Blant de alt for mange TV-seriene som finnes, er Strike Back et lite unikum innenfor sjangeren action. Det finnes kanskje noen få som er like gjennomførte, men hver episode er som en velprodusert actionfilm.
STRIKE BACK – sesong 2. Filmer og TV-serier som har mange skytescener, blir ofte litt likegyldige. Når 850 magasin fra et automatvåpen blir avfyrt, har som regel spenning, nerve og interessen avtatt noe. Vi vet liksom at heltene overlever, og skulle ønske at skyteepisodene kunne blitt erstattet med mer velskrevne hendelser hvor løsningen også byr på andre utveier.
STRIKE BACK beviste allerede i den første sesongen at dette var «the real deal», og det er flere grunner til det. Damien Scott (Sullivan Stapleton) og Michael Stonebridge (Philip Winchester) er heltene med stor H. De er spesialtrente til den store gullmedaljen, og har hamlet opp med terrorister og annet rusk i en mannsalder. De to er forskjellige individ med skills, hvor styrken også er personligheten. De to har et liv, følelser og fortid som også blir viet tid til.
Den andre sesongen fortsetter hvor den første slapp. Stonebridge liv blir snudd opp ned da hans kone blir drept. Morderen er en bekjent av våre helter, og et hatforh0ld er satt. Samtidig er et knippe med atomvåpendetonatorer kommet på avveie, og dette blir en blodrød tråd i duoens jakt på mektige menn og kvinner med ufin agenda.
Det finnes terrorister og helter i alle farger og fasonger, som vil si at ikke alle skurkene prater arabisk. Derfor blir det ingen spesiell stigmatisering av hvilket folkeslag som er kapable til å være mordere, men heller at hvem som helst kan være ond.
Action og skytescenene har en nerve som gjør at det ikke blir fyllstoff for å erstatte mangel på et velskrevet manus.
STRIKE BACK har også en god progressjon som gjør at dette er en actionserie fra CINEMAX som har fortjent oppmerksomhet. 
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Twitter; @SolveFriestad