Blant fargerike personligheter på Jæren, er Tom Weum definitivt en av de som gir det lille ekstra både til andre og av seg selv. Nå er planen å fokusere mer på sin egen kreative lekegrind, og ta mer avstand fra de mer lettvinte oppdrag hvor kreativiteten ikke alltid har fått fritt spillerom.
HUMOR OG ALVOR. Tom Weum har spilt i flere band, men er også mannen bak Hagbart Sibelius Sør-Reime. Nå skal han aller mest fokusere på en karriere som stand-up komiker, hvor han også skal kurse seg i både selvsikkerhet foran publikum og kanskje evnen til å gjøre seg selv enda mer attraktiv og mangfoldig for en bred stand-up scene i Norge.
Scoopet tok turen til Tom Weums studio på Kverneland, hvor det ble avslørt at han trolig er en av Norges største Prince-fans, og da snakker vi ikke om sigaretten med samme navn. Weum har også en forkjærlighet til låtskriver Kjartan Kristiansen og en lokal stant-up komiker. Han har også et spesielt forhold til Hå-buen.
Det var tid for jordmorkaffe og ferske kaloribomber med sjokolade.
Hvem er Tom Weum?
– Tom Weum er en mann som fant ut at det var på tide å videreutvikle seg selv og fokusere på egenprodusert materiale, hvor humoren er grenen. Jeg er snart 50 år, og har vel ikke helt funnet meg selv. Men jeg jobber med saken, ler han.
– Det eneste jeg definitivt vet er at jeg skal spre glede, som har vært en tommelfinger-regel for oppdrag og lignende. Sprer jeg glede? Om jeg ikke gjør det i mitt virke, er det ikke min greie.
Tom har vært gift med sin favorittkone i snart 20 år, og har tre unger på 33, 21 og 18 år, i tillegg til barnebarn.
33 til 21 år? Ganske stor aldersforskjell der?
– Ja, men jenta på 33 år er ikke min biologiske datter, men hun har allikevel vært 100% min datter fra 7-årsalderen.
Du er jo svært musikkinteressert. Hvilken musikk har fulgt deg siden yngre dager?
– Prince er den store helten og jeg er nesten fanatisk fan med et fjortisforhold til artisten. Han har vært den største inspirasjonen for meg noen sinne.
Hva er det med Prince?
– Jeg syns han er det største musikalske geniet siden Mozart. Han er genial, og han ER musikk. Det er så hinsidig. Det finnes musikere, superstjerner og så finnes Prince som også nyter enorm respekt i musikkmiljøet.
Hva syns du om karriere til Prince – litt av hvert der, eller?
– Han har vært gedigen frem mot slutten av 80-tallet. Deretter rotet han rundt i mange år, men Diamonds and Pearls-albumet på 90-tallet er bra. Da ga han opp de særeste greiene sine, hvor låtskriver og formidler kom frem igjen I nyere tid har han gitt ut noe under eget navn men også med jentebandet 3D Eye Girl, som er banebrytende. Funk `n´Roll kaller han det. Dirty , nytt og friskt. For noen år siden opplevde jeg Prince live i Bergenshallen, og da ble jeg fjortis på sekundet. Jeg tok sånn av, danset, hylte og skreik så kona ble helt flau. Min desidert største konsertopplevelse ever.
Friestad forteller om et møte med Prince i 2006, og Weum får frysninger. Møtet var ikke mer enn at jeg stod få meter fra han på flyplassen i Minneapolis, som er hans hjemsted. Weum visste selvfølgelig hvem denne artisten var akkurat dette årstallet og.
– I 2006 var han engasjert i Jehovas vitner. Han var opprinnelig adventist, og i USA er det fest, musikk og tjo og hei på adventistenes møter, ler Tom, som også mener at prestene har en tendens til å forsyne seg av «matfatet»!
Har Prince generert en ny stilart?
