Det er ikke ofte man ser kinofilmer med 18 års aldersgrense, men etter få minutt blir en hest skutt i hodet, og blodet spruter i alle retninger, så da så.
DJANGO UNCHAINED: Dette er ingen film for folk med sensitive øyne, og Tarantino legger terskelen lavt for hva som kan bli drept og hvor brutalt det skal være.
Handlingen er lagt til sørstatene. To år før den amerikanske borgerkrigen er kjøp og slag av slaver en selvfølge. Dr. King Schultz (Christoph Waltz) er tannlegen som trolig håndterer skytevåpen mye bedre enn borr, jeksel og amalgam. Schultz er også duserjegeren som behøver hjelp av slaven Django (Jamie Foxx) for å jakte de fryktinngytende Brittle-brødrene.
Django vet nemlig hvordan Brittle-brødrene ser ut, men da slaveeierne ikke er så interesserte i å selge Django, ender slaveeierne opp med å ikke se ut. Schultz og Django blir partnere.
Deretter er det duket for stilige scener i en by hvor innbyggerne aldri har sett en neger på hest før, og i god Tarantino-ånd, spares det hverken på krutt eller blod.
Så langt er dette en sekser. Etter flere scener hvor den ene er stiligere enn den andre, møter vi Broomhilda som vår duo ønsker å befri fra slaveeieren Calvin Candie (Leonardo Di Caprio).
Etter at vår slagferdige duo møter Calvin Candie, mister filmen litt av nerven og intensiviteten. Det tar seg opp mot slutten, men en liten halvtime kortere ville gjort helhetsinntrykket bedre.
DJANGO UNCHAINED er ellers en hyllest til de mer brutale spaghettiwestern, men har lite til felles med den originale Django-filmen fra 1966, hvor Franco Nero spilte hovedrollen. (Nero har forresten en minre rolle i Django Unchained).
Karakter 4,5/6
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no