Det gikk dårlig med nummer en, to og tre. Nå er det nummer fire sin tur.
Filmen starter med at nummer tre blir drept av morderiske og snurtne
utenomjordiske vesner som i anledning sitt besøk til jordkloden, ligner på statister i en Mad Max-film.
Vi blir kjent med nummer 4 som har besøkt flere steder i USA i sin flukt og forsøk på å gjemme seg fra de utenomjordiske skurkene. Nummer 4 reiser sammen med sin beskytter. De slår seg ofte ned på et nytt sted, men må plutselig dra videre og bytte identitet. Akkurat nå heter nummer 4 John Smith.
Varme hender
Etter hvert får vi vite at John Smith også har utenomjordiske krefter. Han kan for eksempel flytte ting (ikke fjell) med hendene sine når de lyser opp. Dette brukes også som våpen. Denne evnen kommer godt med når han legger seg ut med mobbegjengen fra colleget hvor han nylig har begynt.
Det er også god hjelp i superkreftene når han skal beskytte seg for filmens stiligste elementer – nemlig skurkene som ønsker å utrydde John Smiths rase (Hva nå enn det måtte være). Skurkene er skumle og stilige gufs som faktisk gjør filmen hakket heftigere.
Samtidig forelsker Smith seg i en søt og trivelig jente, og så har vi plutselig en romantisk historie som går parallelt med Smiths kamp mot det onde.
Fløtepus uten krem
Alex Pettyfer spiller nr. 4. Om jeg aldri ser han på film igjen, er det bare en fordel. Han er like uttrykksfull som en fisk, og tilfører ingenting karismatisk eller spennende til nr. 4 sin karakter. Han er egentlig en usympatisk fløtepus og kjekkas uten krem. Allikevel er jeg temmelig sikker på at han vil bli en het potet for mange, for eksempel for Twillight-fans med pupper.
Timothy Olyphant spiller vergen til den jagede, og gjør som vanlig en god rolle. Olyphant husker du kanskje best igjen fra TV-serien Deadwood. Den kvinnelige hovedrollen tilfører filmen en akkurat passe fin og søt dose med menneskelige faktorer.
Faren for en oppfølger er stor, og jeg tror at Twillight-fans i sinn og alder vil være denne vampyrløse filmens mest trofaste fans. Oppskriften er tross alt littegranne håpløs kjærlighet, action og antatt pene, unge mennesker i de forskjellige hovedrollene.
Michael Bay (Transformers, Pearl Harbor, Armageddon) har produsert I Am Number Four, og da vet man stort sett hva man får av effekter og lignende snacks. Effektene i denne er stort sett veldig bra, og av og til ser de egentlig litt nyskapende ut.
I Am Number Four er basert på fantasyboken med samme navn av Pittacus Lore (et pseudonym for forfatterne James Frey og Jobie Hughes). Boken er en kjempesuksess i USA og har ligget i mange uker på bestselgerlistene.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Karakter 3