I fjor var jeg i London med samboer. Forrige gang vi var der, skulle vi ta toget videre til Liverpool for å se Rihanna-konsert. Det var en julegave med håp om at det skulle være minst en Premier League-kamp samme helg. England spilte isteden treningskamp i …Kirgistan?
HYDE PARK. Men denne gangen hadde vi kanskje mer flaks. Denne helgen var det nemlig British Summer Time i Hyde Park. Dette er en festival, hvor bl.a. The Rolling Stones, Bon Jovi, Kaizer Chiefs, Bush, Bernhof, Leogun, The Virginmarys skulle spille.
I utgangspunktet var dette en uoppnåelig oppgave uten billett, hvor arrangementet var utsolgt. Allikevel bestemte vi oss for å ta turen til parken fredag 5. juli. Da vi kom frem, var Bon Jovi så vidt igang med konserten. Hva nå? Det var definitivt stor stemning innenfor det enorme konsertområdet, og ikke like magisk utenfor.
Det ble bestemt at en skulle ta frem idiotkortet om at «– We´re from Norway, just arrived, came all the way for Bon Jovi, jadi jadi jadi…». Flere vakter beklaget seg, men de var allikevel sikre på at vi ikke skulle få se konsert uten billett.
Vi hadde egentlig gitt opp, men en siste krampetrekning måtte til.Vaktens svar ble det samme (det var forreste ikke den samme portvakten vi spurte hver gang). Forskjellen på sistnevnte portvakt, var at han ropte bort sjefen, en såkalt «Head of Security». En kraftig plugg som hadde stålkontroll på det meste, deriblant et nytt avslag til de to fra Norge.
Bon Jovi hadde allerede spilt noen sanger, og selv om Hyde Park er et stort område, kunne en godt høre hvilke låter som ble spilt. Akkurat nå var det Wanted, Dead or Alive.
– Hva om jeg forteller deg at låten som Bon Jovi spiller nå, var låten jeg brukte da jeg fridde til min forlovede som står der borte?
– Forsøker du å få kontakt med mine myke sider?, spør vakten.
– Ja, det kan du godt si, sa jeg.
Head of Security-duden tenkte seg om i noen få sekund.
– Det er greit, dere skal få komme inn, smilte han. Deretter var det bare å vinke på min samboer, og håpe at han ikke spurte henne mer om denne løgnen som jeg nettopp hadde servert. Vi er hverken forlovet, eller har noe spesielt forhold til Bon Jovi-låten. Men vi kom oss inn på området, fikk sett resten av Bon Jovi-konserten, som trolig gjorde dette til London-turens mest magiske øyeblikk.
En hvit løgn kan gjøre små forhåpninger om til stor glede, og å få lov til å være i Hyde Park på Bon Jovi, vil alltid være et magisk tilbakeblikk.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no