Tribute på Sandnes er kjent for mange. Store og små artister vil spille der, og de fleste i Rogaland har vært på konsert. Siden den spede starten i 2002 har Tribute blitt et nesten verneverdig sted, men lett har det ikke alltid vært. Heller ikke når de valgte å selge håndtverksøl for første gang.

MICHAEL RAVNDAL overtok puben Åpenbart i 2002, og få dager før nyåpning ble barnet døpt Tribute. Sammen med Geir Pettersen, Even Figved, Jens Holing og Øyvind Galdahl overtok de skjenkebevilgningen og deretter var det gjort. Michael Ravndal er oppvokst på Ålgård, men 15-16 daglige arbeidstimer gjorde det umulig å ikke flytte til Sandnes. Scoopet tok turen til Tribute for å ta en prat med Ravndal som har en hovedjobb i tillegg til en jobb og en hobby, sånn cirka. Da jeg kjenner fyren fra før, tenkte jeg at det første spørsmålet skulle bli det dummeste.

 

Hvem er Michael Ravndal?

Etter at han trolig samtykker og smiler for dumt spørsmål, finner han et passende svar.

– Hvem jeg er blir vel definisjonen av hva jeg gjør. Jeg er en rocknroller som driver Tribute på godvilje, jobber på teater og spiller i band., altså to heldagsjobber og en hobby.

Rogaland Teater er hovedjobben på dagtid, hvor jeg stortrives som scenetekniker. Det er få dager igjen til premiere på Ronja Røverdatter (Fredag 23. oktober), så nå er det oppkjøring hvor vi forsøker å finne på mye gøy. mye gøy. Vi arbeider med å arrangerer ting som flyr rundt omkring og finner på kreative idéer til hva som kan funke for hver enkelt teaterforestilling. Har vi en idé, forsøker vi å få det til. Det føles ikke som en jobb og selv etter 8 år føles det som jeg nettopp har begynt. Jeg jobber annen hver helg som gjør at jeg trolig vil miste noen timer med What´s Brewing-festivalen til helgen. Men noen timer får jeg nok vært der, sier Michael.

 

Michael har spilt i mange band, men det er Angerman som gjelder nå. En gang i tiden klarte Scoopet for eksempel å lure en kompis til å tro at Michael var Eddie Vedder da han sang i Was Arnold Retarded. Ravndal er en meget habil vokalist, og habilt gjelder også for de restrerende medlemmene i samme band.

– Trommeslager Stefan Køningsberg har flyttet til hjemlige trakter igjen, så nå håper jeg vi får gang på Angerman igjen. Vi liker godt å spille i Norge, men det er egentlig kun en håndfull steder vi kan spille i gamlelandet, så vi håper på flere konserter i utlandet.

 

Er det strevsomt å drive pub/konsertsted?

Michael Ravndal med ryggen mot den berømte veggen.

Michael Ravndal med ryggen mot den berømte veggen.

– Av og til føles det sånn, men vi kunne jo sluttet om det var for galt. Inntjente penger går oftest til nytt utstyr foran lønn til oss selv. Det er kanskje en feil prioritering, men sånn har det blitt. Vi er ganske godt utstyrt med lyd og lys i dag, så kanskje vi må forsøke å få litt income til oss selv etter hvert, sier Ravndal som påpeker at det går rundt, og at de visste at et rocka sted som Tribute ikke ville bli en gullgruve.

 

 

Var det bare lokale band i begynelsen?

– Vi fordelte oppgavene i begynnelsen og jeg ble bookingsjef. Jeg hadde jo aldri gjort dette før, så måtte derfor lære meg hvordan det funket. Vi fortsatte med coverband en periode, men så ønsket vi flere band med egenproduserte musikk. Det ble mange norske band, noen få svenske, samtidig som vi etterhvert fikk et par blinkskudd med Tomahawk (Et av flere band til Mike Patton, Faith No More) og Melvins. Vi setter gjestfrihet høyt på agendaen, og oppholdet på Tribute spredde seg blant artister som også ville komme for å spille hos oss. Tomahawk spilte i 2003 og jeg husker at vi regnet ut billettprisen til 330 kroner. Da gikk det hverken i minus eller pluss.

 

Det var vel vanskelig å vite hva artistene skulle få for å spille på et nyoppstartet sted. En kasse pils, for døren, eller hva?

– Vi forsøkte å holde utgiftene nede. Band ville ha gjerne hotell og 5000,-. Da vi spurte hvem de var, og om de kunne trekke minst 50 mann, skulle de få overskuddet, og ferdig med det. Det har blitt en del overnattinger på Triute med flere band. Madrasser på gulvet hvor vi glatt overnattet og hygget oss sammen med artistene for å spare hotellutgifter.

