14 dager i april. Far og sønn (Thomas) på tur til USA. Selv om denne artikkelen neppe vil få like mye blest som de kommende konsertene til Justin Bieber i Oslo, fikk jeg lyst til å skrive om reisen. Turen er i utgangspunktet en bursdagsgave, hvor fly og hotell var bestilt på forhånd. Vel, utenom to dager som har blitt overlatt til tilfeldighetene.
SAN FRANCISCO – 10. april:
Ingen av oss har spesielt god stedsans, og for min del er den aldeles begredelig. Derfor bestemte jeg meg for å låne en GPS av en arbeidskollega fra Norge, slik at vi ikke skulle kjøre oss vilt. Joda, så…
– Jeg kommer og henter GPS om ti minutt, men jeg kjører meg sikkert bort, så forvent at det kan ta en halvtime, sa jeg til arbeidskollegaen. Det stemte ganske bra. Etter en hel del rygging og fortvilelse, fant jeg frem og mottok GPS med glede.
Vårt fly var et Boing 747 som er en Jumbojet. Det er også verdens nest største passasjerfly etter Airbus A380. Jeg liker å fly med KLM. De tilbyr alltid det lille ekstra, hvor man i tillegg til hyggelig personale, får både vått og tørt – uansett destinasjon. Men hva er det med dette skiltet som er klistret til toalettet på flyet? Hva er det egentlig de tror at folk kaster oppi der? Det er jo bare å gjette. Flasker ogkopper er jo greit. Ellers ser det ut som flyselskapet har dårlig erfaring med at folk kaster papirfly i toalettet. Barberblad, visakortholder og beltespenner ser også ut til å være et problem.
Etter en mellomlanding i Amsterdam og rundt 15 timer var vi på plass i San Francisco. Irritasjonen var ganske stor da vi i tillegg måtte stå i nesten to timer i passkontroll. Bemanningen var så dér, men når det endelig ble vår tur til å vise pass, smilte vi fint, og ble ønsket velkommen.
I noen og 20 grader tok vi taxi til hotellet som heter Best Western Americania. Et svært hyggelig og fint hotell med badebasseng og store, flotte og luftige rom. Der skulle vi være i de magiske to dagene. Magisk fordi vi har bestemt at vi kun skal være to dager på hvert hotell.
Om en person setter fyr på huset ditt, vil vedkommende få en viss skyldfølelse, og gjerne være svært ydmyk en stund. Folk i San Francisco er litt som dette mot turistene, men trolig også mot hverandre. Det er ganske sjarmerende. Etter innsjekk på hotellet, var det på tide å finne et sted å spise. Den trivelige mannen i resepsjonen anbefalte et strøk som heter Union Square, og spesielt restauranten The Cheesecake Factory. Der kunne mann sitte på taket og spise mye mer enn ostekake. Resepsjonisten tegnet og forklarte på kartet, og ga oss telefonnummeret sitt om det skulle være noe annet vi lurte på.
En GPS gjør god nytte i bil, men ikke like god nytte på to bein. Derfor bestemte vi oss for å ikke ta den med til restauranten. 121 7th street – South of Market er ikke byens turiststrøk nr. 1, og gåturen til restauranten avslørte at politiet ikke bryr seg nevneverdig om innbyggerne røyker marihuana eller lignende.
Vi følte oss allikevel tryggere på byens innbyggere enn hva vi gjorde på stedsans. Vi var bare nesten på rett sted. Om du ønsker kontakt med folk fra San Francisco kan du bare se på et veikart. En trivelig dame kom bort for å spør om vi behøvde hjelp til å finne frem. Hun fulgte oss helt frem til inngangsdøren til restauranten, og ønsket oss lykke til videre på ferien. Hun anbefalte oss også å være forsiktige i trafikken. Det var visstnok minst en person som ble nedkjørt hver eneste dag i byen.
Matopplevelsen på The Cheesecake Factory var utsøkt. Thomas fikk seg en usedvanlig breial burger, mens faren var i ekstase over champignonsuppen som ble servert. Det var også gledelig å se at ølutvalget var bra. Inntrykket så langt er at spesielt India Pale Ale er populært. I likhet med resepsjonisten, var også servitøren svært høflig, og det er ikke måte på hvor godt de passer på kundene sine. Faktisk så føles menneskene i byen helt naturlige, og det får enn til å tenke på nordmenn. Det kan helt klart bli for mye høflighet, men samtidig så føler en seg vél rundt hyggelige mennesker.
Hotellet vi hadde bestilt var tilfeldigvis i nærheten av den fabelaktige butikken som heter City Beer. Alle som liker øl kan takke president Jimmy Carter som i 1979, opphevet forbudet mot hjemmebrygging i USA, og i dag er det svært mange gode bryggeri rundt omkring i landet. City Beer levde opp til forventningene, og problemet var å kun kjøpe nok øl som skulle bæres til hotellet etterpå. Det var også gledelig å se at de endatil hadde Alesmith Speedway Stout, som jeg hadde hørt mye skryt om. Kaffestouten levde absolutt opp til forventningene. Det samme gjorde de amerikanske IPA-ølene som ble kjøpt. Bare på trass så drakk jeg forresten opp en mandarinøl. Den var ikke god, men heller ikke vond nok til å tømme i vasken. Anbefales ikke.
Det ble ellers få sprell på ungdommene denne kvelden. De fleste heier på et lag, men for vår del var det jetlag som behøvde oppmerksomhet. I California er forresten klokken 09.00 på morgenen når den er 18.00 i Norge.
