En dag ser privatdetektiv Nick Burkhardt at en helt vanlig person, plutselig ser ut som et slags monster. Ikke hele tiden, men av og til. Altså er denne personen noe mer enn et vanlig menneske.
GRIMM – Sesong 1: hans foreldre døde når han var liten, og kvinnen som deretter ble hans stemor, forteller noe rart. De tilhører nemlig Grimm-slekten, og de kan se akkurat dette som Nick oppdaget. Det finnes mange type monster, og Nick sin oppgave blir å avsløre dem.
Hver episode skal bygge på et Grimm-eventyr. I den første episoden er det noen skapninger som kidnapper eller dreper jenter i rødt. I neste episode er det et kjærestepar som bryter seg inn til en familie som viser seg å være bjørnemonster, sånn cirka. De liker ikke at kjæresteparet har spist deres mat, eller brukt deres seng.
I den tredje episoden blir vi kjent med mennesker som på sett og vis er bier på to bein. Det er kanskje ikke akkurat slik dette burde blitt forklart, men dette er heller ikke langt fra sannheten i Grimm. Her har vi altså Millifer, Hexenbiest og Ziegewolk som er tre forskjellige typer monstre. Samtidig som vår fyr får nye oppgaver å bryne seg på i hver episode, får han hjelp av en rehabilitert monsterdude som ikke lenger gjør fæle ting. Han er god å ha med på oppdrag, fordi han har en meget god luktesans. Samtidig er politisjefen innvolvert, men vi vet ikke egentlig hans agenda.
Det er mye å ta tak i her, og litt for ofte blir løsningen vag. Det er svært rart at det plutselig dukker opp så mange monstre og freaks i Portland, Oregon. Fordi om Nick akkurat har oppdaget sine nye talent, burde vel drap og elendighet vært dagligdags fra før. Med andre ord må Portland i Oregon være helvete på jord. Aldri før har en by blitt utsatt for så mange grusomheter og overnaturlige skapninger. De har levd i byen hele livet, men akkurat nå blir en etter en avslørt. Vagt. Denne anmeldelsen er kanskje også noe vag, men hvordan skal man egentlig beskrive dette her?
TV-serien Grimm er kun for de som elsker Supernatural, og ikke klarer å vente til neste sesong blir lansert. Men husk at Grimm er langtfra like bra, til tross for en del kule effekter. Supernatural er mitt valg, og etter fire episoder med Grimm, gir jeg opp. Med en spilletid på over 16 timer, orker jeg ikke kaste bort mer tid på denne. Skulle det vise seg at månen er en gul ost, skal jeg revurdere min negative tankegang.
Til nå er det produsert to sesonger av Grimm som for tiden blir vist på TV Norge.
Karakter 3+
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no