Pete Johansen er et kjent navn og fjes, men er det mange som kjenner han, egentlig?
YOU DON´T KNOW ME. Som 16-åring ble han en del av Bernard Jenkins og deretter Elastic Band og Bror te Larsen på begynnelsen av 80-tallet. Blant de mest kjente band som ikke er heavy eller goth, er Modesty Blaise verdt å nevne. De har akkurat sluppet en liveinnspilling fra Folken 1990 og neste år feirer bandet 25 -årsjubileum med albumet Face the Sun.
Scoopet-net møtte Pete Johansen på en bar i Sandnes som selger mindre melk enn antatt.
Pete er en pratsom fyr, og sprudler når han får prate om The Beatles og The Rolling Stones. Han forteller og lærer Scoopet om The Beatles-signeringen til kjent plateselskap, om The man who put the BEAT in Beatles; Pete Best og om McCartney-låten som ble et gjennombrudd for Stones. En kunne pratet om dette i mange timer, men «life goes on», og det gjør vi også.
Hvem er Pete Johansen?
– Jeg er en gift mann uten unger, født i 1962 og heter egentlig Per Oscar. Jeg har bachelor i kultur og samfunnsfag med fordypning i pedagogikk, sånn cirka.
Er Pete et artistnavn da?
– Ja, det ble et artistnavn, men jeg har blitt kalt for Pete nesten hele mitt liv. Min mor var alenemor på 60-tallet, og det var noe helt annet enn å være alenemor i dag, og ganske tøft for henne. Da jeg var liten, skrek jeg så mye at hun la en pute over ansiktet mitt til det ble stille. Deretter angret hun seg, løftet meg opp og kalte meg for sin lille Pete. Dette var hennes versjon av hvorfor jeg fikk dette navnet.
Hadde du en god barndom?
Pete sukker.
– Ja, delvis. Det er gode glimt, men jeg hadde nok egentlig ingen god barndom. Selv med en fantastisk mor, var hun ganske syk. Hun holdt det gående og drev egen barnehage. Mor fikk aldri noen noen diagnose, men hun hadde psykiske lidelser. Derfor bejubler jeg når mennesker står frem om sine lidelser, fordi det er bra å normalisere det. Jeg er selv bipolar og snakker gjerne åpent om det.
Betyr det at du kan forandre deg under intervjuet – bli sint?
– Ja, kanskje. Om jeg reagerer spesielt på noe du spør om.
Pete nevner Rapid Cycling som i korte trekk beskrives som en depresjon av spesifikk subtype av stemning og lidelse som kalles bipolar eller manisk depresjon.
– Det er ingen lange faser jeg får, men kanskje 20 forskjellige humørsvingninger i løpet av en dag. Det føles som jeg er dypt deprimert, men å kategorisere det som manisk depressiv, passer bra.
Hvorfor valgte du fele som instrument?
– Om jeg hadde valgt gitar ville jeg jo ikke fått alle disse spillejobbene jeg har hatt, smiler Pete.
–Jeg var jævlig dårlig til å spille piano som liten og fikk det aldri til. Da jeg gikk i 3. klasse fikk jeg invitasjon til å spille fiolin. Vi var flere som takket ja, men etter et par måneder var det bare meg igjen. Det har blitt mange jobber i løpet av min levetid. Andrej Nebb sin felespiller fikk for eksempel spysyke når de var i Norge, og jeg ble innleid til jobb på Folken. Det var ganske artig. Nebb var en fin fyr, og jeg har møtt ham flere ganger. Han var allikevel best når han gikk på Antabus. Modesty Blaise spilte også sammen med De Press i Oslo. Nebb hadde mye rart på scenen. En sementblander som han sang inn i, og en vinkelsliper med mic som han brukte til å skjære oljefat med. Gnistperlene fór ut blant publikum, og det var snodige greier.
Hva slags musikk vokste du opp med?
– The Beatles, Bach, Stones, Mozart, Sibelius og The Kinks. I ungdomen hadde jeg Beatles hår, Beatles genser, og Beatles leketøy.
Kunne Modesty Blaise like godt blitt kalt for Rip Kirby eller Agent X9?
– Haha, ja, det kan du si. Vi fikk lov av Semic Forlag å kalle oss for Modesty Blaise, og det ble skrevet to artikler om bandet i bladet Agent X9.
Hva husker du av livekonserten på Folken i 1990?
– Det er innspilt med to spor og vi har ikke gjort noe med opptaket i ettertid. Det er grunnen for at det er lite publikumslyd fordi det er tappet rett av miksen. Det dumme er jo at jeg husker bedre releasekonserten vi hadde på samme sted – en måned tidligere.
