Denne artikkelen stod på trykk i årets program for BryneRocken. Nå kan du lese den på scoopet.net.
I 2001 var jeg i Stavanger for å kjøpe CD-plater. Der fant jeg samleplaten fra et band som muligens var mitt første kassettkjøp i 1980. Det er med naturlig glimt i øyet jeg ikke pleier å kringkaste dette for hele verden. Endatil personen som var med, fikk beskjed om at dette var en gave, som bare var tøv. Denne samleplaten ville jeg ha selv.
I 1980 fikk jeg også min første kassett med heavy metal til jul. Selv om dette i dag kan kategoriseres som hard rock/rock, var det styggedom og ræl da. Bandet var Kiss med det glimrende albumet «Unmasked», og jeg var solgt (til djevelen?).
Som 10-åring var det ikke bare enkelt å lytte til slikt. I heimen var hverken foreldere eller søsken spesielt engasjerte i mitt forhold til Kiss. Når også AC/DC meldte sin ankomst, var det bare å finne seg i å dempe styggskapen til alle døgnets tider. Det var liksom en uskreven lov som aldri hadde blitt vedtatt på stortinget, men som stod like sterkt som janteloven. Vi var ofte fritt villt – spesielt på andres fester.
Pop og til nøds rock, var akseptabelt, og vi fikk kanskje spille et par låter og måtte være fornøyde! med det. Jeg tror mange listepopelskere følte seg elskverdige når vi fikk viljen vår.
Det var derimot andre lyder i pipa når de av oss som likte metal, hadde fester og sammenkomster. Samtidig var det viktig å alltid ha noe «Heavyballader» på lur for å tilfredstille massene. Men det var vi som bestemte, og AC/DC, Accept, Twisted Sister, Mortal Sin, Exodus, Manowar, Michael Schenker Group, Overkill, Tankard, Testament, DIO, W.A.S.P, Judas Priest, Iron Maiden, Krokus, Warlock, Helloween, Gary Moore, TNT, Artch, Equinox, Alice Cooper, Mötorhead, Mötley Crüe, Savatage, Ozzy Osbourne, Saxon, Van Halen, Metallica, Megadeth, Whitesnake, Ratt og alle de jeg har glemt å nevne, ble en del av min musikalske oppvekst. Snever musikk for «folk flest», men hvor ble det av alle gruppene som spilte popmusikk da? Er det AC/DC og Kiss eller Bananarama og Samantha Fox som fortsatt holder koken?
Intervjuet med Blackie, WASP
Da jeg hadde intervju med Blackie (Steve) Lawless i W.A.S.P i 1999, spurte jeg om Heavy Metal var på vei ut. Blackie mente at sjangeren alltid ville være populært, men at graden av populæritet ville variere.
Store deler av verden var ellers i sjokk over sceneopptreden til diverse metal-band. Blackie fortalte at han ikke forstod hvorfor det ble så mye oppstyr og hysteri over W.A.S.P sine livekonserter. Derfor filmet han en konsert for å se hva publikum så. Da forstod han hvor blodig det egentlig så ut, og skjønte folks reaksjoner.
Det var ellers mange motstandere som mente at bandnavnet stod for We Are Satans People, We Are Sexual Perverse og annet. Blackie sa at det var ganske bevisst å sette et punktum etter hver bokstav i navnet W.A.S.P. , og at de fikk reaksjonen og oppstyret de ønsket.
Alive and kicking!
Om man tar en titt på hard rock, metal- og thrashbanda som jeg har nevnt, holder alle på enda, utenom Gary Moore som døde i februar 2011, og Ronnie James Dio som døde i mai 2010. Savatage er trolig oppløst, selv om bandets originale vokalist holder det gående med John Olivas Pain. Det gjør faktisk godt å tenke på de fortsatt holder på, og gjør det bra. De største trekker fulle stadioner, og hvert år kjemper konsertarrangørene om å få de største på besøk.
I tillegg til storheter som Metallica og Iron Maiden, var det ikke minst kjekt å se AC/DC i Amsterdam 2009 for første gang, og jovisst holdt de koken på livescenen. Jeg hadde aldri trodd at Brian Johnson skulle holde ut med sin hese stemme i så mange år, men der tok jeg feil. Å oppleve Kiss med originalbesetning i 1999 var også stas, spesielt siden jeg fikk stå i fotogropen med kamera.
