27. mars har G.I. Joe – Retaliation premiere på de fleste kinoer i Norge. Etter det forrige makkverket, stiller jeg meg undrende til en oppfølger, og publiserer en anmeldelse av «det forrige makkverket» fra 2009.
G.I. Joe – The rise of Cobra I dette usjarmerende vissvaset møter vi flere tøffe bajaser og bajassinner. G.I. Joe er et knippe med topptrente soldater som lykkes hvor andre feiler. De arbeider selvfølgelig for den amerikanske regjering, og er som snytt ut av det amerikanske flagget. Samtidig møter vi også et motstridende team som også består av flinke krigere. Fellesnevneren er at de alle har en forkjærlighet for teite uniformer.
Det som tidlig blir klart er at individuelle individ fra den gode og onde siden, kjenner til hverandre fra før av, og to av dem fikk endatil opplæring på samme sted. Filmens største helt var tidligere kjærest med det andre lagets feminime hespetre, og kanskje flere relasjoner dukker opp etter hvert? Jeg trodde, jeg tenkte og fikk rett, så ja, det gjør det.
I et sammensurium av effektfiksfakseri i god og mindre god kvalitet, foregår oppgjørsbabbel av relasjoner til en fortid, misbruk av ressurser, vissvas, en kofffert på avveier og forutsigbar dialog og et handlingsforløp som er kokt i såpe, stinker også.
Skurkene har sett på James Bond, men glemt å få med seg slutten, hvor skurken alltid feiler. Filmskaperne har sett på James Bond, de og. Istedenfor å bruke sjarmerende dibbedutter, har de utstyrt våre helter og antihelter med så mye fiksfakseri, at det blir i meste laget. Alt skal sprenges og skytes på, og det smeller over alt. Når vi har topp kvalitet i storfilmer som både Iron Man og X:Men Wolverine, blir G.I. Joe et stakkarslig syn.
Denne usjarmerende og tidvis barnslige, slitsomme og brysomme bortkasting av tid bygger på en populær amerikansk leketøysdukke og en tegneseriebok, og sikkert mye annet krimskrams som har blitt produsert for små og store barn. Til slutt får vi også en tilgivelse som er like dum som at en ekskjæreste av massemorderen Charles Manson skulle tilgitt ham for alle drapene og blitt sammen med fyren igjen.
Det som er mest imponerende er tidvis knallgode effekter. Det er nesten like imponerende at en så dyr film har fått lov å bli så dårlig. Regissør Stephen Sommers står også bak The Mummy-filmene sommogså hadde en tendens til å overeksponering av tøys og tull. Hvor mange millioner dollar som har blitt brukt har jeg ikke giddet å sjekke opp. Skulle du allikevel få lyst til å se denne, kan du legge merke til scenene med mye løping…
Karakter 1,5
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no