Intervju: W.A.S.P.

Scoopet.net går inn i en liten feriemodus i noen få dager. Derfor havner de mest populære intervju på forsiden med ujevne mellomrom i løpet av uken, samtidig som retrointervju med Rob Halford, også vil bli publisert om få dager. WASP-intervjuet ble først publisert 11. januar 2013

 

 

I anledning ingenting som helst (utenom at året første leser i 2013 fikk velge), ble årets første retrointervju på Scoopet.net; Blackie Lawless. Han er  mest kjent som frontfigur i W.A.S.P.  Intervjuet stod på trykk i Jærbladet 28. mai 1999, og W.A.S.P var aktuelle med albumet Helldorado.  

På spesielt 90-tallet var mitt store ønske å få prate med forskjellige grupper og artister som var mine favoritter. Det viste seg å ikke være umulig, og intervju med flere «storheter» ble gjort. Dette er et av dem, hvor jeg valgte å skrive et par svar på engelsk.

WASP 1999: På 80-tallet fikk ikke W.A.S.P. spille live i Norge. Grunnen var sceneshowet. W.A.S.P er tilbake med et nytt album og det er definitivt Rock ´n´Roll som gjelder. Tidvis får man tanker tilbake til gode gamle W.A.S.P fra 80-tallet.

En prat med den kontroversielle vokalisten og frontfiguren Blackie Lawless, avslørte at den humørfylte ungdommen på 42 år var i toppform. Kanskje det var årsaken til at dette telefonintervjuet tok hele 45 minutt å gjennomføre.

–      W.A.S.P ble ikke så godt mottatt i Norge på 80-tallet?

–      «They did not show us any love here», sier Blackie og ler av hjertens lyst. Fansen likte oss, men regjeringen gjorde ikke.

–      Hva vet du om Norge?

–      Eh…Lillehammer for noen år siden, ler Blackie. Selv om vi ikke fikk spille i Norge, var vi ofte på promotion her (sist i 1992), så jeg har vært i Norge mange ganger før, og vet nå litt om landet.

–      Hvordan kom dere på konseptet og imaget med W.A.S.P?

–      Historien om hvordan W.A.S.P begynte, er nok ganske forskjellig fra hva folk flest tror. Gitarist Chris Holmes og jeg begynte å jobbe sammen for 21 år siden. Som tenåringer hadde vi et band som het SISTER. Showet var allerede da ganske teatralsk. Dette holdt vi på med i et år. I 1981 skrev jeg sangene som ble rundt 80% av debutalbumet til W.A.S.P. Jeg ringte en dag til Chris for å spør om det var på tide å komme seg i studio med disse låtene. Uten en demo var det umulig å få platekontrakt. Vi sendte derfor demoen til forskjellige plateselskap for å se hva som skjedde. Det som også er litt spesielt, er at vi aldri hadde noen intensjon om å spille live, og det er jo underlig når man ser hvilket omdiskutert band W.A.S.P har blitt. Etter tre måneder hadde vi ikke hørt noe fra plateselskapene som fikk demo – altså null respons.

 

Kontroversielt navn

–      La oss fremføre låtene live, foreslo jeg. Men vi behøvde et navn. Vi valgte et navn som vi trodde var kontroversielt. Ingen band hadde gjort dette før, men mange band har gjort det etterpå. Folk begynte å spør hva navnet egentlig stod for, og hva det betyr?

Navnet W.A.S.P. har et punktum etter hver bokstav, og folk fant på sine egne versjoner av hva dette stod for. We Are Satans People var bare et av forslagene fra publikum, men det var aldri Blackie som fant på denne setningen.

–      Vi gjorde noen liveshow, men begynte å kjede oss. Derfor startet vi det spektakulære sceneshowet for å underholde oss selv. Hønsefjær og blod var bare to av flere nøkkelord her. Mange tror nok at sceneshowet var en genuin plan for å få oppmerksomhet og publisitet, men det er feil. Jeg skulle egentlig ønske at det var planlagt, men den gang ei.

Blackie sier han kanskje ikke skulle fortalt meg dette, men pytt, sier han og ler.

