Det er få uker siden Scoopet skrev om Shevils nye singel; One Thousand Years, hvor det ble kategorisert som en underprodusert og skitnere utgave av selveste Refused og Helmet, med baktunge elementer fra både stoner og doombautaer som Meshuggah og Entombed. Nå har Oslo-bandet sluppet fullengderen The White Sea, som er alt annet enn maritimt miljø i landskap sjømannsviser.
SHEVILS – The White Sea har allerede blitt en kritikeryndling i både inn- og utland, hvor Scoopet fortsatt står ved uttalelsen om overnevnte sjangre. Tankene peiler seg sakte men sikkert inn mot vital sjangerblanding i en systematisert, skitten og velprodusert galskap i retning stoner, doom og selvfølgelig selve essensen; Hardcore Metal-Rock. Noe av grunnen til at Shevils også skiller seg ut, er en upolert sound som allikevel føles velprodusert. Kanskje fordi utenfor det skitne ytre er det en gjeng med veldisiplinerte musikere som aldri overlater tilfeldigheter til tilfeldighetene?
Scoopet tok et intervju med Shevils-vokalist Anders Voldrønning, besvart av Shevils-gitarist Andreas Andre Myrvold, som Anders Voldrønning. Forvirret? Dette er bare begynnelsen.
Er det bak mål å trekke paralleller til Shevils og underprodusert stoner/doomrock kombinert med hardcore punk, rock og metal?
– Nei, det er vel ikke helt på bærtur, litt mer som å tråkke rundt i marka for å ta bilder av gaupe. En veldig sjelden gang treffer du blink med 30x megapixel kameraet ditt, men som oftest bør man ta med seg en bærplukker og noen gode 10 litersbøtter. Da blir det blåbærstuing og fløte til hele familien flere år frem i tid, vel å merke hvis man har en eller flere frysere med god lagringskapasitet. Plukka borti 50 kilo blåbær på en ettermiddag med fattern for et par år siden på en ettermiddag, og vi så verken gaupe eller stonere i skogen. Vel å merke var det ganske skog-aktig stemning, så frykta vel for både black-metallere og rockete fleinsoppsankere.
Kan du fortelle litt om bakgrunnen bak Shevils, og utviklingen siden første full-lengder i 2011?
– «Sludgebandet» Shevils ble opprettet i 2010. Det viktigste vendepunktet var da jeg kom inn på øvingsrommet ikke lenge etter «The Year of the Fly» var utgitt og lurte på om vi ikke bare skulle begynne å spille hardcore, siden dette 90-tallskjøret vi holdt med på den skiva ikke føltes helt naturlig. Anders Emil hadde nettopp begynt som trommis da, og allerede på første øvelse som «hardcoreband» følte vi vel alle at det fungerte dødsbra å «skifte sjanger».
Men vi lytter da mye til musikk selv også, det vil jo si at vi også er lyttere, og dessuten kan vi lytte til egne låter
Det er på grensen til vanvittige anmeldelser dere har fått på The White Sea som ble lansert 6. november. Om du tenker litt fortid og frem til i dag. Kan du beskrive følgende: Shevils er i studio for å spille inn kommende låter til The White Sea.
Hva er følelsen for de nye låtene, produksjonen?
– «Dette låter bra, produksjonen er fantastisk og vi har Marcus Forsgren med oss i studio. Hva kan gå galt her? Dette er jo en suksessoppskrift vi brukte på forrige skive», men også «åh, herregud, er låtene bra nok? Er Andreas i godt humør, har jeg varmet opp stemmen nok til å stå her å skrike i 5 timer? Shit; Anders Emil leverer alltid gull i studio! Er denne låten her egentlig bra nok for skiva? Hva var teksten på denne låta igjen?»
Tanker om hva fansen vil tenke om de nye låtene?
– «Håper at fansen kommer til å like disse låtene».
Frykt for at lytterne ikke vil fornøyd?
– «Håper at lytterne liker disse nye låtene. De er kanskje litt i samme gate som forrige album, men med litt variasjon også. Det er vel omtrent det de vil ha, eller? Men på den annen side må vi tenke at vi først og fremst skal være fornøyd selv, og det er vi jo. Eller? Skriver vi låter for oss selv eller lytterne? Men vi lytter da mye til musikk selv også, det vil jo si at vi også er lyttere, og dessuten kan vi lytte til egne låter. Så da må det vel være sånn at om vi er fornøyd, da er lytterne fornøyd, i alle fall om det er vi som hører på vårt eget album, for det tror jeg vi kommer til å bli fornøyd med.»
…så gode anmeldelser er nesten null verdt, for å sette det på spissen
The White Sea blir sendt ut til musikkanmeldere og den aller første positive tilbakemeldingen gis i retur.
Hva tenker du da?
– «Feeett! Det var akkurat dette jeg håpet på, selv om jeg hadde forberedt meg mentalt på å få få dårlige anmeldelser. Nå blir jeg lykkelig på grunn av disse gode tilbakemeldingene og det kommer antakelig til å være i minst et døgn før høstdepresjonen kicker inn.»
…og de gode anmeldelsene bare fortsetter. Hva gjør dette med artisten?
– Det er helt klart oppløftende å få gode anmeldelser, og det bidrar til økt selvtillit og lyst til å fortsette med det vi holder på med. Men som personer forblir vi nok våre gamle selv i stor grad. Vi er både for blaserte av tidligere gode kritikker og livet generelt til å miste bakkekontakt eller noe sånt om det er det du spør om.
