En kompis sa han hadde alle platene med UDO. For å være litt festlig, sa jeg at det hadde han nok ikke. SE BILDE.
UDO LIVE. 15. oktober var det tid for selveste UDO Dirkschneider på Sandnes Kulturhus i regi av Sandnes Rockeklubb. Heldigvis var det ikke i storsalen med sitteplasser, men i den lille. Man sitter liksom ikke på konsert med UDO. Jeg hadde ingen planer om å skrive noe om kveldens konsert, men gjør det allikevel.
Forventningene var brukbart høye, men tanken om en passe fornøyd UDO på Tribute i Sandnes for noen år siden, modererte forventningene.
Det er alt for lenge siden jeg har tatt på meg en sort hettegenser for å gå på Heavy Metal-konsert, og det ble et trivelig gjensyn – med meg selv?.
Før konserten fikk jeg pratet med flere hyggelige mennesker som for tiden er et sjelden syn. Noen nye fjes (hvertfall for meg) var det og, men nå har jeg aldri vært spesielt flink til å huske hverken ansikt eller navn. Innimellom hyggelig prat, fikk jeg også sett et par låter med Battle Beast fra Finland.
Etter å ha hørt flere ganger på bandets nyeste plate, ble jeg overbevist om at dette var godkjent. Omslaget på Battle Beasts selvtittulerte plate fra 2013, kunne vært et omslag til Manowar. Musikken er ca. Manowar light…
Battle Beast er ellers et knallbra liveband som gir publikum flere gode opplevelser og varme før UDO entrer scenen. Vokalist Noora Louhimo var spesielt imponerende med god vokal, hvor både høye og lave toner satt der de skulle. Kanskje hun rett og slett er et funn?
UDO og hans menn er ikke hva de var på Tribute. To nye gitarister var på plass, og hvor begge gjorde en god jobb, var personligheten forholdsvis forskjellig.
Den ene var sprudlende og utadvendt, mens den andre var mer innesluttet og mindre sprudlende. Men det gjorde egentlig ikke noe. Men kanskje det ikke er sistnevnte UDO ønsker å ta med seg på et eventuelt Stand-up show? Men kanskje han ikke skal det uansett. Kanskje det var litt ekstra trist å ikke se Stefan Kaufmann som gitarist lenger. Dette er en fyr med lang fartstid, som tidligere spilte trommer i Accept.
Udo Dirkschneider har vel aldri vært den mest smilende energibomben på scenen, men i kveld var han i godt humør, og jeg er temmelig sikker på at han stortrivdes på Sandnes. I løpet av hele to timer var setlisten ganske tilfredstillende, og endatil bidrag fra Faceless World, ble spilt – Future Land var et gledelig gjenhør. Hvor magisk hadde det ikke blitt om tittelkuttet hadde vært med?
UDOs debutplate er også stor stas, hvor They Want War hadde bedre engelskuttale nå enn på platen. In the Darkness fra samme plate, fungerte også bra. (Mine tre favorittplater med UDO er forresten: Animal House, Faceless World og Thunderball, siden du spurte).
Stygg maskin
Når konserten begynte å nærme seg slutten, begynte jeg å bli lei. Det var tid for en luftetur, fordi UDO-fans vet at den som venter, venter på noe bra.
Mean Machine er ikke bare et dårlig album, låten er like dårlig. Snakk om kjedelig refreng og intetsigende låt. Det er ikke stort bedre med Go Back to Hell. Kanskje det var planen å spille noen dølle låter før avslutningen alle ventet på? Man merker ellers at låten Holy bugner av kvalitet, da den blir spilt før Accept-spøkelset kommer.
Den forventede avslutningen kom, og alt var tilgitt. Å få se UDO live på scenen, samtidig som man kan lytte til Metal Heart, Balls to the Wall og Fast as a Shark, er magisk på alle plan, og Dirkschneider kan fortsatt levere varene live. I tillegg var det overraskende at han endatil dro igang I´m a Rebel, som også er en god gammel sviske fra Accept-tiden. Stemmen er mer eller mindre som den alltid har vært. Han ville ikke kommet langt i et program av typen IDOL, men det er heller ikke poenget. Udo er Udo, og slik vil vi alltid ha det. Utelater jeg noen dårlige låter, som vil si litt kortere konsert, kunne denne opplevelsen fått karakter 5/6, da den var svært ACCEPTabel. Respekt.
Hvem i alle dager var forresten den der hurra meg både her og der-keyboardisten som stod på scenen? – Jeg er kanskje bare en keyboardspiller i UDO?, men jeg gir alt, gir jernet og kan spille keyboard, selv om det ikke er så lett å høre i produksjonen… Kanskje han var livredd for å føle seg overflødig? Kanskje UDO ikke behøver denne livlige karen på turné, egentlig?
Er det til slutt lov å håpe på at UDO tar en turné for å spille to timer med bare Accept-låter?
Jeg tok meg ellers bryderieet med å filme hele Metal Heart live. Den kan du se her.
Anmeldelse av årets UDO-plate her.
Sølve Friestad -scoop@scoopmanagement.no
Support Scoopet.net på Facebook.