Dette har skjedd: En film- og ølinteressert gjeng møttes for å se State of Grace fra 1990, i tillegg til å smake godt øl. Det begynte rolig med Lervigs Lucky Jack, To Øl – Cloud 9 og Fantome – Blanche.
FILM, MUSIKK OG ØL – del 2. Forrige artikkel avsluttet med to øl fra Liefmans, men nå var det tid for mørkere øl. Musikalsk var vi ferdig med solide låter fra Nina Hagen og Steve Harley.
I likhet med neste band var også neste øl noe en kan kategorisere som en smyger.
The Bruery er et storslått bryggeri fra California, USA. I likhet med annet øl fra samme land er det ganske høy pris på ølet. The Bruery – Smoking Wood er i øvre prisklasse, men det kjennes på smaken, for å si det sånn. Smoking Wood er en smoked imperial rye som er lagret på Bourbon-fat. Heldigvis er ikke ikke ekstreme toner av røykmalt, men den er allikevel merkbar. En utsøkt øl med herlig aroma av vanilje og kaffe bidrar med det lille ekstra. En usedvanlig balansert og flott øl på 14% som får bittelitt trekk for alkoholstikk.
Ratebeerkarakter: 4.4/5.
Siden vi snakker om amerikansk øl, er det tid for Alesmith – Old Numbskull som er en barley wine på 11%. Dette er opprinnelig en engelsk øltype som oppstod da Napoleon forhindret britene i å importere vin. Resutatet ble et sterkt øl uten for mye humle. Dette er en god øl innen sjangeren, hvor selskapet er litt delt i karaktergivning. For min del har jeg mer sansen for Lervigs Barley Wine, men denne duger også.
Ratebeerkarkater: 4/5.
Allan Brothers og belgisk triple
Det var trolig for å imponere meg selv og eldre menn på tidligere arbeidsplass, men jeg fikk uansett sansen for The Allman Brothers, hvor albumet Where it all Begins fra 1994 fortsatt lyder bra. Nå snakker vi smygende og baktung bluesrock med stor B med gode bidrag som Soulshine, All Night Train og Sailin´´Cross the Devil´s Sea. Allman Brothers startet opp sent 60-tall og ga ut sin siste plate i 2004. Ryktene sier at dette var blant de mest innflytelsesrike bluesrockband rundt første halvdel av 1970-tallet med sin miks av blues, country, jazz som inspirerte band som Blackfoot, The Marshall Tucker Band og Lynyrd Skynyrd.
En belgisk triple kan være så mangt og norske bryggeri har også fått sansen for sjangeren. Scoopet har tidligere skrevet om Drammens-bryggeriet AJA, og denne gangen var det en Vestmølle – Tripel på 9% med ingredienser av pilsnermalt og mørkt kandissukker. Dette er en ganske fin og behagelig triple som har fin mengde sødme og bra karbonering. Slike øl kan være farlige da høy alkoholprosent blir godt skjult.
Ratebeerkarakter: 3,9/5.
Les også: Film,musikk og øl 1.
Danske Hornbeer har mye godt øl. Juleølet Helge er ikke blant dem. Bryggeriet kaller dette for en dessertøl på 10% med kirsebær, som kan være en erstatning til dessert- eller portvin. Kategorien er barley wine, men denne har for mye maltsødme og en alt for søt kirsebæraroma. Ølet nytes best i fingerbøl, og ferdig med det.
Ratebeerkarakter: 1,5/5.
Bandet Helmet gir sjelden rom for nedtur og det smakte godt med et litt undervurdert band som en gang var bare litt på sidelinjen av de større grunsjband.
Amerikanske Helmet fikk sitt gjennombrudd i 1992 med Meantime. De fulgte opp med Betty i 1994 og ga ut sin siste fullengder (Seeing Eye Dog) i 2010. Scoopet anbefaler det meste fra Helmet og nevner gjerne Aftertaste – 1997 og Size Matters – 2004.
Livet er for kort til å drikke dårlig øl. Derfor er det egentlig rart at en gir sjansen til Corsendonk – Christmas ale. Jovisst kommer dette belgiske sterkølet i artig metalboks, men det stopper der. Om det indre gjelder kan en bare si at dette er belgisk skit i fin innpakning. Ølet er ubalansert, smaker marsipan uten antydning til nyansert håndtverk. Dette er sukkerkulør med polstyrke og kandisukker.
Ratebeerkarakter: 1/5.