– Ja, det vil jeg nesten påstå. Han har skapt sin egen greie med et eget univers. Det er den eneste musikken jeg ikke kan se tvers gjennom. Vanligvis ser jeg for meg hvilke effektbokser og lyd de bruker, men Prince er umulig å avsløre
Hvem er dine favorittband/artister?
– I tillegg til Prince, er jeg ekstremt glad i DumDum Boys. Jeg liker også gode gamle Lava og Aerosmith, hvor Steven Tyler er en favoritt. The Rolling Stones må også nevnes. I tillegg er den sterkt undervurderte svensken Anders Glenmark en fyr som har gjort enormt inntrykk på meg. Nesten i Prince-klassen, faktisk.
Stein Torleif Bjella har jeg også sansen for. Tekst har alltid stått sentralt for meg, og Bjella er det største som har skjedd siden Kjartan Kristiansen kom med sine fabelaktige tekster i DumDum Boys, i tillegg til å være en genial gitarist. Jeg er egentlig ganske altetende vil jeg si. Kvalitet, formidlingsevne og X-faktor er det som treffer meg. Og det kan like gjerne skje på en lokal scene som ute i den store verden.
Det er på tide å prate mer om selveste Tom Weum som sier det er 15 år siden han satset på heltid, og 10 år siden han våget forsiktig med humor.
Når underholdt du foran publikum for første gang?
– Forgjengeren til Hagbart Sibelius Sør-Reime blei født i Helgåleiren, og jeg vil gi Hans Berge Stokkelan mye av æren for fødselen.
Hvorfor det?
– Jeg ble utfordret av Berge til å lage en kort figurhumor på scenen. Jeg plukket frem komfdressen som var tre nummer for liten. Selv om jeg kanskje ikke selv syntes det var så morsomt, syntes publikum at det var «smikkløye», og da fikk jeg blod på tann.
Tom Weum møtte veggen i 1999 og lå strekk ut i tre måneder. Det er det jævligste han har vært med på, sier han.
Hva skjedde?
– Jeg var turbogutt, jobbet døgnet rundt, og møtte veggen. Jeg hadde to jobber, eget firma, og alltid full timeplan. Plutselig forsvant alt på omtrent ei helg. Det ble for mye både fysisk og psykisk og det ble en total kollaps. I denne prosessen bestemte jeg at jeg skulle bruke resten av livet på å spre glede, og etter det, satset jeg for fullt.
Du har vært i flere band. Personlig syns jeg den ulanserte platen med Slask har flere knallgode låter. Her finnes også din versjon av DumDum Boys – Tyven, Tyven, syns jeg.
Hvorfor ble den aldri gitt ut?
– Si det. Tom sukker. Det var en del sykdom og pausing i bandet som var en medvirkende årsak.
Du har nylig uttalt at du skal begrense antall spillejobber. Hva mener du med det?
– Jeg skal aldri slutte med musikk, men nå skal jeg jobbe med egen musikk som jeg har skrevet selv , slik at jeg kan styre selv, og gjøre det jeg vil og arbeide med d e mer kunstneriske tingene. Jeg kutter for eksempel type spillejobber som har blitt gjort – bare for å tjene penger. Det blir med andre ord ingen flere fremføringer av Tore Tang og slikt. Det har vært mange utrolig flotte stunder så jeg ville absolutt ikke vært det foruten, men før eller siden kommer man til et punkt hvor også dette skal tas videre. Jeg arbeier mye med humoren og forsøker å spisse min profil utad, og da er det vanskelig å være et tohodet troll. Det går mest på rendyrking, og derfor er humoren i fokus.
Husker du første gang du stod foran publikum i større skala, og hvordan føltes det?
– Det er vel egentlig to episoder.
– Jeg hadde et band som het Ball & Chain. Rundt 1990 holdt det på å ta helt av, Vi skulle bli rockestjerner og hadde en låt som surret på radio. På en landsleir på BU sang publikum høyere enn meg. Da begynte jeg å gråte på scenen. Det var en rå opplevelse. Etter som folk sluttet i bandet, mistet de store plateselskapene interessen, og det ble oppløst.
