Denne TV-serien er «goe drid». God fordi den alltid er spennende og alltid får lyst til å se neste episode. Dårlig fordi den har logiske brister og hull på størrelse med en sveitserost.
THE FOLLOWING – sesong 1. Joe Carroll (James Purefoy) har sittet (men sikkert også ruslet en del) i fengsel siden 2004. Da ble han dømt for drapene på 14 kvinner. Nå har Carroll en plan som overgår det meste av tidligere planløsninger, hjernevasking og koordinering.
Ryan Hardy (Kevin Bacon) er mannen som fakket Carroll. Etter dette har han aldri blitt den samme, og er en sliten mann. Da Carroll starter sin rasling med sabler, må Hardy påta seg oppgaven for å løse kommende problem, drap og ryktene om Carrolls planer som sektleder. Det viser seg at Hardy blir en viktig brikke i Carrolls puslespill som er på minst 1000 biter.
The Following er en spennende TV-serie som minner om intensiviteten fra 24. Allikevel er det mye som skorter. I jakten på flere av skurkene i Carrolls sekt, får de bare nesten fakket noen som kan røpe fremtidsplanene. Dette skjer mange ganger, og etter hvert vet man at skurken blir skutt av enten Hardy eller andre tjenestemenn, slik at historien kan fortsette som før.
Samtidig er det også vanskelig å skyte hull i dekk på biler på flukt. Dette og mye annet er med på å trekke ned helhetsinntrykket. En kan også spekulere i hvorfor det skal være så bra å drepe uskyldige mennesker, og hvorfor så mange velger å gi tommelen opp for lystmordere. Hvorfor er det så fascinerende med Edgar Allan Poe? Det er nemlig Poes romaner som er den røde tråden i selve drapene og planleggingen.
Det er Kevin Williamson som er hjernen bak The Following. Han har tidligere skrevet/bidratt til Skrik (Scream – filmene, ikke bildet), Fryktens Sommer, The Faculty, Teaching Mrs. Tingle, Dawson´s Creek og The Vampire Diaries. Kanskje derfor The Following har visse grøssende elementer å tilby.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Twitter: @SolveFriestad