Aldersforskjell i samme rom er en fin anledning til å få et mangfoldig preg på stereoanlegget. Paul McCartney behøver ingen nærmere introduksjon, men deltagernes fan mener at han var aller best som soloartist på sitt selvtittulerte album fra 1970 og på Ram – 1971. Vi snakker om Maccas første bidrag etter The Beatles, hvor låtene blir innspilt i eget hjemmestudio. That would be something er favorittsangen på debuten, mens To Many People gir best stemning fra Ram-utgivelsen. Linda McCartney blir også krediter som låtskriver på Ram.
Det er ikke første gang det brasilianske bryggeriet Colorado blir nevnt på Scoopet. Det finnes fem tilgjengelige typer i Norge, og nå blir de to siste nevnt.
Colorado – Vixnu er en DIPA på 9,5%. Min personlige favoritt innen humleøl er nok allikevel en krispy IPA, men denne får godkjent. Den er litt for søt, mangler litt humlearoma, men skal få skryt for å være en frisk og fint karbonert øl med god munnfølelse.
Ratebeerkarakter: 3,8/5.
Maria Solheim og kaffeporter
Jeg fikk sansen for Maria Solheim i 2001. Artisten var bare 17 år da debuten Barefoot ble sluppet av Kirkelig Kulturverksted. Det er ikke uvanlig at album fra K.K har usedvanlig god lyd, som også er tilfelle med Barefoot. Sjangeren er et sted mellom akustisk pop og rock, hvor de beste låtene nytes best med god og høy lyd. Låter som Blue Painting, 18 Degrees og ikke minst; The Stones Will Cry anbefales.
Colorado – Demoiselle er en svært god kaffeporter på 6%. Her får en akkurat passe (tøyelig begrep) karbonering med pent skum og veldig mørke toner i ølet. En kaffeporter skal smake kaffe, og ikke som rester etter gårsdagens traktekaffe. Demoiselle er ingen ekstrem kaffeporter, men en god mengde kaffearoma er definitivt tilfredstillende. Det blir som en liten dessert, men intet komplett måltid da den ikke er hverken for heftig eller mektig. En svært tilfredstillende porter med fin kaffearoma.
Ratebeerkarakter: 4,3/5.
Det er slettes ikke uvanlig at antall artister øker mot slutten av en kveld med noe godt i glasset. Samtidig kan en merke at folk får dårligere hørsel, meg inkludert. McCartney-fan får igjen viljen sin – denne gangen med The Strawbs som er et progressivt band fra England som først raslet med sablene mot slutten av 60-tallet. Her kan en føle Genesis-inspirasjon lang vei, men de ble aldri like anerkjente som The Moody Blues, King Crimson og Pink Floyd. Låten Hero and Heroine fenger aller mest og er fra albumet med samme navn fra 1974.
Leggetid eller bytur?
Det nærmer seg leggetid, eller var det bytur? Uansett skulle vi avslutte kveldens smaking med eksepsjonelle godsaker fra Grimstad-bryggeriet Nøgne Ø, med fatlagring i fokus.
Nøgne Ø God jul – fatlagret versjon
Denne spesielle utgaven må ikke sammenlignes med bryggeriets ordinære juleøl. Denne er nemlig fatlagret på ferske whiskyfat i to og et halvt år før flasking. Ølet har en flott karbonering til å være en fatlagret rakker. Heftige smaker av tørkede frukter og en markant eim av fatlagring som preger ølet. Et komplekst øl hvor akilleshælen vil være om en ikke liker øl med skarp aroma i retning brunt brennevin.
Ratebeerkarakter: 4,2/5.
Nøgne Ø Aurora Australis II
Nok et fatlagret øl – denne gangen snakker vi om en belgisk triple, brygget hos Bridge Road Brewers i Bechworth, Australia. Fra Australia til Norge ble ølet lagret på portvinsfat før den ble tappet på flasker hos Nøgne Ø. Spesielt fans av det brunere brennevin hyller denne. Noen er faktisk helt i ekstase.
Ratebeerkarakter: 4,3/5.
På høytaleren var det Lenny Wolf og Kingdom Come som stod for underholdningen før det ble en kjapp bytur. Dette er en personlig favoritt fra et band som fikk ille medfart på grunn av beskyldninger om å herme etter Led Zeppelin. Vi snakker cirka årstall 1988. I 2013 hadde Scoopet et langt intervju med frontfigur Lenny Wolf, som mente dette ødela bandet. De siste årene (og vel så det) har Wolf gjort alt selv på flere solide Kingdom Come-album helt frem til nyeste utgivelse; Outlier – 2013.
Les også: Intervju Lenny Wolf, Kingdom Come.
sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
