Det er lenge siden nå, og det kan ha vært helt tilbake til 1998, hvor det var et flyselskap som het Braathens SAFE. Det ansatte hadde uansett blitt invitert på fest i en hangar på Sola Flyplass.
GÅR DET LIKAR NO?: En kompis inviterte meg til å bli med på festen, og jeg var jo ikke vanskelig å be. Det ble servert god mat og enda bedre drikke, hvor rosinen i pølsa for mange var en livekonsert med D.D.E.
Det ble en trivelig og småfuktig kveld av typen som gjør at de gode idéene ofte dukker opp.
Jeg har aldri vært noen blodfan av D.D.E., men guttepjokken Patrick som da kalte meg for onkel, var en stor fan. Utpå kvelden ble D.D.E. ferdige med konserten, hvor de deretter gikk backstage for å slappe av. Som den gode onkel jeg var, tenkte jeg at det skulle vært kjekt med autografene fra orkesteret som akkurat var ferdige å spille, slik at Patrick kunne fått noe å henge på veggen. Som Megadeth-albumet sier; – So far, So good, So what?
Planen var enkel og 100 % skuddsikker med mitt pressekort. For å få tilgang til backstageområdet, måtte mann gå opp noen trapper, hvor det stod en vakt utenfor. Den gjennomtenkte planen gikk ut på å si at jeg skulle ha intervju med D:D:E., for deretter å bare smette inn i backstageområdet og be om autografene før jeg forlot åstedet etterpå.
Turen opp trappene gikk greit, men så ble det forandring i planene.
– Jeg skulle bare hatt en prat med D.D.E. Kan jeg bare gå inn?
– Nei, vent her, så skal jeg spør gutta om de er interesserte.
Etter et par minutt i egne tanker, men før jeg fikk sjanse til å si høyt at dette kanskje ikke var så lurt, kom vakten tilbake. Joda, D.D.E. var klare til et intervju. Den noe pliktoppfyllende vakten fulgte meg inn til rommet hvor orkesteret satt, presenterte meg som journalisten som var interessert i intervju, og gikk.
Dette er trolig en situasjon av typen som gjør de fleste hakket mer edru, men hva nå? Uten papir og penn måtte jeg pent spør om å få låne dette av orkesteret. Det var ikke noe problem, og samtidig som de ønsket journalisten velkommen, ble jeg også tilbudt en pils. Jeg takket høflig ja til begge deler, og satte meg ned i intervjumodus. Etter å ha fått både penn og papir av musikantene, var improvisasjonen og løgnen godt igang, og etter hvert som spørsmålene ble besvart, fant jeg et nytt et å spør om. Som alle profesjonelle! journalister, skriver man stikkord under et intervju. Så gjorde også denne journalisten, men innerst inne visste han at de ikke ville komme på trykk noen sted.
Det jeg kanskje husker best er at noen i bandet hadde Rosenborg-låten (det finnes sikkert flere) som ringetone, og at intervjuet gikk overraskende greit. Mye takket være en munter og sympatisk gjeng i D.D.E. som gjorde situasjonen noe enklere. Jeg tror ikke de visste hva som egentlig var sannheten, men autografene fikk jeg til slutt.
Patrick hører ikke på D.D.E. i dag, men i 1998 var han takknemlig for signaturene. Selv fikk jeg en god historie med på kjøpet, og har ikke forsøkt å gjøre et lignende stunt flere ganger.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no