Caesar er så mye mer enn en ape. Samtidig er det flere enn en ape i jungelen.
DAWN OF THE PLANET OF THE APES. Ti vintre etter APEkolypsen for mennesket, er Caesar leder for et nyskAPEnde samfunn i jungelen. Det er to vintre siden Caesar så mennesket, og til tross for et lite savn, antar han at de er utryddet. Apene lever ikke bare på APEllsiner og kokosnøtter. De jakter også på dyr.
En dag blir det heftig kontrontasjon mellom mennesket og apene. Mennesket har skapt sitt eget samfunn i San Francisco, og er ikke velkommen til apenes rike. Allikevel inngås det en avtale om at mennesket skal få lov til å fikse en demning, slik at de kan leve sitt APEllerende liv i byen, og la apekattene være i fred. Det behøves mer enn en isskrAPE og gaffatAPE for å fikse demningen, og jobben tar lengre tid enn planlagt. For hver time blir det mer ampert, og det rasles med krigsøksen i begge leire.
Caesar forsøker å gjenskAPE troen på mennesket, men brøleAPEn Koba er litt for glad i APEstreker og mer interessert i krig. Kanskje er det bare sånn at noen alltid vil ha krig blant samfunn som prater menneskespråk?
Spesielt den første timen er herlig intens og uforutsigbar, og kjemien mellom aper og mennesket er nervepirrende.
Dawn of the Planet of the Apes er så fullspekket med gode effekter (og juks), at en glemmer at de hårete beistene er skuespillere og CGI-effekter. Andy Serkis (Gollum) spiller Caesar, og gjør en fAPElaktig god figur. Jason Clarke (fra den gode TV-serien Brootherhood), spiller hovedrollen, mens Gary Oldman, Jon Bernthal (The Walking Dead) og Kirk Acevedo (OZ) også spiller sentrale roller.
PS: Denne anmeldelsen kan inneholde noen stAPEfeil.
Sølve frAPEstad – scoop@scoopmanagement.no
