Er det ikke deilig å ha noen å hate? Alle ølentusiaster elsker å hate Ringnes, like mye som alt for store deler av befolkningen i stor-Oslo mener Ringnes er det eneste bryggeriet som lager skikkelig øl.
RINGNES. De sistnevnte snakker selvfølgelig om pils, men det er ikke det denne artikkelen skal dreie seg om. Selv om den Carlsberg-eide giganten er veldig styrt av folkene som sitter i økonomiavdelingen og markedsføringsavdelingen er det også der, rom for å gjøre noen sprell i blant.
Vi husker med gru, sprellet på slutten av nitti-tallet når alkoholgrensa for øl, som hadde vært på 7%, ble opphevet og Eagle kom på markedet. Det var første øl i Norge som bikket ti prosent alkohol, og ble faktisk kalt for Loaded i starten. Det ble ikke helt godt mottatt overalt, så derfor ble navnet Eagle valgt. Sånn ca. 2005 forsvant den ut av sortimentet, og det var sikkert like greit. Eagle var en pils på steroider og med turbo, og hadde i grunnen ikke noe annet formål enn at man slapp unna med halvparten så mange turer på toalettet for å oppnå samme promille som man fikk med den dobbelte mengde pils… Men det kom noe godt ut av Ringnes omtrent samtidig.
Julebokk
Julebokk holder ”bare” 9 hestekrefter, men føles allikevel ikke alkoholisk. Den har mye smak og er ikke et typisk matøl slik de vanlige juleølene fra landets pilsbryggerier er, men heller et øl som nytes når roen senker seg, beina heves opp på bordet og man finner frem litt nøtter, fikener, dadler og kanskje litt marsipan eller en sigar. Undertegnede har hatt Julebokk som en norsk industribryggerifavoritt siden den dukket opp, men i fjor overgikk Ringnes seg selv, med god hjelp av den velrenommerte bryggmester, forfatter og foredragsholder Garrett Oliver.
Garrett er for mange kjent som mannen bak de fleste av godsakene fra Brooklyn Brewery, som for eksempel Chocolate Stout, Local 1, East India Pale Ale og Black Ops. Ringnes har via sin forbindelse med Carlsberg, flere ganger hatt besøk av Hr. Oliver for blant annet å presentere Brooklyn-øl for presse og andre, og i 2012 ble det til at man skulle lage et samarbeidsbrygg. Bryggmestrene Christian Ødegaard og Gunnhild Tolleshaug fra Ringnes ble enige med Garrett om å bruke Julebokk som et utgangspunkt for samarbeidsbrygget. Deretter ble det besluttet å bruke en solid dose honning som det ekstra norske bidraget til ølet, samt amerikansk humle og kaffe som det amerikanske bidraget. Kaffen ble tilsatt ølet ved tapping, og kun i 2012-utgaven.
For Ringnes ble nok dette det mest eksperimentelle de noen gang har gjort, selv om enkelte av oss med gru husker tilbake til 2006 når man lanserte en uhumskhet som Guajiro som var inspirert av Mojito, og derved hadde en snål smak av lime og mynte. Munkholm-versjonen smakte enda mer eiendommelig…
Men tilbake til godsakene, for det er nemlig to av dem. Var to av dem er nok riktigere å si, siden 2012-utgaven er utsolgt for lengst? Det var nemlig kun halvparten av samarbeidsbrygget som havnet på flaske i fjor. Resten av brygget havnet på brukte bourbon-fat fra Heaven Hill Distilleries i Kentucky, USA, og er nå tappet på flasker og tilgjengelig på et Vinmonopol-utsalg eller en velassortert bar nær deg.
De gamle er fortsatt eldst
Nå lurer du kanskje på om det er verdt å bruke pengene på ølet? Jeg vil definitivt si ja. Som du ser av bildet er det ganske stor fargeforskjell på Julebokk og de to Polarisene, men jeg antar at andelen honning (ti prosent av forgjærbart materiale) spiller inn her. Alle tre ølene er flotte å se på, Polarisene er nok mer i den fargen du er vant med for juleøl, mens Julebokken er så mørkebrun at den ved første øyekast ser sort ut. Men vi konsentrerer oss heller om Polaris-ølene. 2012-utgaven, altså den som ikke er fatlagret, er klar å se til, mens årets utgave er lett uklar. Jeg har ikke spurt Ringnes om akkurat det, men antar at de ikke har gjort noen som helst filtrering etter at det ble tatt av eikefatene.
Når det gjelder smak og aroma så er det også en del forskjell. Noe av dette kan nok tilskrives at Imperial har fått stått et år og modnes på flaske, mens Superior har tilbrakt noe av tida i kontakt med tre og luft. Begge utgavene har mer karamell og tørket frukt enn hva Julebokk har, og den heller mer mot mørk sjokolade, kaffe og til dels noe svisker. Honningen er ganske tydelig i begge Polarisene, men man skulle nesten tro det var brukt forskjellige typer honning, siden det er et flott preg av lyng i Imperial-utgaven.
