Det er flere gode idrettsutøvere, så også i 1924. Flaks at det ikke lages film om alle. 
CHARIOTS OF FIRE (Ildvognen). Juryen i Oscar-komiteén tok helt av da Ildvognen ble satt opp på kino i 1981. Filmen vant Oscar for beste film, originalmanus, kostyme og filmmusikk. Sistnevnte skal jeg faktisk være enig i, fordi musikken fra Vangelis har blitt til klassiske toner som fortsatt er spektakulært i all sin enkelhet.
Hør: Vangelis – Chariots of Fire
Vi møter to idrettsutøvere (Eric Liddell og Harold Abrahams) som er svinaktig godt til å løpe. De er britenes fremste håp for det kommende OL, hvor den ene er kristen, mens den andre er en ambisiøs jøde. Begge er målbeviste og kjekke unge menn hvor kun seier er godt nok. Filmen skildrer deres liv og trening mot de olympiske leker, hvor noe av brodden skal være at den kristne ikke ønsker å løpe på en helligdag!
I dag er Ildvognen en stusselig affære om en svunnen tid. Selve historien om to idrettsutøvere er forholdsvis appelerende, men de to skiller seg ikke minneverdig ut fra tusenvis av andre. Filmen er ganske treg og lite dramatisk og føles gammeldags. I tillegg er det for lite fokus på selve konkurransen i OL, og vi får se for lite til de innledende konkurransene, og hvorfor må omslaget vise at en av deltagerne vinner løpet?
Det er artig å se Ben Cross som ungdom, og det er enda artigere å se selveste Brad Davis (Midnight Express – 1978) som amerikansk friidretts-utøver. Bare synd at sistnevnte døde så alt for tidlig av HIV i 1991. En sykdom han hadde hatt siden 1985.
Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
