Marillion

Dette progressive rockbandet har virkelig tålt tidens tann. De ble til i 1979 i Aylesbury, England. Navnet ble adoptert fra J.R. R. Tolkiens novelle; Silmarillion.

MarillionSounds that Can´t be made (Ear Music – Edel Germany). Vokalisten som kanskje mange fortsatt husker best, er Fish, som ble rekruttert etter at Marillion hadde spilt inn den instrumentale demoen The Web.

I 1983 ble britenes første album lansert på EMI. Script for a Jester´s tear introduserte både logo og narr som kom til å bli et kjent varemerke for Marillion. Året etter var det tid for Fugazi, mens de etter Real to Real-84, var klare for å gi fansen Misplaced Childhood i 1985, hvor singlene Kayleigh og Lavender var de to mest kommersielle suksessene til Marillion så langt.

Etter dette ble visstnok vokalist Fish glad i både alkohol og seg selv, og etter Clutching at Straws-87 og livealbumet The Thieving Magpie, forlot Fish bandet for å starte solokarriere.

Marillion og Steve Hoghart i Oslo i 2004.
(Foto: Sølve Friestad)

 

Debuten for vokalist Steve Hoghart ble ingen kjempesuksess, men albumet Hollidays in Eden er fortsatt bra, syns jeg. En mer rett frem poprock-plate uten de store progressive utskeielsene som mer eller mindre uteble frem til det kritikerroste albumet Afraid of  Sunlight-95.

Det er fortsatt Hoghart som er vokalist i Marillion, og frem til i dag er Marbles-04 som er deres største mesterverk, men This Strange Engine fra 1997 er også verdt å nevne. Den nydelige låten Estonia er blant høydepunktene her.

Marillion har ellers lansert mye bra. Noen plater har jeg faktisk ikke viet nok tid til å mene så mye om, men på sitt mest progressive og eksperimentelle, må man forvente å bruke  tid på å fordøye helhetsinntrykket.

Marillions forrige plate var Somwhere Else-07, og den ble jeg aldri venn med. Sounds… har allerede blitt en klassiker her i huset, og ikke siden Marbles har jeg vært så fornøyd med Marillion.

Det er progressivt, men også melodiøst, og oppsummerer egentlig to sider av samme band. Den mektige og majestetiske Gaza er første spor, og med en spilletid på over 17. minutt, vet Marillion-fansen hva man kan forvente, og forventningene innfris. Det er røft, det er progressivt, følsomt, energisk og velprodusert fra A til Å.

Invisible Ink er en stemningsfull ballade som burde være enkel å fordøye for ganske mange, og utover på albumet er det mye å glede seg over av både progressive og mer balladepregede øyeblikk.

De som forstsatt sverger til Marillion med Fish, bør absolutt gi britene en sjanse. Det er tross alt Hoghart som har vært med lengst i bandet, og han har alltid gjort en god jobb.

Selv møtte jeg Marillion i Oslo for noen år siden da jeg var halveis manager for Oslo-bandet Gazpacho. De to hadde funnet tonen, og turnerer fortsatt sammen. Denne gangen var det en konsert i Oslo, og begge band leverte varene live. Mitt første møte med Hoghart var bare sånn passe. Før konserten ville jeg ha en autograf, men hadde for øyeblikket bare fotopasset med Marillion-logo. Da jeg spurte etter autograf, og ga Hoghart fotopasset, så han rart på meg. Et øyeblikk trodde jeg han kanskje ikke kom til  å signere, men det ordnet seg.

Det er ellers mye jeg kunne nevnt om Marillion, som at de en gang samlet inn penger fra fansen før de kunne lansere en plate, men det får bli en annen gang. Om jeg husker rett, var det før lanseringen av Somewhere Else.

 karakter5

Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no

  

 

 

Warning: file_get_contents(https://graph.facebook.com/comments/?ids=http://scoopet.net/2012/11/marillion/): failed to open stream: HTTP request failed! HTTP/1.1 403 Forbidden in /customers/5/7/2/scoopet.net/httpd.www/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 17 Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /customers/5/7/2/scoopet.net/httpd.www/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 19