– De ville egentlig ikke ha oss på Folken, og de ville egentlig ikke ha noen norske band der. Mighty Dogfood og The September When (TSW) var gode lokale band, men ingen norske band fikk spille der. Derfor leide vi Folken til releasepartyet, og det ble tjåka fullt. En måned etter ville Folken hyre oss inn igjen, og da ble det også liveinnspilling. Kanskje vi var det første lokale bandet til å spille der? Kort tid etter slo TSW til med Mother, I´ve Been Kissed, som var litt kjipt for oss. Modesty Blaise ble nemlig nesten signert av Rune Lem/Gunnar Eide, men så valgte de heller TSW. Jeg vet at de egnetlig ikke var så glade i TSW, men at gode anmeldelser var grunn nok til at de fikk platekontrakt.
Modesty Blaise fikk bred pressedekning og gode anmeldelser for Face the Sun-albumet. Dyr video skal det jo også ha vært?
– Debuten solgte 4-5000 i Norge. I den tiden var det lite og TSW solgte 300.000 av Mother, I´ve Been Kissed. Vi ga jo ellers ut en plate med kjeltringene fra Oslo-firmaet Voices of Wonder. Vi overtok distribusjon av det andre albumet og jeg fikk jobbben som daglig leder i Halo Records, og ville selge Modesty Blaise selv. Vi fikk en eske med 25 CD-plater, og selv om Voices Of Wonder påstod å bare ha solgt 50 CD-plater, hvor var da resten av de 750 platene vi skulle fått tilbake? Vi fikk de aldri tilbake – de hadde troligt solgt resten selv, de kjeltringene.
Hvorfor ble aldri Modesty Blaise større?
– Tja, vi fikk nå gjort litt da, og vi holdt på i seks år. Vi spilte på Riverside i England, men det var bare 25 betalende tilskuere.
Du var også i The Tramps som gjorde det svært bra. Var det en kjekk tid?
– Ja, absolutt. Jeg har mange gode minner, hvor vi spilte på et TV-show for 1 million seere og spilte rundt 150 konserter i året.
Er det stor forskjell å reise rundt med The Tramps i forhold til å reise rundt med et gothband?
– Ja, det er stor forskjell. Mye høyere lønn med The Tramps, i motsetning til å stå i kø på en skitten dusj ved en klubb i Tyskland.
Pete forteller om en spesiell konsert med Bror te Larsen på Vigrestad
– Vi spilte support for Gary Holton & Casino Steel på Vigrestad, som var store da. Det var 1500 mann blant publikum, men under en låt vi spilte, gikk strømmen. – Tyverr, ni får inte spela mer, sa manageren til Holton & Steel. Grunnen var at vi stjal for mye oppmerksomhet fra hovedbandet. Gary Holton ville ellers ikke dele garderobe med oss fordi fattige musikere pleide visst å stjele fra de store.
Du har jo vært en velbrukt gothfelist i Rogalandsband som Sirenia, The Sins of Thy Beloved og Tristania. Tidligere i år skrev du en defus og småbitter blogg (Satan kom hjem) fra turnélivet med disse artistene, eller gjorde du det? Jeg klarer ikke bestemme meg for om det er bitterhet eller ironi i teksten.
Hva ønsker du at leserne skal få ut av å lese disse historiene?
– Det er egentlig en føljetong eller roman. Jeg regner meg ikke som bitter, men hovedpersonen er en seriemorder med ei dau dame i fryseboksen. Det er jo ikke meg, men for all del. Det er puttet inn elementer fra selvopplevde hendelser. Kall det skjønnlitteratur, smiler Pete.
– Ingen bør føle seg støtt, men heller kanskje holde kjeft om de kjenner seg igjen.
SJEKK: The Scarr på Spotify
Du har ellers flere oppdateringer på Facebook som kan virke provoserende. Igjen blir det litt utydelig om du er rasende, hatefull, ironisk eller om du bare ønsker oppmerksomhet til å kjøre debatt?
– Det er en mulighet til å provosere der. Hvorfor skal Facebook være så dørgende kjedelig? For meg er Facebook en av mange roller. Jeg utleverer meg egentlig ikke, de som kjenner meg vet at det ikke er meg det dreier seg om.
Du fikk kontrakt med The Scarr på Spikefarm Records. Jeg har fortsatt sansen for debuten; Animalenemy. Ikke minst fordi Pete er en vokalist jeg liker godt.
Hva tenker du om tiden med The Scarr?
– Det er en fyr fra Kypros som arrangerer årlig fanfest for The Scarr, og hvert år sender jeg en hilsen til han.
