– Livet har drept drømmene jeg drømte, sier Fantine i årets filmatisering av Les Misérables. Vel, hun sier det ikke – hun synger det.
LES MISERABLES: Det er et stjernespekket ensemble som er med i denne velkjente historien, basert på Victor Hugos (Ringeren av Notre-Dame 1831) novelle fra 1862. Anne Hathaway og Hugh Jackman fikk hver sin Golden Globe for innsatsen.
Historien i Les Misérables er velkjent og bra, og er lagt til begynnelsen av 1800-tallets Frankrike. Jean Valjean med fange nummer 24601 (Hugh Jackman) havnet i fengsel for å stjele et brød. På grunn av minst et fluktforsøk fra fengselet får han enda hardere straff, og omsider hardet gått 19 år før han blir løslatt. Før han slippes løs, får han en formanende lekse av den strenge Javert (Russel Crowe), som har voktet fange nummer 24601.
Valjean nyter ikke friheten. Han har ingen steder å gå før han får lov til å overnatte i et kloster. Valjean takker for tilliten og stjeler klosterets sølvtøy, men blir tatt av lovens lange arm. Klosterets biskop er så pass grei at han forteller politiet om gaven. – Valjean fikk dette sølvtøyet av meg – slipp ham løs!
Valjean lover å bruke sin rikdom på å bli en ærlig mann, og skifter identitet. Valjean blir deretter en vellykket borgermester , men lykken varer ikke evig. Valjeans identitetskifte gjorde også at han ignorerte meldeplikten til politiet, og han er igjen lovløs. Fangevokter/politimester Javert har ikke glemt dette, og i lovens rettferdige! navn, vil han jakte på fangenummer 24601 så lenge han lever. Valjean også har lovet å ta seg av Fantines (Anne Hathaway) jentunge, Cosette, mens han stadig må gjemme seg for den noe urettferdige loven.
Den trangsynte Javert som er besatt av Valjean er egentlig ingen ond person. Han er bare sykelig opptatt av rettferdighet, og føler at Valjean er mennesket som slapp unna straffen han har fortjent.
Denne storslåtte filmatiseringen vil trolig gå rett hjem for fans av musikals da det er sang stort sett hele tiden, hvor både lyd og bilde er upåklagelig.
I denne filmen synger skuespillerne på ordentlig, og sangene som fremføres er sangene vi hører. Ryktene vil ellers ha det til at filmen skulle vært 20 minutt lenger, men den er fortsatt for lang. Kjærlighetsscenen om ung kvinne og mann som knapt nok har møtt hverandre, blir langdryg og på grensen til tåpelig.
Helena Bonham Carter spiller igjen en lurvete kvinne. Dette har hun gjort i x antall filmer med Tim Burton, men allikevel blir Carter en av filmens stiligste skikkelser.
Hat til musikaler?
Det er få ting jeg hater, og egentlig er jeg usikker på om jeg hater noen ting som helst.
Musikaler er allikevel noe som nærmer seg følelser av både hat og forrakt. Om du har en hemmelighet hvor avsløringer kan ødelegget resten av livet ditt, hvorfor skal man da synge høyt om dette?
Og hvorfor skal man bruke de siste kreftene før man dør, til å synge?
Ja, jeg vet. Musikaler skal være slik, og av og til er allsangen i slike filmer helt okei. Det jeg sliter mest med, er disse stusselige og pinefulle øyeblikkene når dialog blir til sang, og den siste halvtimen av filmen, gjorde direkte vondt, hvor jeg ikke lenger klarte å holde sukk og stønn for meg selv.
For å gi et bilde av hvor vondt det kan være å se skuespillere synge istedenfor å prate til hverandre, kan denne låten med Gorgoroth gi et nyansert bilde. Spesielt for musikalelskere som ikke har sansen for black metal og annet «ræl».
Eldre Les Misérables
Det er langtfra første gang Les Misérables blir filmatisert.
Forrige gang var en Tv-serien fra år 2000, da med Gérard Depardieu og John Malkovich i hovedrollene. For de fleste, er det nok allikevel Bille Augusts filmatisering med Liam Neeson, Claire Danes, Geoffrey Rush og Uma Thurman fra 1998, som er mest kjent.
Personlig liker jeg best Glenn Jordans filmatisering fra 1978 med Anthony Perkins, Ian Holm, Richard Jordan og John Gielgud i sentrale roller.
Karakter ?
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no