En skulle nesten tro at Steven Spielberg og Roald Dahl var en skuddsikker oppskrift. Uheldigvis er den alt annet enn akkurat det.
STORE VENNLIGE KJEMPE. Spielberg ble svært gira da han hørte at manusforfatter Melissa Mathison hadde laget filmmanus av Roald Dahls SVK. Under filmens pressekonferanse i Cannes sa han at – En lite stemme hvisket meg i øret at det ville være en drømmefilm å regissere. Spielberg og Disney har ventet i flere år på at datateknologisk utvikling skulle kunne tillate de riktige filmeffektene og så videre. Resultatet har blitt en usedvanlig kjedelig og irriterende dårlig film.
Foreldreløse Sophie blir kidnappet av en stor vennlig kjempe, hvor hun liksom skal måtte være resten av hennes liv. Uheldigvis finnes det enda større kjemper som spiser mennesker til frokost, samtidig som Sophie aldri spør etter mat.
SVK samler på drømmer og bruker lang tid på å fortelle om dette. Når sant skal sies, brukes det alt for lang tid på det meste i løpet av de neste to timene. Regissørens fasinasjon for Dahl og kjemper deles gledelig til publikum den første halvtimen. Det er lite å utsette på visuelle grep og karakterer. Etter en stund blir en allikevel dritlei av både Sophie og de forskjellige kjempene. Historien drøyvtygger på en historie som hverken er morsom eller sjarmerende. Hvor ble det av Roald Dahls finurlige universe som ofte pleier å bergta publikum, og hvorfor er filmen så lang?
Det er ikke engang sjarmerende at SVK har liten peiling på gramatikk, og det er heller ikke sjarmerende når SVK og Sophie reiser for å besøke dronningen av England. Ingenting er sjarmerende, og etter å ha sett på imponerende bilder en stund, blir en lei dette også. Aller helst fortjener ikke SVK livets rett, og den anbefales ikke til noen, hverken store eller små.
sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