– The Scarr var allikevel en fiasko. Spikefarm mente dette var en blanding av Rammstein og Pain. Jeg var tre måneder i Frankrike, hvor vi spilte inn albumet i studioet til Terje Refsnes (Sound Suite). Animalenemy solgete 5000 eks. i Russland. Albumet fikk greie anmeldelser, men fansen syns det var «Fucking Bluesmetal». De hadde nok ønsket på en Sins/Tristania-plate. The Scarr havnet bare nesten på turné med Children of Bodom, men så skjedde 11. september i USA, og Bodom fikk akutt flyskrekk og turné ble avlyst. The Scarr hadde kun tre spillejobber som var i Kristiansand, Sandnes og Stavanger.
Har du en historie fra turnélivet eller en konsert hvor alt gikk til helvete?
– Når vi var på en turné med Sirenia fikk vi en psykotisk buss-sjåfør fra Holland. Han fikk ikke sove om dagene, og når han skulle kjøre oss om nettene, holdt han på å sovne bak rattet. Derfor måtte jeg sitte våken om nettene. Det var turné fra helvete, og da jeg selv gikk inn i en psykotisk tilstand, måtte jeg avbryte samme turné.
– Jeg husker også godt når vi satt på en båt i England med Modesty Blaise. Den norske fotballproffen Frank Strandli var der. Vi satt på samme bord, og han fikk en plate av oss. Strandli hadde en formening om at i England kjøper en ikke bare øl til seg selv, men til alle rundt bordet. Derfor endte han opp med å kjøpe til oss hver gang. Det ble jævlig dyrt for han, som ble småsur etter hvert. Vi syns ikke så mye om hans oppførsel heller. Han satt nemlig å tråkka på Modesty Blaise-platen han hadde fått av oss.
Snart kommer du også med ny soloplate som heter You don´t know me.
Kjenner folk deg bedre etter dette intervjuet?
– Ja, ja, smiler Pete. Platetittelen passer fordi det er mange som tror de kjenner meg, men som egentlig ikke gjør det.
Men din kone kjenner deg?
– Ja, vi har vært sammen i 22 år, så hun kjenner meg godt.
Hva er vår tids største utfordring?
– Haha, det vet jeg ikke. Jeg er veldig interessert i historie og er engstelig for Nord-Øst og Sør-Øst. Du må huske på at ingen i Europa trodde verden skulle ta fyr på slutten av 30-tallet. Russland har innvadert et stelvstendig fredelig land i nåtid. på 30-tallet var det ikke mange nok som reagerte når Adolf Hitler begyne å rasle med sablene. Putin er kanskje like gal som Hitler, sier Pete Johansen mens han siterer Arnulf Øverland som i 1933 skrev at vi må ikke sove.
Er du politisk engasjert?
– Nei…jo…selvfølgelig, men ikke så politisk partiengasjert. Jeg er ingen demokrat, men har nok blitt mer og mer anarkist med årene. Jeg ser ingen grunn til at vi som myndige skal måtte stemme på idioter, egentlig.
Sandnes Ulf og Bryne
Du er glad i Sandnes?
– Jeg elsker Sandnes og har levd hele livet her. Jeg kjenner Sandnes som min egen bukselomme, men mye skjer, og er stolt av byen med Vitenfabrikk, to flotte høgskoler med sjansen til god musikalsk utdanning og mer.
Hva tenker du om Sandnes Ulf?
– Jeg er skuffet over Sandnes Ulf som skulle være annerledesklubben. De går bananas med å sparke Asle Andersen, og har middelmådige spillere fra Argentina og Sverige, og nesten ingen lokale igjen på laget. Men neste år spiller vi med Bryne, så dere må bare holde dere i 1. divisjon. Men det er skummelt å gå på kamp på Bryne, fordi det er en engasjert gjeng der borte. I 2012 skrev jeg forresten den offisielle opprykkslåten, og egentlig elsker jeg Sandnes Ulf av hele mitt hjerte.
Strippeklubben Money Talks fikk avslag på skjenkebevilgning, og dette er en sak som opptar både avis, politikere og innbyggere i kommunen.
Er det korrekt å ikke ha strippeklubb på Sandnes, eller er det overformynderi å stemme ned forslag om videre skjenkebevilgning?
– Det er klart det er overformynderi, men jeg har ikke noe sansen for de der greiene der. Jeg er jo skeptisk til om jentene har det bra. Jeg syns heller ikke noe om geskjeften, samtidig som det jo også er overformynderi at jeg sier jentene ikke har det bra.
– På en Turné i Sveits, blei jeg kasta på trynet ut fra strippeklubb. Vi satt og drakk på det der dyre ølet, og plutselig kom en dame (artist) i alpintutstyr. Vi lo høyt, men blei deretter kasta ut. En skulle visst ikke le av slikt.
Pete tenker videre på diverse konserter de har spilt, og steder de har vært.
– Det er morsomt at metalfolk er så homofobe, sier han.
