Bond starter med den velkjente åpningsvignetten, men så er vi definitivt i gang. James Bond er på Day of the Dead-festival i Mexico. Han smyger seg maskert opp mot hotellrommet med en kvinne. Skal han harve (hihi, harve) over kvinnen? Neida, hun får et kyss, så trekker han våpen, stikker ut vinduet og balanserer langs høye hustak som en korrekt leiemorder med rett til å drepe.
SPECTRE – DVD. Etter et mislykket attentat er det tid for rasende bygninger, halsbrekkende menneskejakt og pulserende helikopterstunts før årets utvalgte filmlåt og intro gir publikum sjansen til å heve pusten igjen.
Årets filmlåt er forresten Sam Smith – Writing on the Wall. Slettes ingen hit, som heller ender opp som en særdeles døll Bond-låt. Selve introen gir relasjoner til tidligere Bond-filmer med Daniel Craig og er helt grei.
Tilbake til selve filmen, handlingen, dibbeduttene, bilene, damene og actionsekvensene. Den 24 Bond-filmen inviterer til typisk god action i James Bond-ånd. Åpningen er blant de mest imponerende scenene i filmen, men det finnes selvfølgelig mer, hvor handlingen egentlig er en fortsettelse fra forrige James Bond-film, Skyfall. Bond er mistenksom til et nymotens forslag om total overvåking som vil gjøre hans egen agentrolle overflødig. George Orwels 1984 blir nevnt, og selv om C presenterer forslaget, spør både M og Q hvor mange ugler er egentlig begravd i potetmosen?
Det er ganske åpenbart at ikke alle veier fører til Rom og det ble ikke bygget på en dag. I jakten på en organisasjon med ufine hensikter, ledes Bond mot Spectre, Blofeld og ikke minst mot hans egen fortid, oppvekst…og død?
Erotisk jentesex
Filmen varer i 145 minutt, og det er forsåvidt greit, men Spectre gir ikke publikum full konsentrasjon hele tiden. Noen få actionscener blir så pass ordinære at en har liksom sett det 100 ganger før, mens andre sekvenser blir spektakulære. Daniel Craig er veldig bra som Bond, men filmen er ikke like god som Craigs første Bond-eventyr i Casino Royale. Etter visning var tanken karakter 4,5, men idag er det egentlig helt greit å gi den fem. Til tross for mindre dibbedutter, finnes fete biler og nok av velregissert action til å anbefale årets Bond-film som også har en ganske bra humor.
Årets Bond-pike har du (trolig ikke) sett med mye mindre klær i Blå er den varmeste fargen, hvor Léa Seydoux skaper historie som bidragsyter til de mest våggale, erotiske og ekte lesbescener ever made i en antatt ordinær kinofilm.
Det er også verdt å nevne at filmen er regissert av Sam Mendes som vanlig har med seg Thomas Newman som filmkomponist. Disse to har produsert mange magiske øyeblikk i blant annet Skyfall, Revolitionary Road, American Beauty og Road to Perdition). Den typiske filmatiske dramaturgien i Newmans filmmusikk er mest gjenkjennelig i de melankolske partiene i Spectre.
sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
