Torsdag 12. mars. Premierefesten er snart over og filmen er slutt. Helge Risa har spilt en finurlig etterkonsert på sitt orgel, og publikum er fornøyd. Dokumentarfilmen om Kaizer-Helge har fått bred pressedekning under åpningshelgen. Etter visning av Den Tilfeldige Rockestjernen ble det tid for en improvisert prat med regissør (Leiv) Igor Devold og den mest involverte; Helge Risa.
DEVOLD OG RISA har flere fellesnevnere. En er at begge er særdeles trivelige og imøtekommende personligheter. Først tok scoopet en prat med Igor Devold.
Hvordan endte du opp med fokuset på Helge Risa?
– Jeg filmet et år eller to før jeg fant ut at han skulle være hovedfokuset. Helge hadde den mest unike historien blant medlemmene, og han er den totalt usannsynlige rockestjernen. Til tross for at vi er veldig forskjellige, er han en varm fyr som det er lett å få sympati for, og vi ble gode venner.
Filmen har en fin balanse mellom det å være kristen i et rockeband men heller ikke dvele for mye ved det?
– Det er mange som har trukket frem dette, fordi det er litt sært med Helge og religion. Personlig er jeg ikke veldig kristen, men tenkte det var et fint utgangspunkt å fortelle om de psykologiske relasjonene, de mellom-menneskelige relasjonene som er det jeg er mest opptat av på et personlig plan. Religion er for meg en måte å tenke på, men filmen handler like mye om en ung fyr som vil få seg venner. Bakgrunnen fører til motsetninger, men i bunn og grunn handler det om å bli en del av gjengen. Jeg tror han fant sin rolle i bandet, og jeg har inntrykk av at han følte en tilhørighet. Det er jo mye kjærlighet i Kaizers til Helge, selv om de har en rølpete og tøff stil.
Igor Devold fulgte Kaizers Orchestra i tre år, og hadde mer eller mindre to år med for og etterarbeid.
Når hadde du mest lyst til å gi opp?
– Jeg har aldri følt på å gi opp. Den generelle utfordringen med å lage film er at det koster mye penger, og at en ikke har nok. Dokumentarfilmer som har flere iscenesatte scener blir dyrt, og jeg hadde ikke nok midler til å lage alle scenene en kunne ønske. Samtidig har jeg hatt mer penger enn mange andre som lager dokumentar, og det har aldri vært noen krise hvor jeg ønsket å gi opp.
Helge er en outsider i forhold til de andre i Kaizers. Skildrer filmen et korrekt og troverdig bilde av slik det var?
– Ja, det har vært sånn, og filmen fremstiller Helges synspunkt. Flere mennesker i et rom vil jo oppleves forskjellig, men dette er min fortolkning av Helge. Dette er en annen historie enn hva Terje (Winterstø), Geir (Zahl) eller Janove (Ottesen) ville fortalt, men jeg tror ikke på objektivitet i film. En må være subjektiv for å fortelle en god historie. Det er min tolkning, men jeg tror og håper den gjengir stemning og følelser. For Helge sin del har det nok vært tidvis tøft.
I filmen uttaler Helge at han har vært på konsert med Terje (Skambankt/Kaizers), hvor han ikke har pratet med bandkollega Terje Winterstø fordi han ikke ønsker å være til bry. Derfor går han ikke backstage for å si hei.
Publikum kan få inntrykk av at Helge fortsatt er litt ensom?
– Helge er litt sånn, men man må være to for å danse tango. Det har med Helges bakgrunn å gjøre, som han er bevisst på. Helge er dønn og smertefull ærlig. Jeg var for eksempel dødsnervøs når jeg skulle vise filmen til Helge. Den inneholder scener som jeg personlig ikke hadde likt om filme handlet om meg. Når Helge så filmen var han klar på at dette har skjedd, det var sånn det var og ønsket ikke å skjule noe. Det er derfor folk blir så glad i Helge. Vi har alle svakheter og vi har alle gjort noe dumt vi angrer på, men Helge står frem som en ærlig person. Derfor er det lett å identifisere seg med han.
– Egentlig tror jeg de er ganske åpne om det meste. Det er mange andre band som har spilt sammen i 13 år. De har tilbringt mye tid sammen på buss og rundt omkring på turné, og alle kan bli lei av hverandre, uansett hvor mye en setter pris på hver enkelt medlem.
Var du blodfan av Kaizers før du begynte prosjektet?
– Jeg var ikke blodfan, men jeg er halvt polsk, og har gått på den østeuropeiske filmskolen. Da jeg så dem live i Lillehammer 2001 ble jeg bergtatt og lurte på om de hadde østeuropeiske aner. De traff noen strenger hos meg, og jeg har vært fan, til tross for at jeg bare så to-tre konserter før jeg laget filmen. Jeg hadde mest lyst til å gjøre noe gøy og med en fascinasjon for bandet, var det et eventyr å få lage film om Kaizers.
Igor avslutter med å si at han er veldig takknemlig til Kaizers som har vært med på dette, og vist flere sider av seg selv.
Helge Risa er fortsatt på premierefesten, og Scoopet sier hei!
Hva syns du om Den Tilfeldige Rockestjernen?
– Jeg syns filmen er bra, men den har kanskje litt lange gåscener av meg selv til tider, smiler en beskjeden Helge.
I filmen forteller du om konsert med Terje (Skambankt), hvor du velger å ikke gå backstage for å si hei til Terje (Winterstø). En føler ydmykhet, men også noen sørgmodige tanker over at du faktisk velger å «skygge banen»?
– Det er det som er tragisk. Det er derfor jeg har den sosiale angsten som gjør at jeg ikke går backstage og sier hei etter konserten. Jeg har dessuten spilt mange nok konserter til at jeg vet at artistene kan sette pris på litt fred og ro etter konserten.
Men det er jo deg og ikke en vill fan som vil ha autografen?
– Ja, det er jo meg, men dette går tilbake til yngre dager, hvor jeg hadde enda mer følelsen av at folk ikke ønsket å være sammen med meg. Samtidig har jeg ikke vært noe særlig med Terje utenom bandet, og derfor er det flere grunner til at jeg tenker slik. Men det er jo både teit og tragisk, egentlig.
Vi snakker litt om kriterie for å komme til himmelen eller helvete, og i filmen blir samme tema diskutert. Helge mener at det ikke finnes noen garanti for at det er nok å være snill for å komme til himmelen. Han dømmer allikevel ingen.
Liker du å prate om religion?
– Om folk har masse argument mot, syns jeg det er veldig vanskelig å snakke med dem. Jeg snakker gjerne om religion, og jeg har jo lyst at flere skal bli kristne, men jeg er ikke den som starter slike diskusjoner. Men om spørsmålet kommer opp, sier jeg klart ifra om hva jeg mener og hvilke synspunkt jeg selv har.
Helge sier den siste sommeren med Kaizers var fantastisk.
Hva tenkte du når du spilte din siste tone i Stavanger?
– Det var selvfølgelig litt spesielt, men også litt godt. Da hadde vi spilt mange konserter på samme sted, og det føltes litt deilig å være ferdig akkurat der og da, men så kom jo tanken etterpå at dette kanskje var den aller siste konserten.
Scoopet antyder at Kaizers kanskje skylder både seg selv og fansen å komme tilbake en eller annen gang.
– Ja, det hadde vært kjekt, avslutter en travel Helge Risa som skulle videre på flere arrangement hvor han tross alt, er hovedpersonen i en litt annerledes historie om mannen som ville ha venner og ble rockestjerne.
Tekst og foto: Sølve Friestad – scoop@scoopmanagement.no
