Å være plateselskapet/distribusjonsnett til AC/DC må være litt av en gullgruve i 2014. De er trolig det eneste «gigantiske» bandet i verden som ikke er på digitale nedlasting som Spotify og Wimp. Tenk på hvilket CD-salg dette vil medføre.
DE GAMLE ER ELDTS, FERDIG SNAKKA. Fansen som ønsket å kjøpe digitale filer, måtte forøvrig vente til november 2012 før iTunes fikk en avtale med gutta.
Det er ganske nøyaktig 41 år siden det skjedde. 31. desember 1973. AC/DC spilte den aller første konserten på en Chequers bar i Sydney og en legende var født. 1. desember 2014 gjør de nok et comeback med Rock or Bust, hvor det forrige var Black Ice fra 2008.
Siden sist har rytmegitarist, sjef og bror til Angus, fått demens. Til tross for at han var med på å skrive låtene til Rock or Bust, vil han ikke være kapabel til å bli med på bandets kommende turné. Denne rollen er forøvrig overtatt av nevøen Steve Young. Som om ikke det var nok, ble trommeslager Phil Rudd nylig pågrepet for narkotikabesittelse i tillegg til mistanke om et planlagt leiemord. Sistnevnte siktelse ble forøvrig frafalt.
Selv om albumet ikke er direkte krevende, var det allikevel nødvendig med flere runder før det satt ordentlig. Mine tanker var definitivt karakter 4, og en var nok bittelit skuffet. Her var ingen låter som kunne måle seg med forriges utgivelse – ingen Rock N Roll Train, War Machine, Skies on Fire og Stormy May Day, men vent… Noe skjedde. Jeg nektet å tro at det ikke skulle være minst en låt som holdt samme nivå, og i ettertid er jeg glad for å ikke strebe etter å være først ute med anmeldelsen.
Rock or Bust er nok en solid utgivelse fra AC/DC og gir fansen hva de vil. Egentlig har bandet holdt på i samma sjanger siden 1973, og hvilken respekt de fortjener for dette. Tenk på alle artistene som forandret seg i takt med diverse musikalske utviklinger og populæritet.
Mens andre band holdt på med dette, trakk AC/DC et minst like langt strå. Med 90-tallets grunsjscene, fortsatte de i samme takt og tone. Etter Stiff Upper Lip – 2000 ble det svært populært med rock a´la The White Stripes og The Strokes. Istedenfor å forandre seg til populær sjanger, valgte AC/DC å ta en velfortjent pause, men de la aldri opp. Trommeslager Phil Rudd flyttet til New Zealand og produserte lokale band i studio. Bassist Cliff Williams turnerte i Kroatia med Frozen Carmel. Malcolm Young nøt familielivet i Sydney, Angus Young gjorde det samme i Holland, hvor han også brukte fritiden på å male landskapsmaleri. Brian Johnson syslet med racerbilkjøring i Sarasota, Florida, i tillegg til å arbeide med sceneproduksjon for oppsetningen av Helen of Troy. Gutta hadde ingen hast, og ventet til 2008 før de ga ut ny musikk.
Angus Young gjorde det samme i Holland, hvor han også brukte fritiden på å male landskapsmaleri.
Rock or Bust er et kjærkomment tilskudd til den allerede fabelaktige back-katalogen til AC/DC. Bandet har alltid vært inspirert av blues, hvor spesielt Angus Young alltid har vært fan av Chuck Berry, Little Richard, Muddy Waters og andre storheter. Allerede på de første utgivelsene kunne en høre bluesinspirerte toner fra Glasgow-brødrene Malcolm og Angus, og kanskje disse røttene er årsaken til sekkepipe på gode gamle: It`s a Long Way to the Top…?
AC/DC i 2014 er noen prosent mer bluesinspirerte, men det er selvfølgelig rock /hard rock som gjelder. Ingen låter er dårlige, noen er helt okei, mens enda flere er svært bra, hvor Miss Adventure og Baptism of Fire er blant de beste «ever made». En forkjærlighet til Led Zeppelin kan en høre på Rock the House, hvor Angus stjeler herlige riff fra Zeppelins Black Dog.
Alt i alt er dette over all forventning, og det er bare å smøre opp og husk: LES DENNE ANMELDELSEN HØYT.
Hat-trick: Baptism in Fire, Dogs of War, Miss Adventure.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
