Superheltene fra Marvel Comics vil aldri dø, og så lenge filmene forblir populære, vil slike filmer produseres hvert år. Nå er det klart for del to med Andrew Garfield som Spider-Man.
THE AMAZING SPIDER-MAN 2. Filmen viser først historien om Peter Parkers foreldre, som blir en viktig del av historien.
Peter Parker er fortsatt forelsket i Gwen Stacy, og ditto. Allikevel sliter han med et løfte han ga til Gwens pappa om å ikke vikle henne inn i et nett av farlige omgivelser, hehe.
Filmens skurk er denne gangen en oversett fyr som arbeider på samme sted som Parkers pappa. OsCorp er et konsern som har mange ugler i potetmosen, og snart skal Parkers gamle venn; Harry Osborn, overta. Osborn er egentlig et bortskjemt og usympatisk nek som er så pass selvsentrert at han ikke får noen spesiell sympati blant publikum. Det gjør heller ikke den oversette arbeideren som på syltynt grunnlag, bærer nag til Spider-Man. Den oversette blir utsatt for et elektrisk støt som ville gitt våte drømmer til NorgesEnergi, og så er vi i gang. Duden kaller seg for Electron, og nå skal Spider-Man få svi.
Det er ingenting galt med denne filmen, men mye har vi sett tidligere. Jeg er for eksempel lei av skepsisen som blir spådd superhelter som gjør en god innsats for byens innbyggere. Samtidig skal en huske på at byene som ikke har superhelter, har færre problem med overnaturlige monstre og individ som politiet sjelden kan hamle opp med.
Noe av det mest positive med Andrew Garfield som Spider-Man, er at han får lov til å være mer sarkastisk enn Tobey Maguire. Musikken er merkbart bra, og flyvescenene (uten vinger) til Spider-Man er upåklagelige. Filmen er minst 20 minutt for lang, og det er for mange klisjéfylte øyeblikk.
Neste gang får vi trolig se Spider-Man sammen med folka fra X-men, og fansen av slike filmer, vil egentlig glede seg over det andre kapittelet om Spiderwebbens utrolige eventyr, selv om det tidvis blir litt for mye mas. 3D-effektene fungerer forresten bra.
