Jada, det er mulig. Den dritdårlige Grown Ups fra 2010 har fått en oppfølger. Det eneste positive som er å si om filmen, er at den av og til har noen morsomme øyeblikk. Hva betyr så dette?
Jo, det kan bety flere ting. Den første filmen må ha appellert til alt for mange, som er skremmende. Det er også urovekkende at så mange kinogjengere syns det er okei med fire middelmådige skuespillere som leverer enda mer middelmådige replikker. Væremåten til de voksne og essensen, er et begredelig kapittel i seg selv da de lever som tegneseriefigurer i en tegnefilm.
Hvem er med?
For å gjøre det enkelt, har jeg klippet og limt litt fra scoopets anmeldelse av Grown Ups.
Skuespillere: Kevin James (Kongen av Queens), Adam Sandler (En hel haug med møkkafilmer), David Spade (Enda større haug med møkkafilmer) og Chris Rock. Kevin James er god som tjukkassen i Kongen av Queens. Adam Sandler har gjort noen gode filmer, men når var det?, Chris Rock har alltid vært mer anstrengende enn festlig, og David Spade har jeg aldri likt.
I Grown Ups 2 møter vi menn som tror de er gifte med sin mor. Derfor oppfører de seg tidvis som unger foran kona, og det er jo forholdsvis lamt i seg selv. Tre av dem er gifte, og ønsker seg mer frihet, den fjerde har bare fått besøk av en ukjent sønn, og har ikke dame, egentlig. Da det er David Spade vi snakker om, er det jo forståelig at han er singel.
Sammen er de fire urasjonelle voksne mennesker som tror de er med i en spesialepisode av South Park, hvor de får spille karakterene med dialog som ble eliminert i klipperommet.
Sønnen til David Spade er også en tegneseriefigur som ikke er morsom, men som det meste av filmen tenker man på ordet; overdrivelse og overkill. Vitsene er stort sett platte, hvor sluttpoengene i sketsjene har blitt avslørt av – i det minste – et gjennomsnittelig opplyst publikum.
Er det forresten slik at noen menn mister pust og forstand om de ser en vakker kvinne i treningstøy?
Føy til gladkristne øyeblikk som dansende politimenn (som også synger), en boledame som brøler, en familie som sier WHAAAAT i nasale toner og mennesker som spytter ut øl og knuser glass med hendene sine når de blir overrasket.
Moralen med filmen er trolig at selv om man først tror at ungene ikke er spesielt flinke på noen ting som helst, så er de det. Selv om noen sketsjer er festlige, blir helhetsinntrykket så pass idotisk og flaut, at jeg kun anbefaler mine verste fiender (og de som har dårlig humor) å se denne. Det kan også legges til at jeg gikk før pressevisningen var ferdig.
Denne anmeldelsen ble først publisert da filmen ble satt opp på kino i august 2013.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Twitter: @SolveFriestad