Det er mange grunner til å sjekke ut Tristanias nye plate. Om du vil bruke hjernen, kan du starte med Requiem, og tenke på hvor vanskelig det må ha vært å få vokal og melodi til å bli så brilliant som her.
TRISTANIA – Darkest White (Napalm Records). Det er egentlig lenge siden Tristania var et gothisk metalband, men på grunn at at de en gang var akkurat det, høres de ut som det gjør i dag.
Lydbildet er upolert og mørkt. Musikken fokuserer på melodiøse parti som forsiktig berører flere sjanger. Her er spor av black metal, thrash og metal, men aller mest har Stavanger/Tou-bandet funnet sin egen formel som fungerer som bare pokker.
Dette er Mariangela Demurtas andre plate, og selv om det trolig finnes fans som savner Vibeke Stene, er jeg ikke blant dem. Verden har gått videre, og det har Tristania også. Jeg likte Vibeke og jeg liker Mariangela. That´s it.
Mariangela tilførte ny energi og mange skeptiske fans ble overbevist med hennes Tristania-debut i 2010. Rubicon var et godt håndtverk og en god representasjon for ny vokalist i et band som tok musikken til nye høyder. Tristania ble litt hardere, og gjorde samtidig musikken hakket mer komplisert. Bandet var flinke nok til å få et gjennomført resultat, og med Darkest White følger de opp med en plate som er minst like bra som Rubicon, kanskje litt bedre.
Number er første låt som også gir et godt inntrykk av hva man kan forvente seg. Låten starter med skamrå growlevokal og brutalitet, men det går ikke et minutt før Mariangela melder sin ankomst med sin gode vokal, og konstrasten mellom mykt og hardt er et faktum. Dette er en oppskrift som fungerer for svært mange band – også for Tristania. Bruken av vokal er bare en av grunnene til dette. Utenom Mariangela, er Kjetil Nordhus god på både ren og growlevokal. Samtidig er også gitarist Anders Høyvik Hidle med på growling.
Resultatet er et vitalt lydbilde med lekende gitarriff og uforutsigbar vokalbruk som gjør at Tristania blir mer enn myke og harde kontraster. Det er variasjoner og energi i låtene, og det er gledelig å melde at den allerede kritikerroste Darkest White lever opp til forventningene.
Requiem, Number, Night on Earth, Cypher og Scarling er for tiden favorittlåtene til Scoopet, samtidig som jeg lurer på hvem som faktisk har Michael Kiske-sound på siste låt; Arteries.
Diskografi: Tristania – 1997 (EP), Widow´s Weed – 1998, Beyond the Veil – 1999, World of Glass – 2001, Ashes – 2005, Illumination – 2007, Rubicon – 2010, Darkest White – 2013.
Karakter 5
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Twitter: @SolveFriestad