– Vi var i Hamburg, men manglet kaffe. Derfor tok vi ut på en luftetur i byen for å få kjøpt oss en kopp. Vi gikk inn på et sted der folk var kledd som oss, og vi fikk god kaffe, og gode kaker. Etter en stund oppdaget vi at det var usedvanlig mange blide menn der, hvor noen blinket lurt til oss. Det gjør ikke meg noe å være på homseklubb, men de andre ville stikke. Derfor kan en spør om metalfolk er mer homofobe enn andre?
Det nærmer seg slutten på samtalen med Pete Johansen, men jeg ønsker å komme enda mer under huden på den sympatiske artisten som er lett å trives med. Pete har mange historier å fortelle, og forteller dem gjerne. Han berømmer platebutikken Ivar Skei, og sier at han angret på solgt LP-samling. Nå har han begynt å kjøpe tilbake LP-platene han en gang i tiden solgte. Vinyl er fine greier.
Pete lytter stort sett til de samme artistene som han vokste opp med, men nevner gjerne band som Foo Fighters og er kjempefan av Mastodon. Kanskje fordi de lyder som de ble produsert på 70-tallet,? spør han.
Hva er lykke?
– Lykke er veldig overvurdert. Hvor mange bra viser har det blitt skrevet i lykke? En god spillejobb er kjekt, mens kone og katt gjør meg lykkelig.
Hva er elendighet?
– Jeg er ikke så fokusert på elendighet, fordi vi har ikke så mye av det i Norge. Syria, Etiopia og Afghanistan har det mye verre. Vi skulle kanskje allikevel være obs på at unger også kan gå i fillete klær i Norge, det har jeg sett selv. Fattigdom er kanskje et økende problem, og vi som har nok, viser ofte forrakt for elendighet. Verden lurer jo på hvorfor vi innfører tiggerforbud i Norge. Hvorfor plager det oss så mye? Jo, for det er samvittigheten vår. En giro til bortvekkistan er okei, men når det kommer tett innpå oss, kommer forrakten frem. Der er mange flinke håndtverkere blant romfolket, som helt sikkert ville byttet jobb med oss.
Hva er din beste egenskap?
En ydmyk Pete tenker.
– Jeg har lett for å føle solidaritet for folk. Det setter jeg høyt. Hver med sitt har jeg aldri likt.
Og din verste egenskap?
– Jeg kan nok være smålig og misunnelig på de som får til det som jeg ikke får til selv. Men det er vanskelig å unne mine nærmeste suksess. Rasjonelt sett gleder jeg meg på deres vegne, men det er for jævlig når mine beste venner får det til det samme som jeg har kavd hele livet for å få til. Tore Renberg er en jeg misunner, og jeg husker fra da han sang i Hekkan. Han var aldri noen musiker, men han er en mesterlig forfatter. Det er vel Renberg, Knausgård og Ambjørnsen som er de beste forfatterne i Norge. Men det finnes også flere.
Hva er det beste minne fra egen konsert?
– Det beste i stor skala er med The Sins of thy Beloved foran 25.000 tilskuere i Belgia. Det var tidlig på dagen og tungt å begynne. Men vi fikk en del øl innabords, og det kokte blant publikum etter hvert. Tristania og Alphaville var på scenen samme kveld, og det ble en god fest.
Pete forteller mer om turnéliv.
– Vi stod på europaller og hadde fått masse øl fra en meksikaner. Jeg ramla av pallen og fikk masse glasskår i handa. Jeg elsker Tiamat, og de skulle spille senere på kvelden. De avsluttet med Sex Pistols; Pretty Vacant. Jeg var fremme i moshpiten og folk trødde på meg. Jeg våknet opp om natten med masse blod. Armen var svart fra håndleddet og opp, og det var vondt. Da ble det ambulanse til et katolsk sykehus med nonner og krusifiks, og der gikk shabby blackmetal-folk med opp ned kors. Ganske artig nå i ettertid. Det viste seg at jeg hadde brudd i håndleddet, og jeg kunne ikke spille fiolin på flere måneder.
Pete sier at han egentlig er i sitt drømmeband i dag. Han er en del av Høie/Johansen og trives med det.
You don´t know me blir gitt ut 1. oktober, og inneholder låter som ble produsert før og etter hans forrige plate (It´s Been Real – 2011). Morten Mølster er med på gitar og Pete mener det er mye mer introvert og elektronisk denne gangen.
Scoopet takker så meget for en lang, hyggelig prat, som ble avbrutt flere ganger på grunn av en sosial dude som hadde gått på barneskolen med den fargerike felespilleren som tross alt er så mye mer enn det. Jeg antar at leserne kjenner Pete «Per Oscar» Johansen litt bedre nå.
Mer info om PETE i Rogalyd.
Tekst og foto: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
