvil er og vil alltid være et middelmådig band som har fått stor sympati blant metalfansen. Derfor overlever de idag, og derfor lanserer de albumet Anvil is Anvil 26. februar. Selv om jeg har låten Metal on Metal i hodet akkurat nå, står jeg for overnevnte påstand.
Dirkschneiders låtmateriale er av et helt annet kaliber, og det føles riktig at bandnavnet er frontfigurens etternavn denne gangen. Stemningen på et utsolgt Folken i Stavanger gikk helt inn til hjerterota, og her var det også mange som ikke hadde vært på konsert på en stund. NÅ skulle alle få se Acceptlåter live med Udo.
Dickschneider startet med en komplett gjennomgang av Accepts første album – den med kvinnen og motorsag. Deretter gikk det rett over på å tolke hele Eat the Heat-albumet fra 1989, og fansen var ikke skuffet over låtvalgene så langt.
Neida, han gjorde selvfølgelig ikke det, og debuten til Accept er ingenting å skryte av. Eat the Heat var ellers et Accept-album hvor amerikanske David Reece var vokalist. Dette ble gitt ut mens UDO hadde startet solokarrieren, før han kom tilbake på tre Accept-album ved en senere anledning. Selv om jeg faktisk syns det er en bra utgivelse, har ingen låter fra denne noe å gjøre i Stavanger i kveld.
Om en skulle kallet denne konserten totalt perfekt, skulle originale Accept-gitarist Wolf Hoffman, bassist Peter Baltes og Stefan Kaufman vært med. De to førstnevnte er vel mer eller mindre opptatt med å være i Accept, mens sistnevnte trommeslager har spilt gitar for UDO i mange år, men ikke nå lenger.
Dagens band med UDO i spissen har en noe mer riffbassert og rocka mentalitet. Egentlig gjør det ikke så mye, men egentlig er de ikke like flinke som for eksempel Hoffman og Baltes. Derfor blir livelåtene med Accept litt mer «plane» enn originalene. Hva de eventelt mangler i nyanserte kvalitetsriff, tar de glatt igjen på godt humør som smitter på publikum. Jeg tror ærlig talt de er storveis fornøyd med å få spille Accept-låter med UDO, og selve frontfiguren ser også ganske fornøyd ut. Stemmen holder overraskende godt, og mannen kan fortsatt growle sin særpregede røst gjennom PA-anlegget, som gjør at totalinntrykket av denne konserten er svært tilfredstillende.
Vi får to timer Accept live. Vi får en opplagt Udo Dirkschneider på scenen og et solid, godt og gjennomtenkt repetoir fra tyskernes backkatalog. Få eller ingen gikk skuffet hjem.
Tekst og foto: sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
