Det går stadig nedover. I fjor skrev Scoopet om 18 pils på Mallorca. Dette året blir antallet kun 15 pils, hvor turen denne gangen gikk til Ayia Napa, Kypros. Midt i, under, over og mellom bassengliv, EM i fotball og minst en pizza, ble det også tid til å smake på forskjellige pilsnere som var tilgjengelig i byens uttallige supermarked. Heldigvis er det mulig å kjøpe godt norsk håndeverksøl på norske flyplasser som en kan spe på med når nøden er størst.
15 PILS på Kypros er jo egentlig en anseelig mengde med forskjellige øl, og selv om det finnes gode ølpuber i landet, var de ikke nærme nok til at en gadd ta turen til disse. I diverse supermarked var det stort sett pilsnerøl i forskjellige varianter, men et sted ble det solgt tyske weissbier og Leffe Blonde, uten at en går av hengslene av den grunn.
For 10 år siden var vi en gjeng som startet ølklubb. Den gang lurte de fleste på hva vi egentlig drev på med, og hva som var galt med pils? Var øl egentlig øl, eller var pils egentlig pils? Fra å være uglesett av flere og kombinere følelser av eksklusivitet og sær hobby, ble vi etter hvert mindre av begge deler. Ølrevolusjonen kom for fullt og misjoneringen om alternativ til pils ble litt mindre viktig.
Flere og flere ble opplyst på andre øltyper og står selvfølgelig fritt til å teste ut hva en liker utenom den ordinære pilsner. Fra å drikke pils i smug (har en venn som gjorde det) kan de fleste ølentusiaster idag ta seg en pils uten å gjemme seg bort, men ikke alle.
Den største utfordringen idag er trolig å overbevise flere om at de største kommersielle bryggeriene ikke nødvendigvis brygger gode håndeverksøl. Dette kan egentlig være mer villedende enn positivt. Forskjellen på en Porter eller India Pale Ale fra norske håndtverksbryggeri er ofte stor om en sammenligner med samme sjanger fra de største såkalte spesialøl som en finner i alle dagligvarebutikkene. Problemet her er at mange vil tro de har smakt en ordentlig IPA eller Porter, mens de egentlig bare har smakt en dårlig kommersiell utgave som ikke gjenspeiler hva sjangeren har å by på. Dette kan i verste fall resultere i at brukerne velger seg tilbake til å bare handle pils.
Det tar kanskje ikke så lang tid å smake seg gjennom 15 forskjellige pilsnere, men samtidig skal en ha notatblokk og aldeles ikke begå overkill med pilsdrikking. Derfor blir det en solid mengde ølbokser som må gjemmes før en til slutt kan ta et bilde av alle sammen. Det mest fornøyelige var kanskje da vaskekona kom inn på hotellrommet under smaking av den siste pilsneren i glasset og 13 tomme ølbokser i en bærepose. Jeg vet ikke hva hun tenkte, men endte uansett opp med å lete etter posen med ølboksene to ganger, da vaskekonen hadde gjort sin plikt, og kastet dem i resirkuleringskontaineren for glass og metall. Mer om det en annen gang, kanskje.
Vi starter med de beste pilsnerene – de som faktisk gir en antydning til både velbehag og glede. Ikke uventet er de tyske pilsnerene høyt oppe på listen, samtidig som lokalt øl får både topp- og bunnplassering. En boks med pilsner koster forøvrig rundt 1 Euro.
Krauzer Bräu • 4,8%
Fin gyllen farve, bra duft og god karbonering med appellerende munnfølelse og bra maltsødme. En schvært behagelig god pilsner som hverken er for komplisert eller overdrevet på noe vis. Usmaker på godt og vondt hører hjemme i godt håndtverksøl, ikke i en pilsner.
Stella Artois • 5%
Anerkjent pilsner fra Belgia som faktisk har fortjent å være det. I landskap pilsner er dette en forholdsvis fyldig og balansert øl som allikevel ikke er hverken heftig eller med aromatiske krumspring. En god tørsteslukker som funker bra med fint skum, merkbar balansert sødme og karbonering. Denne er den noen kroner dyrere enn de fleste andre og kommer faktisk i boks på 440 ml.
Frankenthaler Germania premium pilsner • 4,8%
Fyldig skumtopp som vedvarer. Fin karbonering, mild antydning til malt, noe tynnere enn Krauzer Bräu, uten at jeg tenker likhet mellom kano…close to water. En grei pilsner som gjør jobben, uten de store variabler hverken den ene eller andre veien.