– Vi er uansett et såpass lite band i relativ sammenheng at virkeligheten innhenter oss på alle plan ganske kjapt, til tross for at kunsten vi utøver er ekstremt viktig for oss. Det gir alltid håp om å kunne «breake», men det begrepet i seg selv føles bare teit å bruke. Det har ikke vært i omløp siden 2007, og albumformatet er stort sett dødt. Bransjen har forandret seg veldig de siste 10-15 årene, noe vi er klar over, selv om det ikke er smertelig, så gode anmeldelser er nesten null verdt, for å sette det på spissen. Vi bare fortsetter med det vi gjør enn så lenge. For oss er det viktigste å skape noe vi er fornøyd med, for i første eller andre rekke å skape mening i tilværelsen. Noen bruker sparepengene på frimerker, noen liker å råne, noen bruker tid og ressurser på å bestige Mount Everest. Vi bruker vår tilmålte tid på å lage musikk på best mulig måte ut i fra våre forutsetninger fordi det er det vi brenner for. Hvis vi ikke hadde gjort det, hvordan kunne vi ellers forsvart å bo i verdens beste land; altså det å følge drømmene sine?
Flere anmeldere og journalister har kalt dere for noe av det beste og viktigste som har blitt gitt ut i 2015.
Blir det enklere å få spillejobber i vårt langstrakte land etter slike uttalelser?
– Det blir i alle fall ikke vanskeligere. Vi tar det litt som det kommer, men vi jobber hardt for å få presset inn så mye som mulig på våre allerede hardt belagte kalendre.
Hva er dine favorittlåter fra The White Sea denne uken?
– Denne uken er det «Black Summer» og «The Death of Silence»
Dere opererer i en sjanger som er ganske pop for tiden. Hva skiller dere fra mengden?
– At vi har mye undertrykt kreativitet, bitterhet og seksualitet som et resultat av at større deler av bandet og miljøet rundt har en kristen-religiøs bakgrunn. Det resulterer i en kontinuerlig søken etter en tapt ungdomskilde og misnøye med livet som driver oss videre og videre i jakten på noe nytt og spennende som til slutt kun kan realiseres under de relativt kontrollerte formene bandvirksomhet kan gi. Det oppstår en gjengmentalitet der ønsket om perfeksjon, eller en slags «edens hage» ikke lenger er mulig å oppnå i det «virkelige liv», men må utforskes i andre kanaler; i dette tilfellet musikken. Det vil si at den totale mengden av frustrasjon, utforskertrang og håpet om en ny og bedre verden kulminerer i en langsiktig skapende prosess der for eksempel «The White Sea» blir et av sluttproduktene.
Vi har for eksempel veldig delte meninger om vi generaliserer sjangere som hip-hop, jazz og metal
Noen ganger får en nesten vondt når en hører kreftene du bruker i vokalen, som er knallbra, men som nesten høres vondt ut for stemmebåndet.
Hvor sliten er du etter en livekonsert med Shevils?
– En konsert er ikke så ille. Det som virkelig føkker opp stemmebåndene er å stå å skrike fire timer i studio. Konserter er alltid et kick, det verste som kan skje er å ha sår hals. Med litt oppvarming går det stort sett helt smertefritt.
Hvem kom på bandnavnet?
– Det var det jeg som gjorde, etter en låt av Melvins; «Shevil».
Du var tidligere vokalist i Silence the Foe. Hvor «store» ble dere før det var slutt, egentlig?
– Vi avsluttet torsdagskvelden på Øya-festivalen i 2004, og var strengt tatt i vårt livs form. Det var ytre årsaker som gjorde at vi i første omgang ble lagt på is, og per i dag strengt tatt ikke er oppløst, selv om vi de facto er det. «Sweet Sweet Suicide» EP-en som kom i 2004 var nok høydepunktet i karrieren, og vi brukte litt lang tid på å komme ut med plate, så det er sammensatte grunner til at vi kanskje kunne ha blitt en god del større enn det vi ble. Det stod ikke på talentet, Silence the Foe var et band med mange ekstremt dyktige og unike musikere.
En må vel nesten spør om hvilke band som har inspirert deg og bandet til å bli det som Shevils har blitt i dag?
– Det var i første rekke Melvins og Helmet som var felles inspirasjon i et tidlig stadium av vår karriere, men jeg personlig har også hatt en forkjærlighet for band som Frodus, Big Black, Shellac og ikke minst Fugazi. Det må vel nevnes at vi alltid har hatt et nært forhold til skandinavisk hardcore, men utover det liker vi innad i bandet ganske mye forskjellig. Vi har for eksempel veldig delte meninger om vi generaliserer sjangere som hip-hop, jazz og metal.
Hvilke punk og hardcoreband vil du trekke frem som favoritter?
– Nå nevnte jeg en del band i forrige spørsmål, men de kan strengt tatt ikke karakteriseres som punk og hardcore. Av aktuelle band liker jeg blant annet Die A Legend, Secretarian Love og Tirades.
Hvor stort marked er det for Shevils-musikk på østlandet og resten av landet?
– Hvis man ser det innenfor et vidt sjangerbegrep så er det Kvelertak som er målestokken for øyeblikket.
Hvor bra er dere live – altså hva ville du sagt om du var publikum på en konsert med Shevils?
– Vi gir alltid hundre prosent live, uavhengig av publikum.
Hva er fremtidsplanene for Shevils?
– Vi skal fortsette å lage så bra album som mulig, og vi elsker å spille live, så det er vel det som er planen. Nå skal vi begynne å lage låter til neste plate, og vi har også en norgesturne på gang i januar/februar som begynner på John Dee 28. januar. Før det skal vi spille i Stavanger 4.desember.
Scoopet takker for praten og ønsker selvfølgelig Shevils peace, love og lykke til.
sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Foto Shevils: Jørn Veberg.