Ølene er på henholdsvis 10 og 10,5 prosent, og det kjennes, men ikke mer enn hva det bør være av et øl som neppe er tiltenkt julemiddagen, men heller det rolige glasset man tar når resten av huset er gått til ro etter en lang julekveld. Kanskje som allerede anbefalt til Julebokk, med litt nøtter og tørkede frukter, eller en sigar. Eller hvis magemålet er stort, hva med en ostebit og litt sennep. Stilmessig så må både Polarisene og Julebokk karakteriseres som doppelbock, og passer til et bredt spekter av mat, svin inkludert, men personlig synes jeg ølene blir for kraftige til ribba. En skikkelig hjemmelaget karamellpudding eller creme brulée funker fint, spesielt hvis man kjører på med en tung karamellsaus.
Garrett Oliver anbefaler i sin bok Brewmaster’s Table, referanseverket om øl og mat, doppelbock til forskjellige viltretter, blant annet elg, til kraftig meksikansk mat, pølser som ikke er for kraftig krydret, og til og med til salat hvis man velger de riktige ingrediensene. Personlig velger jeg heller en god vanlig bock til slik mat. Aass har et utmerket eksemplar av bockøl, ellers er en polstyrke juleøl fra de «gode gamle» bryggeriene utmerket til tilsvarende retter, men du anbefales selvfølgelig å teste ut dette selv.
Vel…tilbake til ølene. Smaksmessig er det overraskende lite forskjell på dem, selv om årets utgave føles litt mer forsiktig. De av dere som er bourbon-fans ville nok likt at Superior hadde fått litt lengre tid på fat, for det er faktisk ikke så mye preg av dette. Lite eik, lite sprit og lite til ingenting vanilje. Ellers er det mye som er likt, blant annet er sødmen bedre balansert med bitterheten enn i Julebokken.
Personlig mener jeg at sødmenivået er noe av forcen i sistnevnte, der spiller bitterheten snaut nok andre-fiolin, mens den gjør manns jobb i Polarisene. Det er også med på å gi ølene et tørrere inntrykk i ettersmaken, samtidig som de selvfølgelig er langt fra å være tørre øl. Egentlig har jeg lite å utsette på Polarisenej. Det eneste jeg er littegranne misfornøyd med er at de har et lett metallisk touch helt i slutten.
Kjøpe? Tenk lagring
Er ølene så verd pengene? Det synes jeg så absolutt, men som allerede indikert, jeg foretrekker «originalen», Julebokk. Og for å være helt ærlig, både Julebokk og den nå utgåtte Imperial Polaris er bedre enn Superior Polaris. Jeg kommer uansett til å forsøke å få tak i en del flasker med Superior Polaris, jeg tror nemlig den kommer til å være enda bedre neste år. Imperial Polaris hadde i hvert fall godt av et år i kjelleren, og Julebokk har heller aldri tatt skade av det.
Brygg selv
I bransjebladet Scandinavian Brewers Review har Christian Ødegaard selv skrevet litt om hvordan Polarisene ble til, og til og med postet oppskriften. Den er for 31000 liter vørter, så det kan anbefales å skalere den ned ganske kraftig hvis du skal forsøke hjemme.
- 6900 kg pilsnermalt
- 1000 kg mørk lagermalt
- 1000 kg karamellmalt
- 100 kg svartmalt
- 1000 kg honning
- 60 kg appelsinskall
- 18 kg Magnum bitterhumle
- 60 kg Simcoe aromahumle
- 70 kg Amistad kaffe
Yngvar Ørebek
Et søk på internett burde kjapt lede deg til artikkelen Christian skrev, og der kan du lese mer om fremgangsmåten. De har brukt sin egen husgjær, den kan du nok få problemer med å få tak i, men en lettere alkoholtolerant lagergjær bør gjøre susen uansett.
Detaljfoto: Yngvar Ørebek.
Linker:
Heavenhill.com
Scandbrewrev.dk
Kilder: Ringnes, Scandinavian Brewers Review, Brewmasters Table Garrett Oliver
- GJESTESKRIBENT YNGVAR ØREBEK: Ølentusiast, hjemmebrygger, øldommer og gjestespaltist Yngvar Ørebek har smakt og skrevet om øl i mange år. Han har blant annet forfattet ølartikler på Norøls Ølgjerd og danske Ølentusiasten tidligere. I tillegg har han sammen med Erik Dahl (leder i Venner av Nøgne Ø, og styremedlem i Nøgne Ø), vært mannen bak Norske Ølbrev.