– Den andre hendelsen jeg husker er som 17-åring. Jeg har nemlig en luguber fortid som dansebandmusiker. Vi spilte for steingamle folk over 40 år. Gråtende sky og så videre, smiler Tom. Under konserten så jeg ned på gitaren, uerfaren og pissenervøs. Og så kikket jeg opp til fullsatt sal. Jeg stivnet totalt, men gjennomførte. Jeg var faktisk livredd.
Men det ga vel ikke mersmak?
– Jo, om det er noe en ikke behersker, får jeg horn i pannen. Det har preget karrieren min.
Hagbart Sibelius Sør-Reime
Egentlig er jeg usikker på om jeg vil, tør og ønsker å like Hagbart, men det er trolig noe der som interesserer. Hagbart er en sær gnom av type som faktisk eksisterer i dag.
Hvordan ble karakteren til?
– Hans Berge hadde en finger med, da forløperen ble skapt i Helgåleiren hvor han ble delvis født og utviklet. Hansi var også sentral i hele starten av min artistkarriere faktisk. Plukket meg opp fra knestående og ga meg en arena i utvikle meg på.
Måtte han bli Hå-bu?
– Ja, han måtte vel det. Jeg har et inntrykk av at Hå-buen har sansen for Hagbart. Mitt personlige forhold til Hå-buen er både positivt og intenst, og det er kremen av jærbuen som bor der. Vigrestad, Varhaug og Nærbø står for meg som noe svært positivt, og jeg er stolt av å være jærbu. Når jeg reiser til Hå, føler jeg meg hjemme, selv om jeg er fra Kleppe. Og en vakker dag skal jeg ta med meg favorittkona og bo på Ogna, et sted Vårherre må ha vært i uendelig godt humør da han skapte det.
Hagbart Sibeluis har jo blitt en stor suksess. Hvorfor det?
– Jeg tror folk på sett og vis kjenner seg igjen i ham, eller kjenner til typen. Fyren er tross alt et slags gjennomsnitt av en del raringer jeg har truffet oppigjennom tiden og satt på spissen.
Det kan vel kalles for en suksess. NRK og flere aviser fattet også interessen for denne karakteren?
– Når folk engasjerer seg og blir glade må man vel kalle det en suksess ja. Hagbart har jo underholdt folk fra hele landet, og jeg tror erketypen finnes overalt i landet. Han kunne like godt være trønder eller østlending.
Du skal etablere deg enda mer som stand-up komiker. Hva er planen?
– Jeg har fått æren og gleden av å jobbe med de beste, og det skal jeg fortsette med. Det er meget lærerikt. Via både Comedybox og managmentet mitt i Lyse Øyeblikk er jeg i et miljø som krever, inspirerer og løfter meg ut av firkanten hver dag. Og ikke minst, jeg må jobbe med meg selv, både på scenen og i skrivestua. Kort sagt, store mengder arbeid, og flinke folk rundt meg. Eget show er også i prosess, men tidspunkt er ikke satt enda.
Se også: Musikkvideo med Hagbart Sibelius Sør-Reime.
Hva er det største du har oppnåd så langt som komiker?
– Hmmm… jeg har fått telefoner fra nedtrykte mennesker som så lysere på livet via min humor, og det gjør enormt inntrykk. Alle de små seierne er egentlig det største. Uten mitt publikum er jeg jo ingenting. Rent karriereremessig var det å bli finalist i «Årets Nykommer» allerede i min første sesong stort. Men det er bare begynnelsen…jeg lover.
Et publikum kan bidra med suksess eller nedtur for artist.
Har du lært å takle et negativt publikum eller et show med labert oppmøte?
– Ja, ler Tom. Det er sjelden jeg har et negativt publikum, fordi du kan i stor grad påvirke (kontrollere) dette selv. Håndtering av et alternativt publikum har jeg derimot lært meg å takle.