–      Dere var vel klar over at sceneshowet kom til å lage oppstyr og sensurdebatt etter hvert?W.A.S.P.1

–      Faktisk ikke. Jeg husker i 1985. Vi var fortsatt på turne med vårt debutalbum. Chris og jeg så noen på TV som pratet om at W.A.S.P.  var et djevelband. «What´s the big deal allabout», spurte Chris. Jeg svarte at jeg ikke visste.

–      Etter fem års eksistens av W.A.S.P., så jeg en video fra et sceneshow, og da forstod jeg hvorfor folk var så redde for oss. Jeg kunne ikke orstå hvorfor, før jeg selv så showet på video. Folk som kjenner Chris og meg, sier at vi er forskjellige som dag og natt, men vi har begge en ekstrem personlighet, og en merkelig form for humor; gjerne litt mørkere enn gjennomsnittet. Publikum blir skremt av å ikke vite om vi mener alvor eller ikke. Derfor kan vi gjerne kategoriseres som et farlig band for noen.

–      Forandret dere på sceneshowet  etter at du hadde det på video?

–      Nei. Bandet var ekte, og selv om vi selv syns mange av elementene i showet var festlige, så ikke publikum humoren i det. Kontroversielt var det uansett, sier Blackie og ler godt.

–      Chris Holmes forlot W.A.S.P. i noen år. Hva er historien der?

–      Vel…vi jobbet ikke sammen på fire år. Vi hadde begge vært i dårlige parforhold, med lite hell i kjærlighetslivet. Chris skilte seg fra rockebaben Lita Ford, og jeg skilte meg fra en kvinne etter tre år. Hun fortalte meg at hun var lesbisk, og da var det jamt slutt.

–      Det siste halve året kan jeg bedre enn noen gang se hva som har skjedd, og skjedde de siste 15 årene. Vi hadde problem i privatlivet, som gikk utover vennskapet vårt. Allikevel har jeg tilbragt mer tid med Chris enn hva begge hans eks.koner gjorde til sammen. Jeg kjenner ham bedre, sier Blackie, som leverer mellom 6-800 intervju ved hvert plateslipp.

–      Du har funnet litt tilbake til røttene med Helldorado?

–      Helldorado er trolig albumet som fansen forventet at vi skulle lage da vi kom med albumet K.F.D. (Kill. Fuck. Die). Dette var forresten perioden hvor Chris og jeg var rasende. K.F.D kunne like godt fått tittelen HAT. Vi var begge klare til å starte krig mot hele verden. Derfor ble denne sinte platen til.  Istedenfor å gå til psykolog, dro vi på turne, og vi var mindre rasende etterpå.

– Det var denne turneen som ble innspillingen Double Live Assassins. Da vi hørte miksen fra liveopptakene, gikk det opp et lys for meg. Dette er ekte Rock ´n´Roll. To gitarer, bass, vokal og trommer, og det er alt.  Hvorfor gjør vi ikke dette lenger? Jeg har sagt alt som behøves å si i tekstene. Jeg trodde på dem da, og gjør det forsåvidt enda. Jeg har ingenting å bevise lenger. Helldorado er ingen stor produksjon for å bevise verden hvor gigantisk en produksjon med W.A.S.P. kan bli. Det er hverken Headless Children eller The Crimson Idol. Det er kun skitten og svett Rock ´n´Roll slik vi pleide å spille musikk tidligere.

–      Helldorado er derimot litt for fersk og ny til at vi kan uttale oss om dette er vår beste plate, så du får spør igjen om et år. Men jeg kan derimot fortelle at det er massevis med entusiasme og energi på Helldorado, og det kan ingen ta fra oss.

–      Hva var dere så rasende på i K.F.D.-perioden?

–      Vi var rasende på grunn av parforholdene våre, og hvordan vi hadde blitt ført bak lyset av kvinnene våre. «Oh, man, oh, man», aper Blackie, i et forsøk på å være en sutrete dame.

–      Man hører alltid om hvor fælt kvinnfolk har det, men aldri om hvordan vi menn har det. Jeg går ut fra at det er vedtatt at vi menn er alle hunder, sier han og ler. Både Chris og jeg er levende bevis på at dette har hendt oss, og at det kan hende deg og.

–      Tenkte du på fansen fra 80-tallet da du skrev låtene til Helldorado?