Selv i dag er det mange som ikke forstår at en ikke kan betale flere tusen for et hvilket som helst band. Da ville det i tilfelle vært kroken på døren for Tribute for mange år siden. Band kan ofte tjene mer på å spille for døren (break even), så tjener mange etablerte artister mer istedenfor en fast sum. Vi behøver band og de behøver oss.

 

 

– Kreator midt i uken trakk ikke nok folk. Pro-Pain var fantastisk men for lite folk, men bra konserter betaler ikke leien.

 

 

Er det for mange band som spiller i området?

– Det er for mange band spiller for mange konserter i omegn. Venner og slekt kan ikke heller møte opp hver helg, så kanskje noen burde begrenset seg litt.

 

I dag er Tribute flinke på å presentere både kjente og ukjente artister av lokal, norsk og internasjonal standard.

Hvor vanskelig har det vært å bli det som Tribute er i dag?

– Herregud, vi har nesten gått på rauå mange ganger. Vi har skyldt penger til både band i tillegg til den såkalte momsen, men vi har alltid gjort opp for oss til slutt. Vi har hatt mange lange kvelder og brukt opp mange frivlighetstimer og «good will». Etter hvert fant vi ut at det var for ofte med band på både fredag og lørdag, så nå kjører vi en dag i uken. Totalt har vi hatt 12-1500 band på scenen, så vi er stolte av det.

 

 

Hvilke band kom bare nesten til Tribute blant de større navn?

– Vi hadde dialog med Clawfinger, men så fikk de ikke nok spillesteder i Norge til å spille, så da ble det ingenting av.

 

Fortell om UDO på Tribute. Ble ikke han noe sur en gang?

– Det var faktisk folka rundt UDO som var surere enn hva han var. UDO kom inn med videokamera, smilte og sa det var mindre enn han trodde. Han var for så vidt blid, men managementet var mindre fornøyde og så for seg et større sted. Konserten var det lite å utsette på.

 

 

Jeg vil anta at også dere har noen gode historier om artister som er vanskelig å samarbeid med. Har du en god historie?

Glenn Hughes var litt vanskelig. Vi fikk ikke ta bilder på soundcheck fordi han ikke hadde sminket seg. Men stemmen hadde han fortsatt i behold, det var nesten utsolgt og mannen leverte. Om et band eller en artist er vanskelig – gi artisten en flaske med vin eller lignende, så ordner det seg oftest. En Rider (krav om hva et band vil ha) kan alltid forandres, uansett størrelse på band. Når et band sjekker inn klokken 17.00 behøver de for eksempel ikke frokost. Kommer det derimot en nightliner om natten er det noe annet.

 

 

 

Hva er du mest stolt av å ha fått til Sandnes og Tribute?

Bilde og signatur av Glenn Hughes fra 2007 er blant bildene som henger på veggen, Tribute

Bilde og signatur av Glenn Hughes fra 2007 er blant bildene som henger på veggen, Tribute

– Stolt og stolt… Det er forsåvidt få som henger høyere enn andre på min liste, men det er alltid kult når en får til band som Orange Goblin, L.A. Guns (Begge versjoner), Seasick Steve og Tomahawk. Seasick Steve er kanskje ikke så kjent, men han er en eldre 70-åring med langt skjegg og gode historier om Grateful Dead. Om jeg husker rett har han blitt stor i England på sine gamle dager. Når vi fikk han til Tribute, visste vi ikke hvem han var, men det ble en fantastisk kveld. Noen av de beste konsertkveldene er forresten når vi er 30-40 stykk som sammen oppdager et band vi ikke har hørt spesielt mye om på forhånd. Samtidig er det en fin balanse mellom å flire av at ikke flere får sett artisten til å irritere oss over at ikke flere møter opp.

 

Hvilken booking ble for ambisiøs i forhold til interessen blant publikum?

Kreator midt i uken trakk ikke nok folk. Pro-Pain var fantastisk men for lite folk men bra konserter betaler ikke leien. The Scarr (Pete Johansen) trakk derimot fulle hus og vi ble litt tatt på sengen av godt oppmøte. El Caco fortjener fulle hus, men får det aldri hos oss, men på Hovefestivalen var det derimot tjåka fullt når de spilte. Vel fortjent.

 

Hvilken konsert ble du overrasket over antall blant publikum?

– De som har solgt flest billetter er Ingenting. Flere blant publikum ble så fulle at vi måtte kaste dem ut. Derfor fikk vi solgt flere billetter. Da var det over 200 betalende, og med et maks antall på 160 må det sies å være bra. Flytter vi herfra må vi nok få et større lokale, sier Ravndal som ut fra det blå.

 

Skal dere flytte?