SAN FRANCISCO – 11. april:
Denne morgenen stod vi opp så pass tidlig, at vi kunne gått baklengs med gaffatape foran øynene og crocs på føttene, og selv da kommet frem til Pier 33 – stedet hvor passasjerbåten vår gikk ut til Alcatraz. Allikevel fikk vi dårlig tid. Selvfølgelig visste taxisjåføren at vi skulle til en annen brygge, selv om vi viste billettene. Selvfølgelig hadde han feil. Selvfølgelig ble vi enda mer forsinket før vi kom frem til møtestedet, men det gikk akkurat bra.
Alcatraz er en øy i San Francisco-bukta, som er mest kjent som et nedlagt fengsel hvor blant annet Al Capone var en av fangene. Fengselet ble lagt ned av økonomiske grunner 21. mars 1963. I dag er det daglig flere passasjerbåter som tilbyr turister et besøk på øya. Kanskje det mest magiske er å se Alcatraz fra land, eller på vei ut i passasjerbåten? Det er også mange filmer som mer eller mindre har blitt innspilt på øya. De mest kjente er Clint Eastwoods; Flukten fra Alcatraz – 1979 og The Rock – 1996. I nyere tid ble uheldigvis denne TV-serien lagt ned i 2012 etter bare en sesong.
Alcatraz er ellers ganske nedslitt, og etter nedleggelsen var det en gjeng med indianere som okkuperte øya for en liten periode. En del grafitti, skrabbel og rabbel kan ses på noen av veggen etter indianerbesøket. Etter en kjapp tur inn i kinosalen for å se en dokumentar om Alcatraz, gikk vi opp til bygningen hvor fangevokterne bodde med sine familier. Det er langtfra alle steder mann får lov å gå inn, men greit nok å se.
Det var selvfølgelig stas å se selve fengselet og cellene. En guidet tur i form av en dibbedutt med høreklokker, gjorde at vi lærte enda litt mer om dette fascinerende stedet. Etter ca. tre timer hadde vi allikevel fått nok, og følte for å komme oss til land igjen. Besøket på Alcatraz var for min del obligatorisk. Helhetsinntrykket er nok alikevel litt skuffende, men uansett en nødvendig og interessant opplevelse. Kanskje forventningene var for høye – kanskje ikke. Kanskje det var for mange turister, og for lite sjel igjen i dag?
Flukten fra Alcatraz.
De eneste innsatte som rømte fra Alcatraz var Frank Lee Morris og brødrene John og Clarence Anglin. Om natten 11 Juni 1962 rømte de fra fengslet, og ingen har sett dem siden. Det er fortsatt uavklart hva som hendte med dem, om de har druknet, eller klart å komme seg til fastlandet. Ingen lik har blitt funnet.
For å komme seg ut, gravde de hull rundt lufteventilen bakerst i cellen, ett 35 cm hull ble laget for å komme ut i en service sjakt for kloakkrør og lufting. Derfra klatret de tre etasjer rett opp og igjennom ett lufterør til taket av fengslet. Derfra firte de seg ned, klippet hull i gjerdet og padlet i en flåte laget av regnfrakker. Flåten har aldri blitt funnet. Clint Eastwood spilte Frank Lee Morris i Flukten fra Alcatraz.
Trygt på land var det rett avsted til Pier 39. Et sted som ble anbefalt på Facebook av flere hyggelige mennesker. Denne delen av SF er helt forskjellig fra vårt hotellområde. Pier 39 er nesten som et hvilket som helst sted i sydenland – bare mye triveligere og litt mer imponerende. Gourmetmat, fargerike bygg og generell trivsel er Pier 39. Igjen kan det nevnes at de fleste innbyggerne i byen er usedvanlig høflige, og vi trives godt med det. Mange spør og lurer på hvilket land vi kommer fra, og syns det er stas når vi sier Norge.
Etter anbefaling ble det spist lunch på Clam Chowder – en anbefaling som absolutt levde opp til forventningene. Både krabbekaker, clamsoup og fish & Chips smakte bra, men suppen var lunchvinneren. En annen fjesbokvenn hadde fortalt at vi ikke måtte gå glipp av sjøløvene ved Pier 39. Omsider fant vi frem til et helt spesielt syn. Ved kaien var det mange flåter, men enda flere sjøløver. Ryktene vil ha det til at sjøløvene kom inn til land etter jordskjelvet i 1989, men det stemmer trolig ikke fordi det var sjøløver innenfor bukten flere måneder før jordskjelvet.
Sjøløvene gjorde sitt beste for å sove, men det var mye bråk og enda flere bråkmakere. Til tross for at det er mange flåter, ville tydeligvis de fleste ligge på de som allerede var fulle. Derfor ble det mye fresing og hyling, som igjen var stilig for publikum som var i hopetall.
Til tross for at en av oss hadde funnet ut at ID er noe man ikke behøver for å kjøpe alkohol, ble turen til Hard Rock Café noe kortere enn antatt. Kanskje like greit. Dag hadde blitt til kveld, og hotellet var det mest fristende stedet.
Neste dag var det tid for å komme seg videre. Vi skulle forlate San Francisco og kjøre til Hollywood. Da vi hadde en åpen dag, ble det bestemt at vi skulle finne oss et hotell langs veien. Men hvilken vei skulle vi ta? Den lengste eller den korteste? Selv var vi usikre, og leiebil måtte vi også få tak i.
Hovedbilde: Innsiden av Alcatraz. Et lite hull som fangene kunne se San Francisco.
Tekst og foto: Sølve Friestad. – scoop@scoopmanagement.no
Twitter@SolveFriestad