Jeg ser også alvor og sårbarhet i Tom Weum.
Du er jo egentlig ingen klovn, men heller en mann som bruker humor som medisin til eget sinn og sjel?
– Ja, det er nok en form for terapi også. Jeg har alltid vært opptatt av at det må være en viss dybde i humoren som må speile seg i alvor for å bli bra. Jeg syns platt humor blir fort kjedelig. Mine forbilder ligger i eldre revysjanger, hvor alvor også var en del av det.
Nyere komikere er ofte mer opptatt av latter enn tanker. Dag Sørås prater kun om tabu, og det er bare negative ting som ingen andre kan prate om. Men han er både skarp og reflektert og etter å ha sett ham live, har jeg stor sansen for humoren.
13 kjappe med Tom
Hva gjør deg oppgitt?
– Illojalitet.
Hva definerer du som idioti?
– Barnehagementalitet som myndighetene utøver. Jeg liker heller ikke når egne interesser skal tres over andres hoder.
Når er det enklest å gi opp?
– Når det går som best og når vi vil ut av firkanten, og når alt går så det suser, hva skal jeg finne på nå? I slike situasjoner kan det være enklest å gi opp (Lene seg tilbake), istedenfor å gi gass.
Hva provoserer deg mest?
– Igjen, illojalitet, uerlighet og svik. Alt kan reddes om du står med rak rygg og ærlighet. Jeg setter stor pris på lojalitet.
Hva er lykke?
– Det kan være alt fra en god middag med venner til siste akkorden på en sang. En latterkule, de små tingene. Min datter fikk sekser på en fremføring som også var stor lykke for meg. Lykken fins i små øyeblikk, og de fleste av dem er gratis.
Hvor går grensen for hva en kan spøke med på scenen?
– Du spøker ikke med menneskeverdet – du sparker ikke nedover.
Hvor risikabelt er det å sitte på første rad under en Stand-up show med Tom Weum?
– Det er lite risky. Plukker ikke ut folk som ikke er med på det, og klarer å se om de er gira på ekstra oppmerksomhet ellr ikke.
Hvem er de morsomste i Norge?
– Hans Morten Hansen og Christer Torjussen. Sistnevnte er en hardarbeidende og fantastisk fyr.
Hvem er minst morsom?
– Jeg har aldri hatt sansen for Atle Antonsens humor. Leste et langt portrettintervju ham, og han virker som en kjempe fyr, men jeg har aldri skjønt humoren hans.
Er det en avgjørelse du fortsatt angrer på?
– At jeg ikke tok sats som komiker tidligere i livet. Jeg kunne gjort det, men våget ikke.
Hvilke artister har vært viktigst for Rogaland, tror du?
– Kaizers Orchestra er selvskrevne. Skambankt er steinbra og Tønes er jo nesten rogalending og de gamle stavangerartistene som Stavangerensemblet, Abel og Asfalt.
Hva er tidenes mest oppskrytte band eller artist?
– Det er spesielt et band, ler Tom. Jeg hater Metallica. 500 millioner fans har neppe tatt feil, men det snakker ikke til meg, så den setter jeg på kontoen for manglende forståelse.
Hva tenker du om TV-program av type Idol?
– Jeg vil påstå at så lenge det er en arena hvor artister får vise seg frem, er det bra. Her er det egentlig selve bransjen som burde vært mer frempå, og skapt enda flere arenaer for gode, ukjente band.
Samtalen nærmer seg slutten. En kreativ, lun og sympatisk Weum mener også at vi burde sett mer mot Sverige.
– Svenskene er flinkere å ta vare på egne artister, og de har flere livearenaer og bedre grobunn, mens vi i Norge kverker fritidsklubber, istedenfor å gi dem ny næring, avslutter Weum. En arena å opptre på er det viktigste. Vi mister mange store talenter fordi de ikke får mulighet til å utfolde seg.
Tekst og foto: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