Tilbake til innledningen 1
Det var på Shell-stasjonen på Klepp jeg skaffet meg min muligens første kassett. Året er fortsatt 1980. Det som gjorde mest vondt, var nok at selv om jeg var den største fansen av dette bandet i familien, var det mine to eldre søsken som fikk dra på konserten de skulle ha. Jeg var selvfølgelig for liten, men syns det ikke selv.
I 1989-1991 var jeg programleder for High Voltage på Jærradioen. Først var vi tre, så ble vi to, og før jeg dro i millitæret, var jeg alene i studio.
Dette kan jeg huske som noe av det kjekkeste jeg har vært med på. Hver mandag fikk vi sitte tre timer i studio, spille musikken som vil likte, og ikke minst, ha god kontakt med et publikum som ønsket oss velkommen. Våre lytter sendte inn hilsninger og musikkønsker og ringte inn på direkten for å være med på konkurranser.
Mitt første intervju med kjendiser var Backstreet Girls. Jeg skulle møte dem på Checkpoint Charlie i Stavanger, og hadde båndopptaker med. Sjefen på Jærradioen ga ettertrykkelig beskjed om at batteri var ladet, og alt var klar. – Bare trykk på play og rec!
Til tross for nervøsitet, var det svært trivelig å møte gutta i Backstreet Girls.
Vi pratet litt, og satte oss ned for å fullføre intervjuet. Det kan ikke ha gått mer enn et minutt før jeg så at det grønne lyset på båndopptageren blinket rødt. Dette betød at batteriet i båndopptakeren var dødt. Hva gjorde jeg? Fersk og fin, samtidig som jeg var full av beundring til gutta, valgte å fullføre intervjuet på en halv time. Intervjuet som aldri ble spilt inn, kom selvfølgelig aldri på Jærradioen.
Det eneste intervjuet som egentlig ble fullført på High Voltage, var med Skule fra Equinox.
Tilbake til innledning 2
The Kids var et band vi aldri spilte på High Voltage. Dette er allikevel et band jeg falt pladask for i 1980. Utgivelsene Norske Jenter og Sønner av Norge var stor stas, og The Kids er bandet jeg noe hemmelighetsfullt har nevnt tidligere i artikkelen. Kassettene ble så slitt, at tapen etter hvert vred seg i smerte under høring. Hva jeg syns om The Kidssine låter i dag kan være det samme. Men jeg føler antageligvis det samme for låtene som du gjør for banda du likte som småsneip. Og da The Kids gjestet Norway Rock i Kvinesdal, var det stas å endelig få sett gutta live.
Tilbake til Jærradioen
I Jærradio-tiden følte vi oss litt som kjendiser. Når vi var ute på byen, kom det ofte folk bort til oss for å prate om High Voltage og «Heavy».
Jeg husker også en kvinnelig lytter som ringte inn for å ønske seg «noe heavy» med Bruce Springsteen. Vi lo godt da. Vår mentale tilstand tillot ikke «uheavy» artister i vår sendetid, og om folk spurte om vi ikke kunne spille hele låten uten å prate, var det «fat chance» for at det skjedde. I dag har musikksmaken utviklet seg kraftig, og de aller fleste sjangrene har både band og låter jeg setter stor pris på.
Ellers var det forskjellige nivå på konkurransen. Vi spurte en lytter om det finnes elefanter i India? Da hun spurte etter alternativ, var det ikke fritt for at vi kunne være ganske så frekke i kjeften. Vi var ganske rappkjefta, men lytterne ville ha det slik.
Vi spilte alt fra LP-plater og kassetter, men jeg tok også opp Headbangers Ball sine musikkvideoer på kassett, slik at vi kunne spille låtene over eteren. For min del var det også da viktig å fremme nye, bra og mer ukjente band til folket.
Det var en uforglemmelig tid, da musikalsk magi var til å ta og føle på, og noen år før internett og andre instanser overeksponerte band på både godt og vondt;-)
Long live Rock ´n´Roll.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
Bilde på topp: Saxon @ Norway Rock, Megadeths Dave Mustaine @ Norway Rock, Kai Hansen @ Norway Rock og Hail! @ Chevys´Stavanger. Alle foto: Sølve Friestad