Leon • 4,5%
– Self appointed king of happy time, står det på boksen fra dette kypriotiske bryggeriet. Why not. Bra skumtopp, fin karbonering og god munnfølelse. Mye bedre enn den lokale giganten Keo, og blant de beste pilsnere som er å oppdrive på Kypros. Fin ettersmak med bra søtlig touch uten metallisk bismak.
Hammer pilsener premium • 4,8%
Samme dom og tanker som med Germania, men bitte litt trekk for en nesten tilstedeværende metallisk aroma i ettersmak. Kan føye til at dette er en bedre hestepils enn 3 Horses som du møter lenger nede i artikkelen. Den eneste fellesnevner er at begge har hest i logoen, til tross for at Hammer er tysk.
Cirka midt på treet og nedover
Carlsberg • 4,6%
I 37 grader er dette tilfredstillende nok. Ingen spesielt spennende pilsner, men heller ingen usmak og midt på treet, men definitivt PROBABLY NOT.
Oettinger pils • 4,7 %
Nok en pilsner fra Tyskland med bra skum. Ikke helt der oppe, men grei tørsteslukker. Noe anonym i mangel på enda friskere og mer leskende toner. Ikke testens beste på finish i ganen, men ok.
Estrella Damm • 4,6%
Nesten fraværende skumtopp gir et dårlig førsteinntrykk. Ikke helt død for karbonering i munnfølelse, men fortjener å bli nevnt i kanovitsene. Ingen stor spansk opplevelse, litt som årets fotballag i EM – et halvdvaskt forsøk.
Hollandia • 5%
Denne kommer fra landet med nesten samme navn. Fint skum, ganske pregløs uten spesiell fylde og komtrast. Om en ikke har mer vann igjen, funker den greit. I tillegg suser det fortere i sivet enn en flaske vann. Ellers lite nytt å melde.
Breda royal lager • 5%
Okei, nå er det kanskje på tide å ta kanovitsen. Hva er likheten mellom å ha sex i en kano og drikke en Breda Royal lager? Begge er ganske nær vann.
Heller ingen usmak, men endatil som en pilsner, er dette noe tynt og smakløs importert pilsner fra Nederland.
Becks • 5%
Ganske dau pilsner som hører hjemme i samme kanovits som Breda Royal Lager. Overraskende fraværende skumtopp.
Bånn i bøtta!
3 Horses Imported lager bier • 5.1%
Tre hester løp løpsk i Madagascar cirka 1958. Da de kom til noe de trodde var en stor kløft, tok de sats for å hoppe over. Da de tok sats for å hoppe over, ble alle hestene uheldigvis truffet av lynet. Kløften viste seg å være et stort meskekar fra et nyoppstartet bryggeri. Bryggerimesteren syntes dette var så spektakulært at han valgte å kalle bryggeriet for 3 Horses. Få visste at bryggerimesteren brygget, tappet og leverte ølet uten å fjerne hestene fra meskekaret, og har deretter benyttet seg av samme bryggemetode siden da. Idag blir det trolig brygget i Nederland.
Finkbräu de luxe • 4,5%
Insëlberg • 4,5%
Bryggerimesteren fra 3 Horses fikk flere sønner som tok bryggerioppskriften med til Tyskland hvor de startet opp pilsnerbryggeriet Finkbrau i tillegg til at en drop til Kypros for å starte Insëlberg. De hadde blitt ført bak lyset av sin far og trodde faktisk at pilsner skulle ha en besk ettersmak som minnet om klamt hønsehus med døde rotter og oppspist isolasjon mellom veggene i tillegg til en odør av hest.
Keo • 4,5%
Et av langtutislektningene til grunderen bak 3 Horses utdannet seg til forretningsadvokat som skulle vise seg å være et kløktig valg. Han fikk midler til å starte Keo – et bryggeri på Kypros som har opparbeidet samme status og kommersielle suksess som Ringnes i Norge og Brooklyn Brewery i enda flere land.
Bestselgeren Keo finnes over alt på Kypros. Kvalitetsmessig er dette allikevel et godt tegn på at verden vil bedras. Også her får en følelsen av at bryggerioppskriften er noenlunde den samme som for eksempel 3 Horses.
På boks smaker den pyton. På fat er det varierende, trolig alt etter renhold at tappekran og slanger. Egentlig et oftest dårlig pilsnervalg om en er på restaurant eller på supermarked hvor Leon er den ubestridte vinner blant lokale øl.
Tekst og foto: sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no