– Det er 5-6 år siden det var snakk om at de skulle rive kvartalet her, men det er aldri godt å vite når så skjer. Det kunne vært fett å flyttet til KinoKino og arrangert større konserter der, samtidig som en kunne arrangert mindre konserter og sittekonserter med for eksempel Kurt Nilelsen og Maria Mena-type artister. Vi er ikke låst i metal og rock, selv om mange fortsatt tror vi er det. Og når det ikke er konsert, vil de fleste trives med god klassisk rock fra høytalerne.

 

 

– Folk er kanskje ikke like drita som tidligere. Spritsalget gikk ned når jeg fikk inn godt håndeverksøl.

 

 

Med tanke på et ofte uforutsigbart publikum. Er det ikke vanskelig å booke band når en aldri vet hvor mange som møter opp?

– Jo, det er vanskelig. En kan booke verdens største band, men det er jo aldri sikkert folk vet de kommer. Det kan være en utakknemlig jobb, men der igjen kan ikke folk møte opp på alt mulig som skjer.

 

Michael tror det var en mer trofast gjeng blant publikum i starten. Kanskje de har fått unger og må begrense antall konserter, tenker vi…

 

 

Dere samarbeider med Sandnes Rockeklubb, men hvordan er nå dette egentlig? Leier de Tribute for å arrangere sine konserter, er det et bookingsamarbeid, eller hva fan?

– Sandnes Rockeklubb booker alle band og vi leier ut lokalet. Når vi søker etter støtte, søker vi på vegne av begge to. Sammen får vi støtte, seperat får vi (kanskje) ikke. Vi behøver hverandre, rett og slett.

 

Michael viser seg å være et godt intervjuobjekt av typen som unnlater ja og nei-svar. God, svart kaffe og godt drøs i trivelige lokaler nærmer seg slutten, men så var det dette med ølet, da.

 

 

Mindre spritsalg – mer håndtverksøl

Er det noen forskjell på dagens konsertgjenger i forhold til 2002?

– Folk er kanskje ikke like drita som tidligere. Spritsalget gikk ned når jeg fikk inn godt håndeverksøl. Vi har alltid hatt en del folk fra Stavanger, og jeg ser tidvis få kjente mennesker på enkelte konserter, som er kult. Folk er ellers like dårlige til å gå på konserter i dag, men det er jo så mange bra tilbud og flere scener. Vi håper på at rock ´n´roll skal ha en oppsving, og satser på det skjer snart.

 

Er det ut med Rock ´n´Roll?

De fleste lesere har trolig sett både logo og vegg tidligere.

De fleste lesere har trolig sett både logo og vegg tidligere.

– På verdensbasis er det nok det. Rihanna og Justin Bieber lever ikke evig på stjernehimmelen og de vil aldri bli legender.

 

For å avslutte den musikalske praten forteller Ravndal at han ser frem til Quireboys tidlig neste år.

 

 

ØL

– Jeg hadde sikkert hatt idiotisk mye øl om det hadde vært lagerplass, sier Michael Ravndal som har et svært godt ølutvalg i baren som også inkluderer USA og Danmark.

 

Ravndal har ikke vært ølinteressert i mange år, men han liker best en god Stout eller IPA. Samtidig har han begynt å ta inn øl han selv ikke liker, hvor surøl blir nevnt. Ravndal viser seg ellers å være en «sucker» for kule etiketter som godt kan være en avgjørende faktor for om ølet kommer for salg eller ikke.

 

– Jeg syns det smakte jævlig i begynnelsen fordi jeg begynte med heftige øl. Etter hvert fant jeg ut at det kanskje var en god idé å begynne i en mildere retning, som funket bedre.

 

Tribute har forsøkt å pushe håndtverksøl på publikum flere ganger, og allerede for 7-8 år siden ble det gjor et forsøk på noe IPA og lignende, sier Michael som mener at folket da ville ha Smirnoff Ice og lignende. Men den tredje gangen funket det, og nå er det populært med håndtverksøl, hvor de har mellom 50-60 forskjellige sorter.

 

Hva er en fornuftig pris for en god 0,5 flaske for norsk IPA på rundt 6-8 %?

– Vel, blant de dyreste er Mikkeller George som er en øl på 12%. Prisen for denne er 156,- mens en norsk IPA ligger på rundt 120-130,- som er passe.

 

Er det mulig å vite hvilke type øl som selger best på enkelte konserter i forskjellig sjanger?

– Tja, på konserten med Duckwald Chuck var det mye pils, Iron Maiden-pils og sprit, smiler Michael Ravndal som for tiden er mest fan av EGO brygghus sine nyankomne øl.

Scoopet ønsker Tribute lykke til videre og takker samtidig for praten. Horns up!

 

Tekst og foto: sØLve Friestad – scoop@scoopmanagement.no

 

scoopet-facebook-ny