–      Egentlig ikke. Tenk deg en kveld på byen, hvor du har en aldeles trivelig kveld som bare blir enda triveligere. Slik følte jeg det da jeg skrev Helldorado. Låten Can´t Die Tonight sier det meste. Når man ikke kan ha det bedre, føle seg bedre…

–      Hvilken W.A.S.P.-utgivelse liker du best?

–      The Crimson Idol er min favoritt. Dette er et konseptalbum med en dyster historie, og derfor er det nok også det viktigste albumet fra W.A.S.P..

 

Smuss i musikkbransjen

–      Flere har spurt meg om råd angående musikkbransjen. Hvordan de skal gjøre både ditt og datt. Jeg fortalte dem ofte hvordan, og advarte dem mot flere ting. På grunn av at entusiasmen var så stor hos de som spurte, ønsket de ikke å høre sannheten. Derfor skrev jeg en plate som beskriver den verst tenkelige siden av musikkbransjen, altså The Crimson Idol.

–      Folk forstår ikke helt hva som gjelder. Showbusiness er ikke på jakt etter folk som vil gjøre det. Showbusiness er på jakt etter folk som må gjøre det. Forskjellen mellom vil og må er veldig stor. Alle vil, men få er villige til å betale prisen det koster å bli berømt.

–      Det er med andre ord et tøft liv?

–      Av og til er det veldig tøft. Om du er en av en million som får platekontrakt, og du blir backet opp, er alt helt topp. Hver da er ny, man får reise til mange spennende steder. Du innser at dette er noe som ikke engang 1% av befolkningen får sjansen til å oppleve.

 

Blackie er opptatt av statistikk, men han minner om at dette ikker er hans egne beregninger, men heller at de stammer fra en seriøs undersøkelse.

–      ­­Blant de som får platekontrakt, sier statistikken at disse artistene kommer med 1,4 plater. Det er stor sorskjell på å lansere et album, og rett og slett å lansere flere plater. En enda mørkere statistikk kan fortelle dette: Blant de som får gitt ut 1,4 plater, vil mindre enn to prosent tjene penger på musikken. Det er ingen hemmelighet at jeg hater musikkbransjen. Jeg har sett så mange forskjellige personer blitt lurt opp i stry, hvor det rett og slett er flere sårde enn overlevende, og derfor kan jeg ikke elske bransjen – bare musikken.  Er man derimot villig til å ta denne sjansen, er det verdt å prøve seg. Ingenting er vel verre enn å være i 50-årsalderen og tenke på at de ikke lykkes fordi de ikke våget å prøve seg.

 

Det er mange myter i musikkbransjen, hvor en av dem er at plateselskapene dikterer artistene sine, og at artistene bestemmer lite selv.

–      Har bransjen lykkes i å fortelle hvordan W.A.S.P. skal produsere musikk?

–      Mange har prøvd, men med liten suksess, ler Blackie. Bransjen tar av og til kontakt, men forteller oss aldri hvordan vi skal gjøre det. For seks år siden, hadde ejg en samtale med Sammy Hagar (Van Halen) om dette, og var ikke klar over hvor unikt det var å få lov til å bestemme over eget band. Sammy spurte om plateselskapet plaget oss?

–      Vi har hatt besøk av dem seks ganger, svarte jeg. Fire av de seks gangene var det jeg som inviterte dem. Sammy så forskrekket på meg. Selv ble han plaget av disse folkene hele tiden, og i ettertiden har det vist seg at vi var et av få band som fikk gjøre som vi ville. Band som Metallica og Iron Maiden har det forresten som oss. Selskapene ser på oss og de vet ikke hvordan vi gjør det vi gjør, men holder kjeft og lar oss være i fred.

 Blackie Lawless har fortsatt en karakteristisk og bra vokal.

–      Hvordan bevarer du stemmen din?

–      Vedlikehold. Dette er nøkkelen. For noen år siden ble venstre del av stemmebåndet skadet på grunn av en infeksjon. Jeg dro derfor til en stemmespesialist i Los Angeles, hvor veggene hans var prydet av gullplater med blant annet Frank Sinatra og Rod Stewart.

–      Vi har et stort problem her, sa legen. Men om du gjør 100% som jeg sier, kan jeg love deg 80% av stemmen tilbake. Det ble også anbefalt at jeg ikke skulle prate på seks uker.

