En kan bli fristet til å si at om en bare skal kjøpe en CD dette året, bør valget bli Angerman sitt noe trangfødte album.
ANGERMAN – No Tears for the Devil. (WormHoleDeath Records). Akkurat nå er Rogalands-bandet Angerman trolig det beste bandet som eksisterer i en sjanger som kan besrives som både melodiøs og tung. Kanskje aller mest er Angerman et tungtrocka riffgrunsjband i samme gate som Alice In Chains.
Lytteren kan forberede seg til 11 rockere med en sofistikert balanse i fingerspissformulerte riff, fete tunge trommetakte og autoritære uttrykk. Det er lenge siden Scoopet har hørt en debuterende fullengder som er så vitalt vanedannende, hvor knallgod låtskriving signaliserer et band som mener alvor av typen; NÅ er vi her, og vi skal sparke ræv.
Produksjonen av platen har vært ikke bare et, men flere kapittel for seg selv, og egentlig skulle den vært utgitt i fjor. Gutta dro ned til det italienske plateselskapet i tre uker, og resultatet har blitt en blanding av gamle og nye Angerman-låter. Sluttresultatet hørtes bra ut, men i ettertid var de ikke fornøyde med miksing.
Omsider fikk Angerman tilsendt mastertapen, slik at de kunne mikse låtene ved hjelp av Arvid Tjelta (K[nine], ZeroZonic, Sublime Eyes). Sluttresultatet har blitt en ganske fet produksjon, hvor essensen rock og hardrock blir ivaretatt med dybde og nyanserte riff hvor hverken vokalist eller instrument er for fremtredende.
Alt i alt har de all grunn til å være fornøyd med produksjonen som også har løftet bandet Angerman et par hakk fra sine eldre demodager, hvor gutta tidvis var litt monotone i lengden. Michael Ravndal synger svært bra, gitar og trommer har blitt en instrumental og herlig lekegrind i sindig landskap, og så elsker jeg når band gir bassisten lov til å være bassist – også i produksjonen og tilstedeværelse i selve låtene.
Gitarist Tom André Furenes i et kommende intervju med scoopet.net: – Selv er både jeg og Tommy Grude inspirert av både King´s X og Thin Lizzy, Michael Ravndal er grunsj, mens Stefan Køningsberg er kanskje mest på ekstrem metal. Alle har mer eller mindre en forkjærlighet til Iron Maiden og Pantera.
No Tears for the Devil er faktisk så bra at den bør være døråpner til både festival og konsertarrangørers dører, hvor jeg spår gutta en spennende fremtid. Selv har jeg viet så mye tid til Angermans musikk den siste uken, at jeg måtte legge platen bort et par dager.
Det som gjenstår å se, er om gutta virkelig leverer like høy kvalitet på en livescene. Om de ikke gjør det, vil veien bli tyngre. Det er tross alt på livescenen en må imponere mest for å få flere spillejobber enn på det lokale klubblokalet. Til slutt er det verdt å nevne at gitarist Tommy Grude har travle dager. I tillegg til Angerman, er han også en del av plateaktuelle Monosapiens.
Hat-trick (for øyeblikket): Hour of Innocence, Like a Journey og Dark Rising. Outsider: Devils Drive med noen av de feteste riffene.
Albumet er tilgjengelig på iTunes og utvalgte platebutikker, men skal gis ut i resten av verden, senere i år. Link til iTunes her.
sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Noe for enhver – support scoopet.net på Facebook.