–      Om telefonen ringer, la den ringe. Er det viktig, kommer de til huset ditt, sa han. Om du drar på restaurant, skriv ned din bestilling. Ikke snakk…

–      Jeg ville ikke høre om de 80%, så derfor trente jeg stemmen mye etter at seks uker var gått. Røyk skader stemmen, og jeg røyker ikke. Alkohol er ikke heller bra. For å være ærlig med deg, kan jeg nå synge toner som jeg ikke kunne før ulykken med stemmebåndet. Jeg er 42 år, og vokalister på 22 år treffer ikke tonene jeg klarer nå. Det var lenge siden jeg forstod at jeg ikke kom til å bli husket som en av de store gitarspillerne. Jeg er flink nok på gitar, men det er stemmen som er mitt viktigste våpen.

–      Hva syns du om imaget til Black Metal-band?

–      Imaget vårt kan for mange se ut som det samme som Black Metal-band. Selv om Chris og jeg aldri blir voksne, er det stor forskjell m.h.t. det okkulte i disse bandene.

–      I´ve been studying the occult for about three years, and it´s a bunch of bullshit, sier Blackie. – Det er en tenåringsgreie og jeg anser det som ganske humoristisk. Jeg har ikke frykt for dette, for det er en slags James Dean og hans Rotløse ungdom.

–      Er rock inn eller ut?

–      Det kommer i forskjellig normer av popularitet. Et eksempel som du kan tro eller la være…jeg fikk følgende statistikk på mandag: De tre bestselgende plater på nasjonale lister som kommer fra USA nå er; Backstreet Boys på første plass, Shania Twain på andreplass og W.A.S.P. på tredjeplass, sier Blackie med en stolt røst.

–      Har du en kommentaren om sex, drugs & Rock ´n´Roll?

–      You gotta know where the edge is. If you go of the edge, you don´t come back!

–      Hvilken avgjørelse i livet angrer du mest på?

Lang tenkepause…

–      Vanskelig spørsmål?

–       Ja, jeg får lyst til å si som Frank Sinatra: – Worst regrets, I´ve had a few, but then atain to few to mention.

Du vet, det er alltid vanskeligst å gjengi intervju på trykk. Om man er på radio eller TV, ser og hører folk tonefallet når intervjuobjektet prater. Men på trykk blir dette vanskelig å gjengi. Dette vet jeg av erfaring, da jeg har gitt over 10.000 intervju.

–      ­Hva er ditt egentlige navn?

–      Steve. Navnet Blackie fikk jeg som 13-åring. Vi hadde alle et kallenavn, og siden håret mitt var så svart, ble det Blackie. Etternavnet Lawless er ekte.

–      Hva vil du at folk om 100 år skal si og huske deg for?

–      I ett ord må jeg si arbeidet. Ærlighet i arbeidet. At folk kan se på min karriere og se hva jeg gjorde, og kanskje lære noe av det.

–      Hvordan ser W.A.S.P. ut på scenen i 1999?

–      Totalt ute av kontroll. Det er en kombinasjon av nytt og gammelt materiale. Når vi er ferdige i Oslo, skal det se ut som Kentucky Fried Chicken har gått berzerk her. Showet er veldig familieorientert…om du er The Adams Family, sier Blackie og ler.

 

Hvordan kveldens konsert i Oslo ble for Blackie, Chris og resten av W.A.S.P. vet jeg ikke, men Blackie avsluttet intervjuet med å fortelle at han på en og samme dag kunne lytte til alt fra Metallica til Willie Nelson. Mangfold der, altså.

Tekst og Foto: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no

Alle foto er fra W.A.S.P.-konserten som var på Norway Rockfestival 2009 – 10 år etter intervjuet ble gjort.

Ukentlig oppdatering fra Scoopet?

 

Warning: file_get_contents(https://graph.facebook.com/comments/?ids=http://scoopet.net/2014/07/w-a-s-p-intervju/): failed to open stream: HTTP request failed! HTTP/1.1 400 Bad Request in /customers/5/7/2/scoopet.net/httpd.www/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 17 Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /customers/5/7/2/scoopet.net/httpd.www/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 19